Dikt

Former for samtidighet

Casper André Luggs nye diktsamling er et vakkert og utfordrende sted å være.

Publisert digitalt

Casper André Lugg

sted for løpende hjerte

Dikt

Tiden, 2021

76 sider

Hvis jeg får komme med én anbefaling til deg som skal lese denne boka, så er det å lese den utendørs. Fra det hvite, illustrasjonsløse omslaget og til sidenes åpne flater rundt de små diktene, er Casper André Luggs sjuende diktsamling, sted for løpende hjerte, et lyrisk sted uten tak og vegger. Her gjenskapes lydene og synene av det vi møter utendørs: noe trafikkstøy og gatelykter, men mest tre og vann, fugler og himmel. Etter et år med mye hjemmeisolasjon er det befriende med dikt som ikke bare åpner døra, men også sinnet til noe annet enn hverdagens tablå.

Samlinga er inndelt i fem titulerte kapitler med formmessig og tematisk variasjon. I den første, «Dike», er diktene skrevet i versaler og linjene lekker over i hverandre: en bokstav i linjas siste ord kan stå alene uten bindestrek og fortsettes i neste, for eksempel «TREK / RONENE». Effekten blir en «løpende» lesning hvor blikket og sinnet justerer seg for å (mer eller mindre bokstavelig talt) henge med i svingene. Bruken av versaler unngår, utrolig nok, å minne om ropinga i et kommentarfelt, men er like fullt aktiviserende – akutt, til og med. Med sidehenvisning i romertall kan denne delen leses som en prolog, før vi går over i de øvrige kapitlene: «Løve i skogen», «Andrej Rubljov / Maskerade», «Verksted» og «Hånden og skåret». Mens delene i midten skrives i vanlig skrifttype, står siste del i kursiv og ordene virker mer stillfarne, samtidig som de skråstilte bokstavene kan gi en visuell framstilling av det gjentakende motivet «skåret». Det alle diktene har til felles er at de, som Rubljovs religiøse ikoner, er kompakte og firkantet i sin form, og rike og kontemplative i sitt innhold.

Samtidig natur

I mange av diktene beveger jeget seg ute i naturen med kroppen og blikket. Osp og selje, kråke og rådyr – jeget er omringet av liv. Interaksjonen mellom mennesket og dette livet er først og fremst på avstand og betraktende; blikket er ikke ransakende, det er mer organisk. Jeget, i likhet med treet og fuglen, bare er der. De inngår i samme biotop – et ord som forekommer én gang her og så klart i Luggs forrige bok, mariabiotopene. Da jeg satt i bakgården og leste den nyeste samlinga, med en ukuelig spurv som kvitret fra takrenna over meg, tenkte jeg på hvor fristende det er å tolke naturen i poesi som noe tidløst – det evige, bakenforliggende. Men hvordan skriver vi, og hvordan leser vi, om naturen i vår tid, når den nå trues av katastrofale endringer?

Naturen slik vi kjenner den er slett ikke tidløs og kan brått bli noe skjørt – «det var helt / men ble raskt skjørere», slik det skrives om en trestamme som splintrer seg som en vifte. Ord som «avstand» og «fremmedhet» gjentas, ikke ofte, men ofte nok til at diktene bærer på en sorg: «hvor stor må avstanden bli / før dyrene skremmes opp imellom oss / eller det stedlige vender tilbake som sorg». Det stedlige her er abstrakt, åpent, det fins utenfor ethvert vindu. Her er sammenfiltrede stengler og lyskryss, men også samtidigheten i møtet mellom arter i ett og samme leveområde:

«det finnes så mange måter å mørklegge et ansikt på

frykt er én av dem

alle formene for samtidighet

bjørka og ansiktet

står for det ugjenkjennelige».

I sidestillinga av bjørk og ansikt utviskes i et øyeblikk det kunstige skillet mellom natur og menneske, begge står for noe ugjenkjennelig – nok et ord som går igjen – og får en eksistensiell dimensjon. Det ugjenkjennelige knyttes også til kjærligheten og tilliten, og, som jeg straks skal komme tilbake til: en søken etter holdepunkt i tilværelsen.

Samtidighet, og generelt bokas forhold til tid og sted, forbindes med en underliggende uro, mens andre ganger virker det mer forsonet. «HAR JEG ALLEREDE PASSERT Ø / YEBLIKKENE AV SAMTIDIGHET» spør Lugg i prologen, og formidler et tap av tid. Samlingas tittel indikerer også noe av denne bevegelsen, i kontrasten mellom det stabile «sted» og det hurtige «løpende hjerte». Spørsmålet som ligger mellom linjene er hvor, eller hva, dette stedet er. Svaret er kanskje nettopp i samtidigheten som fins i naturen som sted: «nakkens blanke stillhet beveger landskapet / regnet og hestene er samtidige».

Ordet

Samtidighet er noe annet enn samtid, og i disse diktene står figurer fra fortida og historiske referanser side ved side med de moderne. I bokas tredje del møter vi Andrej Rubljov, den russiske maleren og munken fra middelalderen, i det som er en utvidet versjon av en tekst Lugg skrev for filmmagasinet Montages, om Andrej Tarkovskijs film med samme navn. I likhet med filmen, betrakter diktene Rubljov utenfra og speiler samtidig malerens eget blikk på verden. Om man kjenner til denne referansen eller ikke, får utvidelsen av perspektivet til en annen tid og person teksten til å åpne seg ytterligere. Med Rubljov blir også den religiøse dimensjonen i Luggs forfatterskap eksplisitt:

«maler han et dyr

maler han det slik han maler hender og føtter

større enn de virkelig er

men dommedag kan han ikke male

maler han en gud

følger han foldene i tøyet

juvelene langs kappebåndet

hvert strøk er en mulig himmelretning»

Tilnærminga til både kunsten og det sakrale som beskrives her sier like mye om Luggs tilnærming til sine lyriske subjekter, hvor dyr, hender, føtter skildres direkte, mens Gud framstår i konturene.

«… føttene her / delte syners ruhet her / slik er skåret / nesten stort som ordet nå». «Ordet» er ikke bare dikterens redskap i formmessig forstand, men opptrer glimtvis som en tredjeperson i teksten. Assosiasjonene trekkes mot en annen film, Carl Theodor Dreyers Ordet, om troens ulike lag og uttrykk, til skapelsesberetningen og til delen av gudstjenesten hvor det leses fra Bibelen. Referanser til «den årtusengamle teksten» kunne blitt en snublestein for mange, men her er det nok avstand til å romme en mer universell eksistensiell refleksjon. Hvis du først begynner å lete, kan du finne mange mulige bibelske allusjoner, men lesningen er ikke avhengig av verken gudstro eller bibelkunnskap. Samtidig setter jeg pris på at det religiøse ikke bare blir implisitt og vagt. I likhet med naturen bare er det der, og jeget holder en slags respektfull avstand til det vi aldri fullt ut kan (gjen)kjenne.

Liturgien og det formbare treet

«takksigelsen (summa arte) / er nesten umulig å forme / i annet enn hardt tre» skriver Lugg i delen med tittel «Verksted». I denne delen blir det bibelske mer framtredende for meg, som prestedatter og oversetter av norsk gudstjenesteliturgi. Jeg tolker «treet» som troen – til samme tid rotfestet i historien og i stadig vekst. Midt i en naturskildring kommer utsagnet: «liturgien oppstår i det uferdige», og gir liv til liturgien, ja, vekker naturen i den. Og veksten er ikke knirkefri, for «ulike grader av motstand former treet». I lys av dette arbeidet blir jegets indre motsetninger mellom samtidighet og fremmedhet en skapende, snarere enn destruktiv kraft.

I det formbare treverket og i tittelen «Verkstedet» kan vi kanskje spore snekkeren fra Galilea, bedre kjent som Jesus, som en partner i arbeidet. Og det er et kroppsarbeid. I en av de vanskeligste teologiske ideene om en gud som blir menneskekropp, skal man angivelig finne et sted i troen: «kroppen søker former som likner den selv / forsenkningene i landskapet / eller opphopninger av salt». Denne dimensjonen, om man tolker den slik jeg gjør eller ikke, får det lyriske landskapet i diktene, som på mange måter skriver seg inn i en sentrallyrisk tradisjon, til å åpne seg og bli mer enn vakre stillbilder.

Med blikket og ordet er dette ei bok som drar deg med inn, og ut. Den krever noe av deg, samtidig som at det er et behagelig sted å være. Et sted man vil tilbake til, hvor (livs)formene møtes og får være samtidige.

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er litteraturviter, oversetter og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Beijing Trondheim.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS