Dikt

Poetisk etikk, språklig praktikk

"mariabiotopene" er Casper André Luggs så langt beste diktsamling. Her brytes de store tankene mot de minste bestanddelene i en elektrisk komposisjon.

Publisert digitalt

Casper André Lugg

mariabiotopene

Dikt

Tiden Norsk Forlag, 2020

49 sider

Casper André Lugg skriver etisk poesi. Poesi forstått som et spørsmål om å gi form til sansene, gestene, arbeidet, dagene, språket og tankene. Etikk er måten vi forholder oss til verden på, måten vi møter blikket til den andre, omgås hverandre, erfarer og omskaper verden. Om språket er en av de viktigste, om ikke den viktigste relasjonen vi har til verden, så er den poetiske formbevisstheten og -eksperimenteringen kanskje også en av de viktigste etiske oppgavene. En slik innsikt ligger til grunn for alle Luggs diktsamlinger, som med fininnstilt varhet for ordenes usikre, men kraftfulle innvirkning på verden, søker å rette vår oppmerksomhet mot de små og ofte forbigåtte relasjonene vi står i. Lugg dyrker oppmerksomhetens etikk, enten det er i møte med sorgen, i møte med mosen vi tråkker på, stubbene vi kommer over, fuglene, greinene, de opprevne trærne eller de snødekte kvistene.

Det er med andre ord først og fremst overfor naturen denne etiske posituren dyrkes. Det meditative språkarbeidet finner sin tenkepartner i naturens pulserende detaljer. Dette har ikke bare gitt poesien en aura av akutt nødvendighet i møte med klimakrisen og tapet av biodiversitet, det har også befruktet de ofte metafysiske betraktningene med en form for virkelighet. Den virkelighetsmangelen mange kan kjenne på når man dag ut og dag inn stirrer inn i den virtuelle verdens distraherende imperium finner sin motvekt i Luggs oppmerksomhetsorienterte, langsomme og jord-nære poesi. Men heller enn en opposisjon har vi her å gjøre med en bortvending, en måte å flytte blikket fra støyen vi fyller tomheten med, til alle de umerkelige detaljene som utgjør denne tomheten. I Luggs poesi finner vi ikke en naturnostalgikers begråting over av det tapte, eller en naturfetisjists nyforelskede opphøying av «det ville», ei heller den antihumanistiske nihilismen som er blitt så hipp blant de klimadeprimerte kidza. Vi finner et genuint forsøk på en språklig reforhandling av vårt forhold til oss selv og naturen.

Å legge seg inntil en tanke

Om naturen er dette forfatterskapets ene node (vi kan overlate kritikken av «naturen» som begrep til en annen gang), er den andre noden den katolske tradisjonens reservoar av praksiser og refleksjoner. Så også i mariabiotopene. Tittelen presenterer en sammenheng mellom Guds mor og biotopene – steder hvor bestemte samfunn av arter holder til. Der Luggs tidligere diktsamlinger ofte har tendert mot å dyrke harmonien mellom det opphøyde og det profane, er det i større grad bruddet, det avkuttede, som driver relasjonstenkningen framover her:

«bjørk jeg holder stemmen / din ild er for klar / det er ikke du som hvisker / varme som ikke hvitner / langsomt reisende / aske fra et bål».

Det syntaktiske bruddet mellom «bjørk» og «jeg», som også markeres med kursiv, blir diktets bærebjelke. Det er i relasjonen mellom jeget som «holder stemmen» og den brennende bjørkeveden diktet utspiller seg.

mariabiotopene oppleves i stor grad som et forsøk på å språkliggjøre dette mellomrommet. Gi stemme til det som er mellom, det som ikke telles med. Det er en slags katolsk dialektikk i tradisjonen etter tenkeren Simone Weil: I likhet med Nietzsche så Weil kristendommen som slavenes religion, men i motsetning til ham så hun dette som katolisismens største bragd. Handlingen, og styrkens nødvendighet, er heller enn en naturlig selvforøkelse, en måte å unngå å konfrontere tomheten, med andre ord en form for svakhet. For å heve oss opp til Gud må vi la oss falle ned i det helt minste, det helt passive og det helt fraværende. Det vi kaller vårt jeg er kun summen av de nedrigheter tyngdekraften tvinger oss til å henfalle til. Våre liv er stort sett en lang kamp for å unngå å bli konfrontert med virkeligheten, med tingene slik de egentlig er.

Det florerer av weilske formuleringer i mariabiotopene, men heller enn å virke som en poetisk bearbeiding av en annen tenkers metafysikk, er det snarere som om Lugg har lagt seg inntil Weils tanker og åpnet porene:

«sa blomstre / som i stemmen sanket / en livsform drypper / over i en annen / tankens avsats bekkebue / alt passerer i sitt lys».

Det som i samlingens andre dikt kalles «en vegetativ bønn» kommer også til uttrykk som en språklig praksis hos Lugg: Å gjøre seg selv til en «tom farkost», et medium for verden. Det er dette som er den etiske oppgaven for mennesket i Luggs poesi: «be vitne verden».

«La det skje»

Kanskje er det dette som er det mest fascinerende med mariabiotopene: Oppmerksomheten, tilgivelsen og åpenheten som på det semantiske nivå holdes opp som nødvendig, følges også opp i måten diktene åpner seg for verden, i hvordan språket heller enn å avkreve tingene en mening, tilgir dem deres eksistens som eksisterende uavhengig av jeg-et. Men dette er ingen lettvunnet seier. Som i diktet over, hvor muligheten for språkets voldelige inngripen i biotopen er til stede i diktets to første linjer: «sa blomstre / som i stemmen sanket». Språket som Teknologien par excellence, som forutsetningen for menneskets totale erobring av den eneste planeten med liv vi kjenner til. Lik gjødsel, vanningsanlegg og landbruksmaskin i ett; språkets innebygde begjær etter kontroll, inndeling og selvforøking: «vekst brutaliseres gjennom forutsigelse».

Mot språkets tyngdekraft fungerer de syntaktiske bruddene som øyeblikk av oppløftethet, som pauser hvor språket gir etter for de førspråklige relasjonene, hvor mellomrommene kan erfares. Øyeblikket før gjenkjennelsen, «øyeblikket før navneblomsten», øyeblikket hvor syntaks må vike for «syn aks».

«Språket er værens hus»

Mennesket er gitt språket, både som straff og som mulighet for frelse. Det er ikke noe vi kan forhandle vekk, noe vi kan gi tilbake. Evnen til å tenke over tanken, til å lyve, til å innta det universelle og objektives synspunkt, alle språkets sykdommer og goder, er oss ugjenkallelig gitt. mariabiotopene utforsker språket som menneskets etos, dets væremåte, dets livssted – bios topos. Språket er hvordan vi formidler verden, som Weil formulerer det i Tyngden og nåden: «Det er de skapte tings vesen å være formidlere. De formidler mellom hverandre, og det tar ingen ende.»

Til tross for språkkritikken besynger mariabiotopene også språkets formidlende evner, hvordan ordene kan fungere som broer: «ordene bærer lys og lodd / inn mellom granene / blant vekstene grønne svev / mycelisk i savnet i avstanden sang». Mycelet er soppens røtter, som sprer seg lik trådnett i trær, jord, bark og hus, på stadig utkikk etter næringsstoffer, og kan i noen tilfeller spre seg over flere kvadratkilometer. Begjæret som driver oss til stadig nye høyder og dybder, på jakt etter næring, spenning, lidenskap og glede, blir her beskrevet som en form for ekspansivt savn. Ordenes vilje til å fylle inn alle tomrom, erstatte fraværet med nærvær, får i de siste, kursiverte ordene en slags motsats. Den semantiske utydeligheten i «i avstanden sang» gjør det vanskelig å stadfeste hva som synger i avstanden, om vi ikke skal forstå det som at det i avstanden er en annen type sang, en sang som ikke er noe annet enn avstanden selv.

Å be, å vitne, til og om dette fraværet, med en konstant bevissthet om dette arbeidets umulighet, er den store oppgaven mariabiotopene har tatt på seg. Det er en bok som nekter å gi seg selv forløsningen, det endelige svaret på spørsmålene den stiller. Etikken som antydes, som lyttes etter, er en aldri avsluttet anstrengelse. Det er å befinne seg på en line mellom tyngden og nåden, mellom nødvendigheten og tomheten, et spenn som hos Lugg dirrer av poetisk alvor og varhet overfor sameksistensens skjøre vilkår.

Johannes Grytnes (f. 1994) er seminarleder i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og skriver for BLA og Vagant.

BLA 3/20.

Powered by Labrador CMS