Dikt

Markedets drømmevillnis

Gunnar Berges 'Leseprotokoller' er noe så sjeldent som gjennomsiktig, analytisk surrealisme.

Publisert digitalt

Gunnar Berge

Leseprotokoller

Dikt (?)

H//O//F, 2019

71 sider 

En underfundig setning fra André Bretons første surrealistiske manifest (1924) møter leseren av Gunnar Berges poesieksperiment Leseprotokoller: «Som i et ledd i en nødvendig opprenskning foreslo nylig Paul Valéry å samle i en antologi så mange romanbegynnelser som mulig.» Valéry hadde store forhåpninger til «en slik samling tåpeligheter», la Bréton til. «De mest berømte forfattere skulle kunne komme med sine bidrag. Idéen tjener stadig Valéry til ære. En gang mens vi snakket om romanen, forsikret han meg at han for sin del aldri ville finne på å skrive: ‘Markisen gikk ut klokken fem’. Men har han holdt sitt ord?» I retrospekt er ordene dypt melankolske; surrealismens romantisk-revolusjonære opprør (glem ikke kommunismen!) – håpet om en annen verden i overskridelsens, automatskriftens, drømmebildenes, den hallusinatoriske assosiasjonskraftens og de alkymistiske tilfeldighetenes tjeneste – har for lengst falmet.

Hvordan står det egentlig til med surrealismen? Det har blitt vanlig å ramme inn den europeiske avantgarden kun ved hjelp av stil. Atonale lydeksperimenter, kubistiske sprell eller lydlig, kaudervelsk poesi tilbyr liksom bare et sett med formgrep, og bevegelsenes utopiske chiffre ramler inn i glemselen. Institusjonaliseringens trygge forbannelse er old news, men selv om ingen rynker på brynene når Henie Onstad serverer dadaisme i 2020, tåler vi å bli påminnet begreper som bytteverdi, tingliggjøring og avkunsting.

På sitt viltreste tilbød surrealismen refleksjon og sansning på slump – uventede fantasmagoriske stier hvor vi møter skjulte sammenhenger som kan lage skrammer i det kjente. Men i Estetisk teori (1970) skriver Theodor Adorno at surrealismen har fått et «falskt etterliv»: Den lever videre som blott dekorativt veggheng i nyrike hjem. Dette har likevel ikke klart å utradere bevegelsens ånd eller sannhetsverdi. I alle fall lever surrealismen litt videre i en Deleuze-formidlers utgivelse på Moss-forlaget H//O//F, som nok en gang må berømmes for å motarbeide kunnskapsløshet og karikert redsel for kontinentalfilosofi.

Kulturindustriens blindveier

Gunnar Berges Leseprotokoller er stilet som en analytisk dialog, eller et gjennomsiktig dialektisk samspill: På den ene siden av arket får vi bruddstykker løsrevet fra ulike sjangerromaner, på den andre står ulike påstander om populærromanen i harde punkter, prompte spørsmål og bastante notater. Slitne fragmenter fra populærlitteraturen – romanbegynnelser – får ny betydning når de stilles opp, eller ut, isolert fra sine platte opprinnelser. Og slik kommer også romanindustriens kynisme på utstilling: kapitalinteressene og bytteverdien har gjort alle verkene like, og særegenhetene har falt fra; vi sitter igjen med identiske, tomme varer. Leseprotokoller svarer med å ødelegge protokollsetningene, gjøre dem forførende og selvmotsigende – i en form for pseudo-surrealistisk aksjonisme.

Til dels er fragmentene uten forankring eller referanse, og sjelden følger de hverandre, men de får tematisk glans av prosjektets idé: Vi får høre om «tilgjort. tonefallet / og ikke passet inn / på overflaten», «normale følelser / og stille krav til / om å få lese / at de selv var ganske like», og aktivismen settes på begrep som «for å se bedre / blandet seg med / hva som var annerledes / om til det enda verre». Noen ganger tar de også form av et slags relasjonelt kammerspill mellom «de to», slik den nyoppståtte poesien også krangler med margens bastante kritikk av avkunstingen av kunsten. Andre ganger viker finurlige konstellasjoner til fordel for tørrvittigheter; når det simpelthen står «Store tykke romaner ––> maskulinitet» er det vanskelig å ikke humre.

Her insisteres det mye på brudd og blindveier, og jeg skal ærlig innrømme at jeg himlet med øynene over poststrukturalistiske troper. Men det «usamtidige» utgjør også en viktig påminnelse om en tradisjon vi har blitt altfor flinke til å avskrive som utdatert. Selv om vi kan ha mindre behov for leken meningsforskyvning eller dekonstruksjon av subjektposisjoner i dagens politiske (u)virkelighet, betyr det ikke at det ikke fortsatt er mye å hente hos Gilles Deleuze eller Julia Kristeva. Det er imidlertid den kritiske teorien som dominerer tankegodset i Leseprotokoller. Kapittelet om kulturindustrien i Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk (1944) står nærmest som en bibel, særlig i synet på kulturens hang til nivellering, passivisering og instrumentell fornuft.

Valget av begynnelser sier mye om øyeblikkets tyranni, om oppmerksomhetens frafall i en mediehverdag som avkrever konstant tilsyn av selvet, og der den konstante tilfredsstillelsen sjelden gir noe mer enn et utpust. Du kommer deg ikke forbi de første femti sidene fordi lykken alltid ligger annetsteds. Men du fortsetter å plukke opp sløvende kolosser. Grepet forteller også en mindre innfløkt sannhet: bøkene er elendige, så kast gjerne bort tiden på noe bedre!

Et sted sier Adorno at den radikale moderne kunsten, herunder surrealismen, «gir avkall på de glatte, innprentede forestillingene om tilværelsen». Leseprotokoller prøver å etterleve et slikt credo – i så stor grad at poesien som er forsøkt vristet ut av bøkene ikke helt klarer å vekke de løpske assosiasjonene og den nødvendige undringen som kreves for at et slikt prosjekt blir mer enn en konseptuell påstand. Kanskje viser fraværet av meningsfylde til umuligheten av motstand; dødfødte tautologier tyder på en verden der kunstens anklage aldri kan realiseres, og kan hende bør den heller ikke det. Sjelesorg kamuflert som illusjonen om en utvei er vel uansett ikke det vi trenger. Det er et helt legitimt utsagn, men jeg er nok mer beredt til refleksjon i møte med tenkning som er forsøkt gjort levende og sansbar enn i møte med ferdigtenkte aporier.

Det slitne «JA.»

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det teoretisk humor, men flere av postulatene i margen er i seg selv en slags akademiske protokollsetninger. De ligner kjølige teser, og uten andre begrunnelser enn poesifragmentene ligner de nettopp på de mindre lyriske postulatene til Adorno, hvor han provoserer og egger til aggressiv introspeksjon – men uten Adornos stilistiske skjønnhet.

At Berge virkelig mener det han sier om underholdningsromanen som vareform, er det ingen grunn til å tvile på. Å kassere det som ironi eller parodi på egen senmarxisme reduserer bare tenkningen til Natt&Dag-sarkasmer; ingen er tjent med det. For ordens skyld deler jeg de aller fleste av oppfatningene hans – jeg kan si meg enig i at «det som bare har en forbruksverdi forbyr tenkning», nikker stilltiende til at en handling, forstått som romanens handling, passiviserer, og på spørsmålet «Er det fordi romanen passer så godt inn i vareøkonomiens produksjonsvilkår og logistiske system at den har blitt det borgerlige/aristokratiske samfunnets dominerende litterære form?» har jeg bare notert et slitent «JA.» i periferien av arket.

Guy Debord sa at dadaismen søkte seg mot en destruksjon av kunsten uten å realisere den, der surrealismen søkte seg mot en realisering av kunsten uten å destruere den. Leseprotokoller påpeker at realiseringen er en fallen utopi og destruerer litt på veien. Men litt for lite. Da blir jeg påmint Atle Kittangs treffende ord om surrealismen – «gjennomtenkt og gjennomprøvd ekstase» – bare uten ekstasen. Og da blir refleksjonsrommet for trangt.

Ved å iscenesette en frustrerende leseopplevelse viser Berge samtidig hvor motstandsløs populærromanen er. Dessuten fremmer han en umistelig innsikt: Det er populærlitteraturen som er kapitalen, og det er kapitalen som er makten, ikke avantgarde forstått som «elitisme». Diktene rommer i alle fall ikke en «midlertidig opphevelse av ensomhet», som forfatteren formulerer det – snarere fornekter de nærhet, og håper på at frustrasjon kan avføde avslørende lesning: av verden, av bolverket, men også av smutthullene i og til side for industrien. Men de skaper for få rystelser, og jeg kjøper ikke poenget om rystelsens fravær i tidsalderen for det anti-demokratiske sjangermaskineriet. Prosjektet gjør seg selv uangripelig ved å lykkes med å mislykkes. Og det er kort vei fra defaitisme til halvslapp påstandskunst.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er litteraturviter og kritiker.

BLA 1/20.

Powered by Labrador CMS