Dikt

Sekundene av nåde

Ingrid Nielsens andre diktsamling vever sammen barnlige drømmerier og himmelsk lengten.

Publisert digitalt

Ingrid Nielsen

Den andre Jakobsstigen

Dikt

Gyldendal, 2020

58 sider

Den beste beskrivelsen av Ingrid Nielsens andre diktsamling Den andre Jakobsstigen finnes kanskje i tittelen på hennes forrige utgivelse fra 2016: Hemmelig, men aldri som en tyv. I en serie dikt som er ekspansive, som vever en utradisjonell metafysisk motivkrets rundt ventingen – på små mirakler, det helliges åpenbaring på jorden og på flertydige øyeblikk av skapelse – er det samtidig som om åpenbaringene bare ligger skjult og slumrer. De er som gjemt like der i utkanten av den daglige sansningen, og det som skal til for å fornemme dem er den nådige oppmerksomheten; «alt skal komme for en dag / hvert pust en bønn». Det er ingen feilfri samling, men den er skrevet med en stor lyrisk spennvidde, vilje til fornyelse og sjelden formsikkerhet.

Vente på åpenbaring

I William Blakes kjente maleri fra 1805 er jakobsstigen en svøpende, elegant og svimlende bue; hos Nielsen er den knotete, med omveier, blindveier, nederlag, seire og nysgjerrighet. I gammeltestamentlig forstand er stigen forbindelsen mellom det verdslige og himmelriket, men er det ikke samtidig noe nesten barnlig over det konkrete uttrykket – Jack og bønnestengelen, hadde jeg nær sagt – som før det rekker å bli allegorisk liksom slutter seg til barndommens ønskebilder, naive drømmerier og eventyrfortellinger? Nielsen tegner opp en verden hvor kinosal signaliserer massemord; da er det som om drømmen om oppstigning står igjen som mer rasjonell og attråverdig enn det antatt rasjonelle samfunnet. Det eventyrlige trappemotivet infantiliserer ikke tro og gudommelig lengten, men setter inn på å gjenvinne et begrep om barnlig undring i diktenes mer eller mindre permanente ventetilstand. Den subtile behandlingen av barnetro står mildt sagt til laud, for her er det hverken dyrking av ubesudlet fantasi eller lettkjøpt materialistisk desillusjon som råder. Og ventingen på åpenbaring og erkjennelse er ikke statisk, den er tvert imot bevrende og åpnende.

Slik jeg leser Nielsen, er den ytre naturen det grensestedet hvor frelsens eller redningens tilstedeværelse på jorden viser seg som noe mer enn et produkt av intellektet. Da er vi naturlig nok tilbake i poesi som diskuterer menneskelig fatteevne – hva som lar seg gripe, hva som kanskje ikke bør bli grepet – men i stedet for å gå seg fast i en overtydelig drøfting av erkjennelsens grenser og skriftens begrensninger i møte med gåtefull natur, legger jeg merke til en ydmyk panteisme (Gud er i alt), tuftet på ønsket om å «å se steinen levende». «Mellom ospestammene / ser ekornet ut, / uten teori.» Først tenker jeg at det er overflødig å sette ekornets manglende selvrefleksjon på begrep, at «dette ekornsvarte / øyet / som ser / ospebladet» er mer enn nok, men etterhvert i lesningen får linjene en epigrammatisk kvalitet, de blir et slags gjemt motto mellom linjene. Det innebærer ikke å lene seg bedagelig på tanken om guddommelig tilstedeværelse – men å holde verden i bevegelse, la troen dirre og rotere.

Var det ikke for navnet
jakobsstige, nå
nesten glemt, ville jeg ikke ha sett
at disse bladene vokser
i par, bare med ulik vinkel,
slik at de blir en skjev, dobbel
stige, som vokser utover, oppover, bort
fra alle retninger, bladene vil videre, blir
grønnere for hvert trinn, bladene spissere, de vokser ut.
Finnes det andre stiger, bare uten navn?

Det er ikke altfor mange prominente religiøse diktere i norsk samtidslyrikk i dag, men Nielsen ruver uansett høyt – og singulært – blant dem. Forsøkene i Den andre Jakobsstigen står fjernt fra Steinar Opstads kjetterske og alvorstungt blasfemiske poesi, også i grunnstemning og i ordvalg. Nielsen nærmer seg heller ikke den nærmest barokke, glødende høystemtheten i Gunvor Hofmos diktning. (I en raljerende polemikk om «litterære missekåringer» i Vagant, kaller Henning Hagerup hennes klassiske «Det er ingen hverdag mer» for et behersket skrik av et dikt; i utkanten av de ellers sindige diktene til Nielsen kan vi likevel også ane slike skrik, bak all selvbesinnelsen og i de forsiktige utopiene.) Dette er en utprøvende og lekende metafysikk som faktisk kan minne om Tone Hødnebø, en dikter som langt mindre tar sats fra åndeligheten, men som også river og sliter i hverdagslige talemåter og ordspråk til de får en annen fylde.

Nielsen er uredd og direkte i møte med sentrallyriske grunnfigurer, men går heller ikke av veien for det eksperimenterende – i et dikt som «Oksygen» er den typografiske leken begrenset til fet skrift og kursiv, men vekslingen gir en serie rytmiske, repetitive utpust og et lett montasjepreg i samspillet mellom to tenkende, eller to stemmer. Annetsteds trekker hun på paradokset som figur og opphever det elegant: I «Morgenteori» heter det at «Veggene / rundt oss / lar oss drømme / i søvnen / og snakke sammen / om dagen»; fraværet av den forventede motsetningen maner frem et lite, krystallisert øyeblikk av klarsyn. Typisk for Den andre Jakobsstigen er også den ubesværede sammenblandingen av gåte og materialitet, eller i andre ord: av åpenbaringen og av det åpenbare.

Ved siden av diktene som sammenstiller teologisk lit og hverdagslig letthet (hvilket av disse som er det sanne himmelriket, forblir et åpent spørsmål), finnes det flere minneverdige ekfratiske meditasjoner over kirkerom og utsmykninger her. Hvis det skulle bli delt ut en pris for beste kirkeskildring i norsk samtidslitteratur (det ville i så fall ha vært en mer høyverdig utmerkelse enn de fleste andre litterære kåringer!), hadde det vært naturlig å gi delt førstepremie til Jørn H. Sværen (vårens Britisk museum hadde flere helt suverene, nøkterne beskrivelser) og Nielsens nyeste. I hennes samling tar de form av en slags prosadikt, skrevet nærmest nøytralt uten store fakter og med enda færre anfektelser, men med et stort trykk, og de har alle ørsmå nedslag som nesten ikke merkes. Et komma her, en underlig innskutt setning der; de lader umiddelbart de ellers tilbakeholdne passasjene med små sekunder av nåde, og fester blikket på det som ellers ikke har blitt sett.

Valmue, ikke oliven

Det er derimot vanskelig å se hva oppkomstene av en slags middelhavsfantasmer skal tilføre. I et utvalg strofer befinner det estetiske universet seg brått et sted mellom falmede Star Tour-reklamer anno 1970, skissene til Woody Allens To Rome with Love (2012) og det nedsettende begrepet rødvinsfilm. Betraktet som hedenske innhugg i en langt mer smakfull motivkrets er det kanskje spenstig gjort å bryte opp selvbeherskelsen med et såpass annerledes sinnelag. Linjer som «den varme vinen sier ‘dette livet’, / olivenene snakker om et gresk høydedrag» er imidlertid bare beklagelige. Jo, også dette er en stige, også dette en ansats til å utvide verden – også en serie lengsler. De sterkeste diktene er på sin side innstilt på å finne små trappetrinn av nåde – og på å nå en uferdig tenkning som utfolder seg i løpet av poesien – får disse plutselig noe uttenkt over seg. Det står dårlig til med det utprøvende der, og det er ingen overdrivelse å si at jeg trives bedre blant valmuebladene og kirkehvelvingene i Den andre Jakobsstigen enn i de svette olivenlundene. (At jeg, en i utgangspunktet irreligiøs leser, blir ortodoks på denne måten og ønsker meg noe mer pyntelig, er tross alt et gedigent kompliment til Nielsens øvrige dikt.)

Poesien hennes lodder også dypet i tosomhetens mysterier først når den ikke får selskap av slike sydhavsrekvisitter; «Valmuestoff» fortjener å bli sitert i sin helhet:

Om natten så jeg for meg
at vi levde mellom tynne gardiner,
lag på lag av slitt stoff,
skjelvende, som valmueblader,
bare grå, i sirkler utover,
uendelig, og om vi ville,
kunne vi passere.

Dette blir antageligvis stående som ett av de fineste norskspråklige diktene dette året: Den elegiske førstelinjen innvarsler et mulig kjærlighetstap, eller frykten for et sådant. Relasjonen avtegnes som umistelig, men det er også kjærlighetsmøtets konstante, nær sykliske håp om det kommende og om det bedre som preger den malende bevegelsen og trykket henimot overskridelse. Det kreves årelang refleksjon og et hav av fortrolighet med formen for å romme så mye følelse og så mange tider i et oppsett med forholdsvis konservativ linjedeling. Akkurat dette diktet er jo i nærheten av noe samtidskanonisk.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS