Dikt

En annerledes form for skjønnhet

Claude Royet-Journouds Preposisjonenes teori er kanskje behersket, men de språklige montasjene viser stor tiltro til poesiens billedskapende evner.

Publisert digitalt

Claude Royet-Journoud

Preposisjonenes teori

Dikt

Kolon, 2021

Gjendiktet av Thomas Lundbo og Jørn H. Sværen

76 sider

Siden jeg ikke er fortrolig med den franske dikteren Claude Royet-Journoud (f. 1941) og den språkkritiske, såkalte «negative modernismen» i fransk etterkrigslyrikk, skal jeg innrømme at jeg gjør meg litt klar, mens jeg leser, til siden å ta stilling til hvorvidt diktene er cerebrale, hermetiske og selvhevdende, eller om de har klart å gripe noe i meg hinsides stillingskrigen. Det er nemlig en slik skillelinje som pleier å dukke opp i omtalen av forfatterskapet, og av tendensen overhodet. De typiske postulatene slenges ut: Dette er en intellektuell, kjølig, anti-metaforisk, intenst lite sentrallyrisk, ikke-allegorisk og jeg-løs poesi. Diktene gir først og fremst oppmerksomhet til språkets materielle kvaliteter, til den synlige flaten, boksiden, ordene. Og de må ikke minst leses antitetisk til den dominerende poetiske tradisjonen, dens oppheng i lyriske personer, symboler og bilder.

Joda. Det stemmer sikkert. I alle fall det siste. Alt sånt er jeg ellers litt besatt av som lyrikkleser. Men all den uvante skjønnheten i Preposisjonenes teori, som utkom i 2007, og som nå er tilgjengelig i Thomas Lundbos og Jørn H. Sværens upåklagelige gjendiktning, gjør uansett dette skismaet så vel som programerklæringene og forenklingene, ganske så uvesentlig.

Kroppsmontasjer

Tross at det er de lyriske bildesekvensene som bevrer sterkest, kommer en ikke utenom fornemmelsen av å bevege seg i et diktlandskap hvor språket har utøvd en begrensende og iblant endelig vold. «redskapene tilhører et abstrakt område», er samlingens første utsagn. «tilranelsen av navnet / hindrer perspektivet». Hva skal en da tenke om en passasje som denne?

«”Et språk de ikke har tenkt i.” En barndom druknet i støyen. Hun improviserer ikke lenger. (Ingen offergave, knapt en bevegelse.) Hun plasserer eggen, får såret til å skjelve. Rommets midte er et stykke tøy. Han lukker seg mot tapet, tvinger barndommen ned og bringer bildet til en avslutning. I den flyktige innrammingen går landskapet i ett med øyet.»

Diktene til Royet-Journoud maner frem blanke tomrom, skinnende flater, sjatteringer av hardt og mykt, kontroll eller bløthet, emosjonelle variasjoner av lys og av former, konturer og kropper i bevegelse. Til sammen utgjør bevegelsene det jeg ikke kan unngå å tenke på som en form for montasjeestetikk, hvor kroppsligheten og gestene gnisser mot romlig klang og dissonant, geometrisk skjønnhet. Det er ikke grammatiske kategorier jeg ser for meg, men omskiftelige øyeblikksbilder i en stram kollasj.

Det blir raskt fåfengt å isolere enkelte mer fengende eller mer iøynefallende setninger,. Det er tvert imot det ikke-hierarkiske og liksom-fotografiske samspillet mellom dem som virker i meg under lesingen – sprangene mellom hver linje, hvor en foreløpig uklar affekt, eller en sansefornemmelse som ennå ikke er satt på begrep, kan sipre umerkelig og stemningsskapende inn i den neste. En planmessig poesi, men også en somatisk og direkte poesi: Assosiasjonene går til omsorgen for kroppslig berøring i filmene til franskmannen Robert Bresson, de uventede, langsomme og oppmerksomme nærbildene hvor tilskueren blir bevisst på at hennes egne kroppsdeler er der, og at de tar del i noe fellesmenneskelig. Det er som om de nesten umerkelige sjokkene og hakkene i hans verk, som har betydd enormt for hva jeg tenker om hva kunsten evner å gjøre i avbildningen av menneskekroppen, får et poetisk tilsvar i Royet-Journouds skrift.

Her finnes det et «hun», en «han», et «du» og flere andre pronomener, som tjener til mer enn bare grammatiske funksjoner, og som bidrar til bildene, til å plassere – uten å rotfeste eller forankre, en gang for alle – språket i mennesket. De er ikke kun semantiske beholdere, språklige kasser for funksjon og forståelse, men nærværende, melankolske påminnelser om at vi lever og sanser gjennom ord. Med linjer som «En rygg synes å tre frem fra halvmørket. Hun slår på muskelen. Stemmebruddet er endelig. Raseriet, en søvn som ikke kan utsettes», er det også vanskelig å komme utenom en vanskeliggjort tosomhet, et forkjært kjærlighetsmøte som iscenesettes og repeteres i nådeløse variasjoner.

Herregud, så kjedelig det ville ha vært å si seg fornøyd med å beskrive samlingen som teoretisk poesi eller selvrefleksiv poetikk! For dette begynner å bli en kjepphest, merker jeg, nå som fiendtligheten mot den mer og mer abstrakt formidlede skyteskiven «teori» vokser både innenfor og utenfor akademiske korridorer. Alt er uansett teoretisk i den forstand at alle skriftstykker er påstander om verden. At det skal finnes en automatikk i at filosofisk teori er mindre følsom og aktiverer en mindre del av leserens sanseapparat enn «skjønnlitteratur», er en absurd hån mot begge typer skrift – og leseren! – og opprettholder bare den rådende intellektuelle og erfaringsmessige arbeidsdelingen.

Etter sigende bruker Royet-Journoud gjerne ti år på en diktbok. Først lesing og fordypning i andre skrifter, så notater, deretter inn i maskinen. «Skal vi unnslippe analogien» («échapperons-nous à l’analogie»), deklamerte han sørgmodig på 90-tallet. Slik er også preposisjoner en form for voldshandling mot alt som er i bevegelse; de er henvist til å angi hvor noe befinner seg, identifisere, klarlegge. Men: «litt mening blir værende igjen i håndflaten». Og: «han holder til i parentesene.»

Ingen uvenn

Dette er ingen uvennlig poesi. Virkelig ikke. Jeg erfarer den som åpen, sansenær og breddfull av gjennomreflekterte, vanskelige og mangefasetterte følelser, som skrevet fra et senere i tiden, men ikke etterpåklokt og retrospektivt avklart, og kanskje derfor heller fra et «senere» i en tid som skal komme. Her enses både en form for intens erindringsskrift, en slags beherskede etterskjelv eller negativer, skuende tilbake i et forsøk på å se og sanse klarere – og en serie forsøk på nye hendelser. Disse diktene er ikke tverre, gåtefulle og ikke-meddelende hieroglyfer. De er heller ikke blott nøytrale lerreter leseren kan projisere seg selv over på. Kan hende er dette å banne i den språkfilosofiske kirka, men for meg er Royet-Journouds dikt i Preposisjonenes teori med på å sanseliggjøre språkfilosofiske strøtanker, skrape i den fortsatt så dominerende antagelsen om at følelsene finnes i fiksjonen og tenkningen alle andre steder. Leseren gjør klokt i å legge fra seg visse forventninger til kjapp gjenkjennelse, men du verden så stor belønningen kan være.

Så unnslipper jeg nok ikke analogiens makt, og diktenes iboende motvilje mot å bli ferdigfortolket, utdefinert og glemt, kaster tankene over til ordene noli me tangere, «berør meg ikke», som Jesus sier til Maria Magdalena i Johannesevangeliet når hun drar kjensel på ham etter oppstandelsen. På etiketten til Natusans sjampoflasker for småbarn står det «no more tangles». Ja, ingen floker mer, ingen uro, ingen ond inngripen, det ville vel ha vært noe, men så er det umulig, og da må vi lene oss til forsøkene på å nøste opp og klargjøre, rense, «samle og spre», for å sitere et par år gammelt diktfragment av oversetter Sværen.

Både oppsamling og spredning, altså. «Noe tomt man lytter til med lukkede øyne», skriver Royet-Journoud mot slutten, «for å holde det fast.»

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om naturbegrepet i Tone Hødnebøs lyrikk, og jobber som kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS