Poetikk

Det finnes ikke noe nøytralt menneske i verden

«Det var å bli lest som fikk meg til å forstå sammenhengene mellom verkets virkning og tilblivelse», skriver Sandra Lillebø.

Foto: Helge Skodvin.
Foto: Helge Skodvin.
Publisert digitalt

Bare i svært korte perioder av livet har jeg gått rundt med en tanke om at jeg vet hva jeg gjør når jeg skriver. Bare i svært korte perioder har jeg tenkt om meg selv at jeg er en person, en forfatter, med et litteratursyn. Det vil si: I hvert fall har disse periodene vært veldig korte siden jeg debuterte som forfatter eller litt før det, eller siden jeg begynte å ta min egen skriving på sånn noen lunde alvor. Det er når jeg skriver minst, at jeg tenker mest på slike ting. Også i litteraturen er det enklest å holde seg med prinsipper så lenge man befinner seg på trygg avstand.

Ord som «litteratursyn» og «poetikk» har for det meste ikke vært del av mitt vokabular, og fortsatt blir jeg litt skremt av dem, jeg klarer ikke å stole på at jeg vet hva de egentlig betyr. Som oftest foretrekker jeg heller å snakke om litteraturens tilblivelse og virkning. Og lenge var det viktigste jeg mente om litteraturens tilblivelse at den måtte ha veldig mye med fantasi å gjøre, og nesten ingen ting med virkeligheten. Hvis ikke, var det juks.

Det er naivt og forenklet, men sånn blir det gjerne når man aldri snakker med noen om noen ting og dermed heller aldri blir utfordret på hva man mener. Selv er jeg elektrikerdatter og kommer aldri til å blande sammen ordene «støpsel» og «stikkontakt», ord som opptil flere forfattere jeg vet om pussig nok benytter som synonymer. Poenget mitt er at selv om et litteratursyn er ureflektert og til og med galt, er det likevel et litteratursyn. I slike spørsmål gjelder det ikke først og fremst å ha rett, det gjelder å ha en overbevisning. Og siden det var dette naive og forenklede litteratursynet som styrte min skute i så mange år, skriver jeg om det, selv om det både er feil og flaut.

Litteratur var altså, i den svært unge Sandra Lillebøs hode, en aktivitet som først og fremst handlet om å finne på ting. Det minste lille tilløp til referanse til forfatterens eget liv i en tekst, kunne i disse årene irritere meg i en slik grad at jeg nesten ble ute av stand til å lese videre. Jo mer jeg visste om forfatteren fra før, jo lettere traff jeg på irritasjonen, og det sier seg selv at med en slik logikk ble noen særlig fordypning vanskelig å gjennomføre.

Det viktigste elementet i litteraturens tilblivelse var fantasi, og dens fremste virkning var flukt. Slik tror jeg at jeg tenkte. Jeg tror jeg tenkte, slik man så ofte tenker ting uten å vite at det er det man gjør, at siden jeg ikke var i stand til å koble mine egne erfaringer til det jeg leste, var det beste å se på litteraturen som et sted hvor jeg slapp unna alt det. At i den grad det fantes en virkelighet i bøkene, var det en parallell virkelighet, en jeg kunne gå inn i og være i, i stedet for den jeg var i fra før.

I årene rundt debuten min gikk jeg i psykoanalyse i flere år, og i tråd med dette er det i dag lett å tenke at motstanden mot det selvbiografiske handlet om en mangel på vilje, eller evne, til å konfronteres med meg selv. Jeg har i hvert fall måttet bli både middelaldrende og gift før jeg har klart å ikke bare se, men også ta inn over meg årsaker og sammenhenger i mine egne og andres lidelser og fall, kort sagt, før det har blitt noen mening i noe som helst.

Skrive ville jeg, og forfatter ville jeg bli, men det at jeg knapt var ute av stand til å formulere noe som helst som var frakoblet mitt eget liv, slik jeg trodde det skulle være, fylte meg med så mye selvforakt at jeg flere ganger la fra meg bøkene og pennen for godt.

Men så fortsatte jeg likevel. Noen ganger kan jeg simpelthen ikke la være å skrive (det er ikke så ofte). Noen ganger synes jeg skriving er gøy (ikke så veldig ofte, det heller). Men tanken på et liv uten skriften – og i det ligger mer selve ambisjonen om å fullføre noe i språket, enn språket selv – har alltid fremstått for meg som fullstendig meningsløs. Hva skulle jeg ellers bruke tiden og tankekraften min på? Oppussing? Kroppsbygging? Nei. Heller da stange med full kraft inn i sitt eget litteratursyn, igjen og igjen, og gå rundt konstant svimmel og ubekvem.  

Da det kom til debuten, var jeg fortsatt midt i denne prosessen. Jeg hadde skjønt at det var noe som ikke hang på greip i måten min å se litteraturen på, men jeg skjønte ennå ikke hva. Jeg var i ferd med å miste et litteratursyn, men hadde ennå ikke fått et annet. Jeg debuterte som poet uten noen poetikk, og skammet meg over det.        

I møte med forlag og konsulenter som noen ganger mente vidt forskjellige ting om tekstene mine, ble jeg både forvirret og fortvilet. Etter hvert hadde jeg jo lest noen bøker, og kunne kjenne igjen det litteraturaktige når jeg så det, men jeg kunne ikke alltid skille det litteraturaktige fra litteraturen selv. Jeg var helt avhengig av andres dømmekraft og anerkjennelse. I meg selv stolte jeg bare på rytmen. Enten synger teksten, eller så gjør den det ikke. Dette gjelder alle steder, men mest av alt i poesien. Ordene er ikke alltid til å stole på, men stemmens svingninger kan man ikke ta feil av.

Det er i møte med betrakteren kunsten oppstår. Det er en klisjé, men heller ikke kunstneren kan fri seg fullstendig fra klisjéenes sannhet. For min del var det også i møte med betrakteren at kunstsynet oppsto. Det var å bli lest som fikk meg til å forstå sammenhengene mellom verkets virkning og tilblivelse. Noen ganger er det i den rekkefølgen det skjer.

Helt konkret skjedde det høsten 2011, på et debutantarrangement, den aller første gangen jeg leste høyt for et publikum. Flere av tekstene handlet om møter med min mors vrangforestillinger, erfaringer som for meg på dette tidspunktet var smertefulle i totalitær forstand: de rommet så mye fortvilelse og ensomhet at det ikke var plass til så mye annet. Derfor trodde jeg også det var dette diktene handlet om.

Men da jeg leste dem høyt, skjedde det noe: Publikum lo. Avstanden de betraktet ordene med, gjorde at absurditeten, ja, virkeligheten i dem, fikk tre frem, nøyaktig i den fylden jeg trodde at de manglet. Jeg husker den mørke salen og reaksjonen min på latteren som jeg ikke kunne se hvor kom fra, jeg husker sildringen nedover kroppen den frembragte, fra nakken og skuldrene til anklene og tærne. Det var noe som rant av meg, jeg vet ikke hva.

Litteraturen forandrer noe. Det er derfor vi skriver, og derfor er skriften verken uavhengig eller uskyldig. Hvis vi later som om kunsten er maktesløs, hvem overgir vi da kreftene våre til?

Jeg tror identitetspolitiske bevegelser har store begrensninger, også i kunsten og kulturen. Tanken om at man må ha en bestemt type bakgrunn eller klassetilhørighet for å skrive om bestemte temaer eller erfaringer, er jo nettopp den ideen vi så lenge har forsøkt å bekjempe. Svarte, kvinner, skeive, arbeidere har ikke blitt hørt, har ikke fått mulighet til å uttrykke seg fordi de har vært svarte, kvinner, skeive, arbeidere, og hvis en filosof er udugelig, hjelper det ikke på tenkningen hennes at man setter den på hodet.

Når denne omvendte avvisningen av bestemte perspektiver har fått vokse seg så sterk, er det, slik jeg ser det, fordi vi for lenge har trodd at det var nok å studere hvert enkelt utsagn for seg, at kunstens innhold ikke kunne la seg forklare av noe annet enn det som kom fra innsiden av den. Jeg skjønner godt at jeg lenge hadde lyst til å lage en sånn kunst, og jeg skjønner godt at jeg ikke klarte det. Det finnes tross alt ikke noe nøytralt menneske i verden. Eller noen sannheter skapt av færre enn to.

Sandra Lillebø (f. 1978) debuterte med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt i 2011, og har siden gitt ut to bøker, seinest romanen Tingenes tilstand (2020).

28.04.2022, BLA 4/22.

Powered by Labrador CMS