Poetikk

De åpne dørers poetikk - eller regler og negativitet

«Presensformen i jeg-drakt skisserer språkets bedrøvelige begrensninger i tid, sted og rom, det flateste av det flate. Det er dette som gjør det så umulig å skrive, men det er også dette som gjør det verdt det», skriver Victoria Kielland.

Publisert digitalt

Det er noe ved skriving som fremstår totalt urealistisk, og likevel søker jeg meg til det hver eneste dag. Å beskrive det umulige. Og det gjør meg fortvila hver eneste gang, dette med å skulle si noe om hvorfor, hvorfor skrive og hvordan beskrive det. For også det virker helt totalt urealistisk. Å beskrive det umulige. Men si at man skulle prøve da, i en slags poetikk i Bokvennen Litterære Avis, si at man skulle gjøre et forsøk på å beskrive det totalt urealistiske, da kan et sted å starte, være i det helt konkrete. Det helt konkrete kan være en datamaskin eller en mobil, det starter ofte der, med et teknologisk hjelpemiddel, et tastatur. Et tastatur og et alfabet, et alfabet med bokstaver og noen fingre. Fingre som har fingertupper, øyne som trekkes mot en lyseblå skjerm. Med andre ord, overflate som finner en annen overflate, et underlag, et fokuspunkt med ulik lysstyrke. Et punkt man kan lene øyet mot. En horisont, et sted der himmelen smelter sammen med havet. En svak linje langt der borte. Det finnes også mange som skriver for hånd, men til og med da er det snakk om noe ganske flatt, flatt underlag, bordflate, blyant eller penn mot arket, en dagbok, flatt. Du blar i skriveblokka, flatt. Du slikker deg på fingeren for å få fatt på siden, flatt. En gang da jeg en sommer jobbet på et sykehjem i Fredrikstad, tok en sykepleier én titt på lunsjen min, jeg spiste et knekkebrød med avokado, og hun kunne meddele høyt og tydelig at hun ikke spiste runde ting. I det utsagnet lå det selvsagt at hun ikke kjente til grønnsaken og opplevde den som både fremmed og truende, men fra det å anerkjenne at den fantes til å i det hele tatt akseptere at den eksisterte, at det var noe folk spiste til lunsj en grå formiddag i offentlig sektor, det gikk ikke, veien ble for lang. Det ble enklere å avvise hele konseptet runde ting. Til tross for anekdotens artige forankring i stereotypisk Østfoldliv, er det også noe høyst gjenkjennelig ved denne scenen. Der sykepleieren kategorisk utelukket runde ting fra livet, holdt jeg meg lenge unna de flate konseptene av akkurat samme årsaker. Bøkenes verden, en verden som utelukkende erverves gjennom lesing og skriving, var utdefinert i mange år. Det skulle ikke finnes i mitt liv. Bare det å snakke med andre som identifiserte seg med selve konseptet litteratur, var en provokasjon og gjorde at jeg slett ikke forholdt meg til hverken lesing eller skriving frem til jeg var 23 år. Det ble rett og slett for ubehagelig. For hvordan skrive noe som er flatt, og likevel inngi dybde, til liv, og hvordan skrive noe som er altomfattende og rystende og dramatisk og relevant? Uten å virke som en idiot? Det ble for voldsomt, for intimt.

Det ble for dramatisk. For å omgå mitt eget problem, skapte jeg et par form-orienterte regler som gjorde at jeg lettere kunne leve med valget jeg hadde tatt om å skrive. To av reglene var 1.) ikke skrive i jeg-form og 2.) ikke skrive i presens. Det må man kunne si at følger meg fortsatt. En levende poetikk, som rører ved det meste av litteraturens uløste problem.

Umuligheten svir i øynene. Jeget i presens-form lyser mot meg som et gigantisk rødt varselskilt. Et red-flag, en vei inn i myra, som tusen skjær i sjøen, for hvordan kan en person som er bevisst at hun skriver, sette seg ned og skrive, skrive om skriving og skrive om det som skjer og har skjedd, og likevel, mens hun sitter der i sin skrivende form, referere til en situasjon utenfor det skrivende, som om det skal skje helt nøyaktig samtidig som det skrivende pågår? Dette er de åpne dørers poetikk, men den logiske bristen i et slikt akutt pålagt skriftemål vibrerer fortsatt et sted langt inne i meg. Konsekvens og risiko, alle språkets feil og mangler, jeg skriver derfor skjer det, helt ildrødt er det, en penn finner papiret mens jeget befinner seg på en sykkel eller i en båt. Hva skulle konsekvensene av en slik fortelling bli? En helt logisk innvending vil være at man må legge bort alle regler og erkjenne at det er nettopp det litteraturen kan gjøre, krysse alle grenser for rasjonalitet og logikk og gjøre oss frie. At litteraturen er det eneste stedet vi kan kaste alle regler om her og nå; men det er jeg ikke enig i. Det vil si, jeg tror på at det umulige kan gjøres mulig, men ikke gjennom presens og jeg-form. Jeg kan kanskje til nøds strekke meg til at mobilen og dens notatfunksjon kan være med i slike situasjoner. Kanskje særlig i hverdagstralten, der mange tar med seg mobiltelefonen sin på do. Toalettbesøk kan kanskje være akkurat den presens-situasjonen som gjør det mulig for det skrivende å smelte sammen med det handlende, en situasjon der alt foregår her og nå, hvor alle konsekvenser er synliggjort og det umulige redegjort. Setningen antyder det åpenbare: Nå tisser jeg. Den er formbevisst, handlende og resultatorientert.

Alt dette er åpenbart, men hvor naken skal man egentlig gjøre seg? Presensformen i jeg-drakt skisserer språkets bedrøvelige begrensninger i tid, sted og rom, det flateste av det flate. Det er dette som gjør det så umulig å skrive, men det er også dette som gjør det verdt det. Trangen til å nedkjempe det bestående. Og det er jo også slik at om man skulle finne på å skrive i jeg-form, vil avstanden mellom deg som forfatter og jeget i fortellingen være jevnet med jorden. Skriving er fortsatt en urealistisk og ei vidåpen smørje. Du er alltid jeg, la oss være ærlige om det. Men jeg leser og skriver fordetom, så kanskje handler det nettopp om det, det nakne og intime. Noe med dybde og substans, noe om kropp? Åpenbart! Hele mitt forfatterskap dreier seg om det. Om sammensmeltningen mellom deg og meg. Velkommen til de åpne dørers poetikk.

Skrivingens sørgelige natur, selvfølgelig kan det umulige gjøres mulig, vi leser alle med øynene, eller fingrene, eller får det opplest. Fellesnevneren er at vi alle må ta i bruk kroppen og åpne oss for teksten. Øyet, fingertuppen eller øret. Den hellige treenighet, dekket av hud, festet til kroppene våre, den umerkelige veien inn i mørke, til alt som befinner seg bortenfor, østenfor sol og vestenfor måne. Og akkurat der bak fjellet vil du finne erkjennelsen som står og sikler med åpen munn. En organisk materie som trenger vår sansning for å bli født, en tulling på vei mot deg i hundre. En kropp i beredskapsmodus. Og det er først når dette skjer, at vi kommer i kontakt med det totalt umulige. Det ordløse. Hinsides flate og runde konsepter. Og har vi først sluppet det inn, slipper det aldri taket. Det er faktisk ganske alvorlig, kroppen åpner seg helt opp, inn til sjelen. Det er like selvfølgelig og idiotisk som det er vakkert, men tenk litt på det? Det tynne arket, den totale tilliten mellom tekst og menneske. Noen skriver, noen leser. Og så tror vi på at ingenting skal gå i stykker etter vi har åpnet for det? Vi leter konstant etter oss selv når vi leser og det er i denne tilliten at det magiske finnes. Den totale sårbarhet. Våre vitale organer, de livredde øynene, de bittesmå vinduene til sjelen, øyekontakten, herregud finnes det noe mer ubehagelig?

Fingertuppene, følbarheten, bildet på netthinnen, lyden inne i øret, den lyseblå skjermen, hvor intimt er ikke det? Tenk at kroppene våre er så finjusterte og i kontakt med det abstrakte bare gjennom et stykke papir. Ordene skal virke og bli og skape lange ettervirkninger i kroppen som preger oss til vi dør. Ja, sånn snakker jo enkelte om bøker, at de skapte noe i dem som aldri forsvant. En infeksjon nesten. Så da må vi jo tro på dem, og det gjør vi jo. Det er forfatterens plikt å tro på sitt eget virke. På det fremmede. På litteraturen. På dybden i den flateste side. På alt som ikke gir mening. Å skape noe som aldri vil forsvinne.

Velkommen til de åpne dørers poetikk, til en vemmelig verden i full utfoldelse, full av anspente øyne. Velkommen til stanken i nesa, de vet ennå ikke hvem de har sluppet inn, men de vil kjenne at du er der, se hvordan noe uformelig gjenoppstår, en svak linje langt der borte, du slikker deg på fingeren, språket vil etterhvert gå i oppløsning og bli en skygge av seg selv, fokuser på detaljene i overflaten, tving dem ned i kjernen, inn i det symbolske, som en vulkan som søker sitt utløp, de røde flekkene i ansiktet, du er jeg og jeg er såret som ikke vil gro, de vil om kort tid ikke merke at du er der, ikke vær så opptatt av det hyperrealistiske eller hverdagslige, eller alle detaljene, tving dem, du kan godt være både selvopptatt og sørgelig, men tving dem til å se, gjør det grundig, slå inn åpne dører, si det du alltid har sagt, si det igjen og igjen, du er jeg og så slår du og slår du til hodeskallen sprekker. Se på det som renner ut. Du er jeg i hvert eneste slag, i hver eneste tungespiss. Ha øyekontakt, lukt på fingrene dine. Strekk ut hånda. Få dem til å følge deg. Og det er i dette øyeblikket at du har funnet frem til noe som er bortenfor deg selv, om enn kanskje bare i noen få sekunder. Der du finner smeltepunktet og alle symptomene i teksten, sykdommen i kroppen, som et insekt som har klart å komme inn i hjernen, inn gjennom øret, som bare gir seg til kjenne gjennom lyden av gnissende bein som bare kravler og kravler innover. Om få øyeblikk vil det ikke lenger være noen som kan hjelpe deg. Du kjenner det, men du kjenner det ikke, hvordan den langsomt er på vei til å bli deg, merker du det? Verkebyllen av sorg og kjærlighet. Du er langsomt på vei til å bli meg. Og slik er det skrevne ord, tekstens totale nullpunkt, stygg eller vakker, på do eller ikke, alt det teksten ikke klarer snakke om, stupet, et punkt å hvile øyet mot, du kjenner det, men du kjenner det ikke, de blodskutte øyne som prøver å forstå, det store suget i magen, du og jeg som finnes bakenfor hvert eneste tomme ord, det merkes, ilden, kraften, hver setning skal bli i kroppen og aldri dra igjen. Du og jeg smelter sammen, et minne for livet dette. Den totalt fremmede. Du er jeg, totalt urealistisk. En feberhet drøm. Men på samme måte som med alt som betyr noe, regler eller ei, synker vi sammen ned i materien, ned i det dypeste av det dype, inn i det totalt urealistiske, der du kan gjøre hva du vil, med den største selvfølgelighet, ned i ei hengemyr av muligheter.

Victoria Kielland (f. 1985) debuterte med prosasamlinga I lyngen i 2013, og har siden utgitt romanene Dammyr og Mine menn.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS