Litteraturens nei, Kapitalens ja.

Da jeg leste Johannes Grytnes’ «Litteraturens nei» i BLA for to utgaver siden, ble jeg fylt av revolusjonær energi: Jeg vil også si nei! Også jeg vil erklære i tråd med den sta og egenrådige, den konspiratoriske og samfunnsfiendtlige litteraturen at «Den verden dere lever i, det livet dere lever, er falskt.»

Men så ble jeg bekymret for at dette neiet bare ville smuldre opp i destruktiv passivitet. «Jeg foretrekker å ikke gjøre det», som kontoristen Bartleby i Herman Melvilles novelle pleide å si mens han råtnet bort på kontoret. Nei, vårt nei kan ikke bare være et nei, vårt nei må være et aktivt ja til noe annet.

En spore til en løsning fant jeg da jeg leste forrige utgave av BLA, der Frode Helmich Pedersen med bakgrunn i siste temanummer av Agora beskriver den anti-kapitalistiske energien i Dag Solstads 25. september-plassen. Jeg tok T-banen ned til Norli i Universitetsgaten, dro masterkortet, og skaffet meg nevnte Agora for å fordype meg mer i denne høyst lovende energien. Solstads roman uttrykker ifølge Helmich Pedersen at: «radikal, politisk kamp ikke bare er nødvendig, men at den også nytter, og at et sosialistisk samfunn ikke er så fjernt som man kanskje skulle tro.» Ikke bare lovende, tenkte jeg. Meget lovende.

Dernest fant jeg i tidligere redaktør i BLA, Even Teistungs bidrag i det samme Agora den siste nødvendige brikken. Han skriver om romanen Arild Asnes at: «Den formidler et ‘vulgært’ – i bokstavelig forstand: ‘Pro-folkelig’ – politisk ståsted ved hjelp av den modernistiske romanens ‘opphøyde’ kunstnerisk former.»

Jeg lurer på om dette kan bli vårt ja i neiet, om vi må, som Teistung skriver, «forkaste vår egen tomme, individuelle frihet, vi må oppgi oss selv som fri intellektuell og uavhengige sosialister.»

Kapitalismen har som vi vet, en utrolig evne til å absorbere enhver kritikk, den gjør selve kritikken til en del av systemet. Ironien og resignasjonen, kamplysten og depresjonen, alt sammen kan kapitalismen bemektige seg og gjøre opprøret til en del av Imperiet. Slik Grytnes er inne på, kan man på et hvilket som helst litteraturhus i verden, drikke hvitvin, mens man i et statsstøttet panel snakker om nødvendigheten av et nytt økonomisk system. I et hvilket som helst tidsskrift kan man kritisere Imperiet.

Kjære Grytnes, Helmich Pedersen og Teistung, er det nå vi tar oss sjøl på fersk gjerning? Er det nå vi med egne øyne har sett oss sjøl idet vi mister oss sjøl?

Det er vel neppe bare jeg som kjenner kriblingen av den dialektiske nødvendighet, engelen som kiler meg i hjertet: Vi må inn i det pro-folkelige, det vulgære.

Her er planen:

Vi oppretter et holdingselskap.

Vi kaller holdingselskapet «Nei Holding».

Vi omdøper det til det latinsk-klingende «Negatio Holding».

Vi spytter inn det vi har av ekstra midler. Kapital + Kapital er mer enn dobbel Kapital.

Vi investerer i clean tech-firmaer i fornybarsektoren.

For Kapitalen vokser.

Noen timer hver dag kan være nok.

Fire mennesker som samarbeider om et felles mål, er utrolig kraftfullt.

Og Kapitalen vokser mens vi på mikronivå realiserer Marx’ drøm om et samfunn uten eksklusive virkeområder der man kan «gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker.»

Timeplanen kan se slik ut:

0900–1200: Jakt

1200–1400: Fiske

1400–1700: Aksjetrading og investering

1700–1900: Stelle fe

2000–2200: Kritisere

Her kan man bytte ut «jakt» og «fiske» med akademisk virksomhet og «stelle fe» kan erstattes med familieliv, parforhold eller omvendt. Det får være opp til hver enkelt. Hensikten er å realisere et nytt mulighetsrom, en annen livsform.

Naturligvis vil vi skade andre mennesker i vår investeringsstrategi, men også Mao skadet mennesker i sitt forsøk på å realisere et ideal. Hvilken medalje har ikke en bakside?

Slik Lenin i 1921 innførte statskapitalisme i Sovjetunionen for å gjøre staten sterk nok til overgangen til den rene sosialisme, et prosjekt Stalin avsluttet i 1928, foreslår jeg en dedikasjon til Kapitalen de neste sju årene for å bygge et fundament før neste stadium.

Jeg kan allerede så tydelig se det for meg: For lærdommens faustiske hunger vandrer i skyggen av Kapitalens livsfarlige lys: Dark Academia!

Helmich Pedersen åpner morgenmøtet med naturlig autoritet. Kaffekopp i høyre hånd, bukseseler, Eton-skjorte, ja, samme antrekk som før: «Skal vi tegne oss for det konvertible lånet i solenergi-startupen?» Grytnes har gjort utregninger på whiteboardet, cappuccino-farget jakke (også samme antrekk som før). «Nei», sier han resolutt. «Rabatten er ikke stor nok.»

Teistung roter åndsfraværende i en papirbunke, briller og blazer (også som før), han er skeptisk til denne solenergien, men har funnet en «potential gem in the making» i Nordea Markets-rapporten om kjemisk resirkulering av plast.

Og Kapitalen vokser.

Til sist: Også jeg forstår at dette forslaget ikke er realistisk. Men i det øyeblikk vi har blitt realistiske, har vi stivnet til. Vi må la minnet om en fortid vi aldri har kjent, bli til en fremtid vi ikke kunne forestille oss. Vi må erkjenne at vår forestillingsevne er hemmet. Dette er innsikten vi må fremskynde i våre sinn: Det er først som mangemillionærer vi fullt ut kan realisere det gode.

Dette er solen, de tusen soler som skal stråle i vårt indre som den hardeste, reneste kokainrus.

Om vi ikke sees på Lysaker, sees vi et sted der oppe i det endelige lyset der den etiske viljen en dag skal gjennombore oss alle.

Jonas H. Meyer, på vegne av Negatio Holding.