Reportasje.

Hva vet anmelderne?

De stiller seg til doms over andre skrivende, men på hvilket grunnlag? Synet på hva slags kompetanse kritikerne trenger er i endring.

Publisert digitalt

Kritikerseminaret er en slags festival i festivalen: «Alle de beste programpostene er del av kritikerseminaret,» sier en kollega i det vi er på vei fra restauranten der landets kritikere samles hvert år på Lillehammer, som regel en torsdagskveld i starten av juni. Vi beveger oss de få meterne over gata til sportsbaren Nikkers, og diskuterer hva endringene i dette årets meny kan bety. Ingen gratis dessert i år. Er det virkelig så harde tider i kritikerstanden? De færreste av litteraturkritikerne som årlig reiser på seminar i regi av medlemsorganisasjonen Kritikerlaget er på Litteraturfestivalen i Lillehammer for å få med seg hovedprogrammet. På sett og vis synliggjør det skillet mellom anmelderstanden og andre lesende: På Norges største litteraturfestival finnes parallelle virkeligheter der interessene er ganske forskjellige. Nå høres kritikerseminaret kanskje mer frimurer-aktig ut enn det i virkeligheten er – det er tross alt åpent for alle som en del av det offisielle festivalprogrammet. Men kritikerlagets medlemmer kan likevel søke om gratis inngang, samt dekke av opphold og den allerede omtalte middagen, som i 2022 altså inkluderer én enhet drikke per hode, men ingen dessert. For kritikere som jobber frilans er frynsegoder som disse sjeldne. Det er også opplevelsen av kollegialt samhold og samvær. Innholdet på seminaret har kritikerne som målgruppe, og planlegges av kritikere. Tittelen på seminaret 2022 er «Kritisk praksis».

Det siste året har en debatt om hvor homogent hvit kritikerstanden er satt søkelys på hva slags bakgrunn kritikere har i møte med verk de skal bedømme. Kanskje handler ikke alt kun om faglig kompetanse, for eksempel å kjenne sin kanon, men om erfaringsgrunnlag i møte med en bok. Enhver anmelder er ikke nødvendigvis en god leser for hvilken som helst bok. Det er særlig denne kompetansen, som handler mer om erfaringsmangfold enn om antall studiepoeng i litteraturvitenskap, vi er interesserte i her vi befinner oss blant dem som feller dommene, en liten sirkel inni sirkelen av norsk bokbransje.

Mistenker mulighet for mangfold

Sandeep Parmar

(f. 1979) er poet og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Liverpool. Hun har publisert to diktsamlinger, i tillegg til akademiske verk om litteratur.

Sandeep Parmar er britisk poet, kritiker og professor i engelsk litteratur ved universitetet i Liverpool. Denne uka er hun på Lillehammer for å snakke om kolonialisme og kritikk. Sammen med poeten Sarah Howe startet Parmar i 2017 programmet Ledbury Poetry Critics. Programmet gikk ut på å rekruttere nye «critics of colour», for å skape en endring for mer mangfold og representasjonen i kritikerstanden. At programmet knytter seg spesifikt til poesikritikk har å gjøre med initiativtakernes bakgrunn og samarbeidet med Ledbury Poetry Festival, som er Storbritannias største poesifestival. Etter hun har holdt foredraget sitt i en tett sal i «Banken», setter vi oss i sola og vinden utenfor. Parmar har trukket på seg en brannrød sommerkåpe og tenner en sigarett før hun utdyper hva innsatsen for å bringe nye stemmer og andre former for kunnskap til torgs har handlet om for henne.

– Da vi startet opp programmet, trodde vi ikke egentlig vi skulle finne nok kritikere. Kanskje dette er situasjonen i Norge også, utfra hva jeg hører når jeg snakker med folk. Det virker som det finnes ulike syn på dette. Det er lett å tenke at det ikke er mange mennesker som kan gjøre noe sånt. Men fordi dere har en immigrantbefolkning som har levd her i nokså lang tid, og dere har nok av mennesker som skriver, mistenker jeg at dere faktisk har muligheten til større representasjon i kritikerstanden. Ofte kan poeter bli kritikere, og det finnes en poet-kritikertype som har eksistert i hundrevis av år. Det finnes måter å hente inn en ny generasjon kritikere og støtte dem på, hvordan nå det måtte se ut. Men det viktigste vi gjorde i Ledbury Critics var ikke mentor-veiledning. Selv om det var noe vi tilbød, var det viktigste vi gjorde å gi tilgang, åpne dører og holde dørene åpne for dem.

Stolthet og fordom

Når de første deltagerne til Ledbury Critics var valgt, startet en veiledningsperiode der de aspirerende kritikerne jobbet med en anmeldelse, som senere ble sendt til redaktører av ulike litteraturpublikasjoner. Redaktørene hadde blitt informert på forhånd. Sandeep Parmar og Sarah Howe gikk mer eller mindre til hver enkelt av dem og sa: «Her er statistikken. Her er navnene. Her er prøver på anmeldelser de har skrevet. Her er bevis på at de får jobben gjort. Dette er måten vi kan bidra med praktisk støtte.»

Parmar tror de fleste redaktørene ønsket initiativet velkommen fordi de forsto at den «kritiske kulturen» burde være så representativ som mulig. Allikevel opplevde de motstand og mottok mange merkelige svar på invitasjonen, forteller hun. For eksempel da den daværende redaktøren av stolte Times Litterary Supplement (TLS), kom for å delta på en workshop i Ledbury Critics regi i London.

– Han gikk inn i rommet der ti til femten mennesker med ulik etnisk bakgrunn var samlet, og det første han sa var: «Vel, i TLS anmelder vi ikke performance-poesi.» Han antok altså at disse menneskene, fordi de ikke var hvite, kun var interesserte i å anmelde performance-poesi. Fordommen hans var at de ikke var litterære, noe som var sjokkerende. Nesten alle i programmet hadde minst en bachelorgrad i litteraturvitenskap, noen av dem hadde doktorgrader.

Jeg visste ikke engang at dette var en stereotypi?

– Det er en veldig stor stereotypi.

Hvor kommer den fra?

– Historisk var mange ikke-hvite poeter i Storbritannia fra 1960-tallet av fra de karibiske øyer. Det var poeter som Linton Kwesi Johnson, John Agard, Grace Nichols – og de framførte gjerne arbeidet sitt fordi de ikke hadde tilgang på publisering. De hadde ikke kontaktene til det. Og så snakket de veldig spesifikt til svarte miljøer i bestemte deler av London og andre steder. Det var på én måte bra, fordi de var med å skape en følelse av felleskap som gjorde det mulig å mobilisere politisk. Men baksiden var forestillingen om at arbeidet deres ikke var lesbart for et bredere publikum. Det ble først publisert mange år senere. Det skapte også et «page-stage divide», et skille mellom scene og bokside. Forestillingen ble at hvis du framfører poesien din, så kan du ikke skrive den ned. Dette er en historisk fordom som særlig retter seg mot svarte poeter.

Parmar forteller videre fra TLS-redaktørens opptreden på workshopen, at han sa noe sånt som at «jeg bryr meg ikke om poeten kommer fra Mars eller Mali …»

– Det ligger en antydning der om at Mali er like fjernt som Mars, og samtidig er det en selvrettferdig måte å slå fast at «jeg er ikke rasist» på.

Parmar trekker på skuldrene og stumper enda en sigarett.

– Vel, TLS har aldri trykket en anmeldelse skrevet av noen som ikke er hvit.

Store skip

Noe av det viktigste Ledbury Poetry Critics-programmet gjorde, mener Parmar, var å introdusere navn til redaktører.

– Om du sender inn en tekst selv, og den kommer fra et navn med absolutt ingen gjenkjennelse til innboksen til en litterær redaktør, vil du bli avvist. De hadde alle prøvd, de vi jobbet med. Men med en gang du har en relasjon til en redaktør, kan du si: «Her er de, de kommer til deg.» Som vi alle vet, er den én ting stort sett alle redaktører bryr seg om: at du kan levere tekster som er anstendig godt skrevet, og at du leverer på tiden. Vi kunne garantere dette, og slik ble Ledbury Critics et slags brand som redaktørene stolte på. Poesimagasiner bruker mer tid på redigering enn dagsaviser, og viste seg også å være mest åpne for å bruke tid på å etablere nye stemmer. Store og viktige aviser som London Review of Books (LRB) var svært støttende, men i praksis, sier Parmar, er dette store skip som det krever mot og tid å snu.

– Men du vet, langsomt skjer det.

Hvor viktig er egentlig kritikken, når det kommer til mangfold i kulturen?

– Kultur, slik den blir konstruert gjennom litteratur, kunst, film, hva som helst, har en effekt på den generelle nasjonale psyken og måten vi ser oss selv på. Litteratur er mange ting, men én av tingene den er, er et verktøy for empati og evnen til å forstå forskjell. Dette er verdifullt. Jeg ser det med studentene mine på universitetet. Det kan faktisk hjelpe oss fra å marginalisere andre. For hundre år siden var Storbritannia på høyden av sin koloniale makt. En del av dominansen bunnet i en tro på egen overlegenhet – også intellektuelt og kunstnerisk – og andres underlegenhet i møte med dem selv. Så å omgjøre grensene for det engelske språket og dets muligheter ved å inkludere nye stemmer, vil alltid oppleves som en viss trussel for staten.

Hvis vi går ut fra at folk faktisk leser anmeldelser, så former anmeldelsene hvordan bøker blir lest?

– For meg personlig som kritiker, liker jeg å tenke på at poesianmelderen er som … Du vet når du går på en gruppeomvisning på et museum, med malerier for eksempel. Omviseren vil gi deg et overblikk som plasserer verket i sammenheng, forklarer metode og teknikk. Omviseren legitimerer også hvorfor verket er utstilt, plassert innenfor en struktur som gir verdi. Kritikeren gjør det samme, men i tillegg kan kritikeren tillate en viss forståelse av sin egen feilbarlighet, grensene for perspektivet sitt. Hvis du ikke gjør det vil du fremstå autoritativ, noe som egentlig aldri er sant. Samtidig handler det om å gi publikum tilgang slik at de kan komme tilbake til verket slik de selv vil, utrustet med mer kunnskap. Forhåpentligvis kan de se verket på en måte som er forbedret, ikke begrenset, av anmeldelsen. Kritikken handler om å gi folk bedre verktøy til å lese selv, men det skjer ikke alltid.

I verste fall blir folk misinformert av anmeldelsen de har lest, og tar det med seg til verket?

– Ja, eller at viktige ting blir skjøvet til side: På et museum med hundre malerier, ser du bare to, og de settes ikke engang i sin rette sammenheng. Enhver institusjon som etablerer verdi, enten det er museene eller den litterære kanon, består av mennesker som tar avgjørelser. Og mennesker er feilbarlige og forutinntatte i sine smaker og dommer.

Tid, rom og penger

Om man ønsker å forandre den kritiske kulturen, handler det også om at hvite kritikere må utdanne seg?

– Kritikken er jo et begrenset rom. Ytringsrom som The Guardian eller TLS er ganske stabile, så det som av og til er nødt til å skje, er at en hvit kritiker av og til er villig til å gi en oppgave videre til noen andre. Det er pussig, for når vi snakker om «hvithet» og «hvite kritikere» risikerer jeg å gjøre det samme som de gjør mot oss: Nemlig å generalisere en stor gruppe mennesker. Jeg har jobbet tett med mange hvite kritikere som er veldig progressive i tenkningen sin, så en slik generalisering ønsker jeg absolutt ikke å gjøre. Men allikevel, av og til tenker jeg at en hvit kritiker kan stoppe opp og spørre seg selv: «Er jeg virkelig den beste personen til å anmelde denne boka?» Jeg gjør det ofte selv. Jeg får en forespørsel om å anmelde noe, men takker nei og foreslår et navn jeg vet faktisk kan noe om saken. Jeg tror at hvis vi er villige til å gjøre det (som er vanskelig selvfølgelig, hvis du er avhengig av inntekten) så kunne det gjort en stor forskjell. Det er en del poesi-kritikere i Storbritannia jeg tenker av og til kunne tatt et skritt til siden. Men du vet, kritiker-egoet, det funker bare ikke på den måten!

Parmar rister på hodet og ler.

– Vi tror alltid at vi har rett.

Du er jo selv akademiker, men hvor utdannet og informert skal en kritiker måtte være? Hvis du refererer til Goethe i din egen diktning, er kritikeren nødt til å kjenne Goethe?

– Vel, det spørsmålet har en praktisk side, som handler om hvor mye tid du har. Noen ganger har ikke kritikerne tid til å gjøre all lesningen de burde, men i tradisjonen etter T.S. Eliot – kritikkens uunngåelige bestefar – kan vi si at å være kritiker er å ha tilgang på visse privilegier, privilegier som kommer med fritid, muligheten til å lese bredt, utdanne seg selv og bli utdannet. Hvis vi skal utvide kritikken til å inkludere mennesker som ikke har hatt tilgang til disse privilegiene, være seg svarte eller hvite, så må vi være veldig bevisste. Når det er sagt, tror jeg en god kritiker leser så mye de kan om det de skriver om.

Hvordan er kulturen i Storbritannia for å skrive seriøs kritikk som tar lang tid?

– Hvis du for eksempel skriver anmeldelser for TLS eller LRB, så er du frilanser og har ingen betalt stilling, men som regel er du også akademiker med lønn. Mange av Ledbury-kritikerne er imidlertid ikke det, hvilket betyr at de sjonglerer det å være poet med å skrive kritikk og ta andre frilansoppdrag. Da har du ikke to uker til å gjøre research. Så flere sikrere stillinger ville vært nyttig, også med tanke på inkludering og representasjon. Men mekanismene for å støtte dette strukturelt finnes ikke, og det er begrensende.

Før vi avslutter spør jeg Sandeep Parmar hva hun tror vi burde gjøre for å skape forandring her i Norge, utfra det lille hun har sett og sin erfaring fra England.

– Åpne dørene, sier hun kontant.

– Og bekymre dere mindre for at den kritiske autoriteten skal rokkes ved fordi andre stemmer inkluderes. Bli bedre lesere, og gjør jobben.

Tror du redaktører nøler, ikke bare fordi de ikke vet hvem de skal spørre, men fordi de faktisk er litt redde for forandring?

– Ja, folk kommer inn i disse posisjonene gjennom grundig lesning og øvelse, men denne prosessen baserer seg også på ulike former for eksklusjon. Det utfordrer autoriteten når vi begynner å pirke i strukturene autoriteten bygger på. Men du vet, det dere kommer til å oppdage, er at makt er veldig vanskelig å skifte om på. Ingenting vil endre seg dramatisk. Det dere kan skape er en følelse av felleskap som vil knytte til seg flere ulike lesere, noe som kan utvikle en kultur som i større grad tilhører alle. Det er ingen grunn til at dere ikke skulle kunne starte opp et Ledbury Crtics-program her i Norge.

Kunnskapsløs kritikk

Leo Robson

er en av de sentrale kritikerne i New Statesman, og har skrevet for en drøss ulike publikasjoner.

Vi skal ta oppfordringen fra Sandeep Parmar videre, men først må vi ta et lite skritt til siden for å se på en mer tradisjonell forståelse av hva kunnskap betyr for kritikken. Leo Robson, kritiker i New Statesman, er også på kritikerseminaret på Lillehammer. Han har snakket om «kritikk som research», med en vid forståelse av hva «research» innebærer for en kritiker. Nøyaktig hvordan han definerer den kritiske researchen er ikke helt klart, noe han i bunn og grunn understreker når vi møter ham senere, med formuleringer som «I guess what I was trying to say…» Kanskje er nettopp dette poenget, at kritikken er såpass subjektiv at det er vanskelig å fastslå nøyaktig hva som skal til. Samtidig er det åpenbart at enhver vurdering alltid er tuftet på et eller annet svakere eller sterkere grunnlag.

På en liten kafé som serverer vin i små porsjonsmugger sitter Robson og har fått en skål varm suppe. Han rufser til det halvlange håret og snakker fort og assosiativt mens han ser framfor seg eller på regnet utenfor den åpne kafedøra. Vi ber ham trekke noen linjer mellom sitt innlegg og den formen for kunnskap Sandeep Parmar etterlyser.

Hvor mye trenger kritikeren å vite?

– Jeg tror det jeg prøvde å si på seminaret, var at vi ofte ikke kan fastslå disse tingene, sier Robson.

– Åpenbart kan vi ha grep om tradisjonen en forfatter skriver i, sette verket i sammenheng, kjenne til forfatterskapet, men dette, for eksempel, er jo en form for research du ikke kan gjøre i møte med nye bøker. Mitt syn er vel at kritikken er mest interessant når den trekker inn et bredere sett med fakta enn det selvfølgelige. Eller, hvordan ville du definere versjonen av kunnskap Sandeep Parmar viste til?

Mer erfaring, kanskje?

– Ikke sant, ja. Det er et par ting … Én ting jeg tenker på, er spørsmålet om når historie og identitet er relevant i lesningen av individuelle forfattere.

Robson refererer til noen av eksemplene Parmar trakk fram i sin forelesning, som viste hvordan enkelte hvite kritikere vektla flerkulturelle forfatteres biografiske bakgrunn på en overdreven måte, og baserte vurderingen sin på hvorvidt denne bakgrunnen kom til syne i verket med «autensitet» og «troverdighet».

– Heller enn å skrive inn om denne poeten at «faren hans var ris-dyrker…» Robson avbryter seg selv:

– Vel, egentlig er jeg ikke fullstendig enig i at man aldri skal kunne gjøre det. Noen ganger kan det være relevant. Jeg tror bakgrunnen, også til en del mannlige, hvite poeter, har vært tungt vektlagt i mottagelsen av verkene deres. Om det er Ted Hughes eller Seamus Heaney eller hvem som helst. Jeg er absolutt enig med Parmar i at de eksemplene hun trakk fram er fullstendig opprørende. Samtidig tror jeg denne måten å trekke inn det biografiske på, på en wikipedia-aktig måte, er ganske standard i mye anmelderi. Faktisk er det helvetes mye kritikk som ikke gir deg noe som helst kunnskap av noe slag! Du blir veldig sjelden fortalt hvor en forfatter er født, hvordan foreldrene livnærte seg, hva de har studert eller hvem deres litterære forbilder er. Jeg synes imidlertid den typen informasjon er interessant. Jeg tror også leseren av anmeldelser kan gjøre noe med disse opplysningene for seg selv, du vet, til å utvikle forståelsen sin av et forfatterskap.

En kompetanse faget trenger

Møtene med Parmar og Robson tyder på at det er mange utfordringer som skal overkommes for at kritikerstanden skal kunne erverve seg den kompetansen de trenger i møte med sin tid. Både der det skorter på tradisjonell skrivebords-kunnskap og når vi snakker om mangfold og erfaring, synes tid og penger å være avgjørende. For hvordan rekruttere ny kompetanse til et yrke som er så usikkert? Og hvordan gjøre research når du ikke har betalt arbeidstid? På Lillehammer later imidlertid kritikerne til å kose seg bra. Noen av oss prøver iherdig å bestille noe mer avansert enn pils på Nikkers, men forespørselen til bartenderen om å mikse noe «mimosa-aktig» resulterer kun i en tam prosecco utvannet i Eldorado appelsinjuice fra konsentrat. «Hva er kritisk praksis?» diskuterer vi. Få av oss har svar. De fleste av kritikerne som er spurt om å holde innlegg på seminaret om hvorfor de er kritikere, sier at det er fordi de liker å lese. Og selv om vi vet hvor privilegerte vi er, klarer vi ikke la være å dvele ved hva som skjedde med den manglende desserten!

Maria Horvei

(f. 1988) er skribent og kritiker, blant annet i Klassekampens Bokmagasin. Horvei var en av arrangørene av Kritikerseminaret 2022.

Men et par uker etter at festivalen er over, er det tross alt ikke disse lavere tilbøyelighetene i oss som sitter igjen. Fortsatt er det noen av spørsmålene de internasjonale stjernekritikerne har reist som det føles nødvendig å ta hjem og se på konsekvensene av. BLA ringer til Maria Horvei. Sammen med Preben Jordal utgjør hun komiteen som har planlagt årets kritikerseminar. Horvei har lenge vært opptatt av mangfold i kritikken. I 2020 skrev hun en artikkel om norsk bokbransje, «Et system så hvitt at man blendes?» i Vinduet, der hun da satt som redaktør. For kort tid siden ble det kjent at hun skal forlate kritikken, i alle fall for en stund, i det hun går inn i en stilling som redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Aschehoug. På Lillehammer brukte hun noe av sin siste taletid som kritiker på å si at når hun trer av håper å bli erstattet av noen som har en annen bakgrunn enn henne selv. Vi ringer henne i etterkant av seminaret for å høre hvor hun opplever at skoen trykker.

– Det jeg tenker står foran oss nå som kritikere, er å komme helt vekk fra å snakke om mangfold som en håndsrekning til dem som står utenfor. Dette er tvert imot en tjeneste vi må gjøre oss selv. Det er vi som trenger de stemmene og den kompetansen som nå mangler. For at vi skal holde høy nok kvalitet som fag er vi avhengige av ulike perspektiver. Men kritikeryrket er dårlig betalt og statusen varier fra hvem du spør. Derfor er det å sitte stille i båten å håpe at nye folk skal strømme til en ganske antikvert holdning.

For Horvei har engasjementet for mangfold startet i et feministisk utgangspunkt.

– Det er så utrolig tydelig hvilken betydning framveksten av kvinnelige kritikere har hatt for forfatterskap som handler om en spesifikk kvinnelig subjektivitet. Ta Annie Ernaux eller Rachel Cusk. Forståelsen av hvor sentrale disse forfatterne er, hadde ikke nødvendigvis blitt plukket opp hvis ikke det var en sterk mottakelse fra kvinner – ikke at disse forfatterskapene på noen måte er lukket for mannlige kritikere. Men bakgrunn gjør en forskjell. Nå trenger vi ikke flerkulturelle kritikere bare for at de skal skrive om flerkulturelle forfattere, men det er en del av det. Bakgrunn gir noen verktøy for hva man kan se og vil fremheve i et verk.

Tror du synet på hva slags kompetanse som trengs i kritikken er i endring, at erfaring kan være viktig, ikke bare boklærdom?

– Jeg tror det er i endring, absolutt, men det er en saktegående prosess. Jeg skulle gjerne sett at det gikk raskere. Det er generasjonsendringer og klasseaspekter som spiller inn, og det er lett å tenke at vi må gi det litt tid, men en så passiv holdning synes jeg ikke vi skal ha. Allikevel, med en gang du har en akademisk kunnskap, og en teoretisk forståelse begynner å bygges ut og dryppe ut i offentligheten, så er hjulene i gang. Men enda tror jeg ikke mangfold er en selvsagt del av forståelsen vår, slik det kanskje har blitt for at man trenger både kvinner og menn, unge og gamle. Man har kanskje ikke tatt innover seg med den samme selvfølgeligheten hvor viktig andre former for mangfold er.

Hva opplevde du var utfordringene med å sikre mangfold fra redaktørsiden i Vinduet?

– Det jeg merket veldig godt i Vinduet, er at det er veldig lett å reprodusere seg selv. For meg var det aldri et problem med kjønnsbalansen. Det var lett å få unge, dyktige kvinner til å skrive. Med en gang jeg skulle rekruttere skribenter med minoritetsbakgrunn, måtte jeg forholde meg aktivt og med en helt annen bevissthet. Jeg syntes ikke jeg kom i mål med det, selv om vi fikk til noe. Det var helt tydelig at med en gang du ikke hadde det som et veldig bevisst mål, så forsvinner det. Jeg måtte hele tiden ha det veldig present med meg som en prioritering, fordi mitt nettverk i så stor grad besto av damer som lignet meg selv.

Ens egen smak og preferanser ligger hele tiden som beveggrunn i hvordan man prioriterer, slår Horvei fast. Og derfor ser hun gjerne at noen med en annen kompetanse enn henne selv kan finne plass i kritikken når hun trekker seg ut for en stund.

– Det hadde vært fantastisk om man i Norge kunne fått til et lignende program som det Sandeep Parmar har satt i gang i England. Og når jeg trekker meg tilbake til forlagsbransjen for en stund, håper jeg at jeg kan erstattes av noen som ikke ligner på meg. Noen som har en annen tilnærming til litteratur. Det litteratursynet jeg står for skal nok likevel alltids stå seg i offentligheten.

Powered by Labrador CMS