Poetikk

Den dissosierte guden

«Jeg må aldri glemme at det å skrive, er å tvinge tydelighet og entydighet på en flertydig virkelighet, det er å karikere verden, hakke helheten opp i småbiter og gjøre vold på alt som er hellig», skriver Kenneth Moe.

Publisert digitalt

Én og samme fortellerstemme snakker på tvers av de fem bøkene jeg har skrevet hittil. Denne ene stemmen bruker masker av ord og metaforer til å splitte seg opp i ti tusen forskjellige understemmer. Disse ti tusen stemmene er karikaturer som representerer forskjellige sider av meg. Hver og en av dem har sin egen rytme, sitt eget tempo, volum og vokabular. Når jeg skriver, lar jeg først den ene, så den andre karikaturen komme til orde. Stemmen som til enhver tid har ordet, er en utrettelig talsmann for sitt eget perspektiv.

*

I debutromanen min Rastløs (2015) kan fortellerstemmen oppsummeres som karikaturen sint, ung mann. Fortelleren har et uuttalt ønske om å være intellektuell, men han er for ulykkelig forelsket til å tenke i lange resonnementer. Så han uttrykker seg aforistisk, fragmentert, bittert, romantisk og praktisk i et forsøk på å sette følelsene sine i perspektiv. Romanen var selvbiografisk, men i motsetning til fortellerstemmens modus, har jeg aldri vært in toto en sint, ung mann.

Fortelleren var, som sagt, en karikatur.

Og den ene tingen jeg virkelig er stolt av med Rastløs, er at hver eneste setning i boka er både et bokstavelig uttrykk for tanker og følelser jeg slet med da jeg skrev den, og en ironiserende latterliggjøring av de samme tankene og følelsene.

*

I oppfølgeren Det åpenbare (2016) er det en langt mer troskyldig og håpefull side av meg som får kapre fortellerstemmen. Han finnes i forgjengeren også, den ensomme gutten som vil bli et bedre og mer velsett menneske, men i Rastløs alltid skjult bak en nummende presisjon i språket. Det åpenbare er en litt mer slurvete, litt mindre ironisk og alt i alt dårligere bok. Kapitlene er noe lengre enn de korte stykkene i Rastløs, og den optimistiske fortellerstemmen forsøker å tvinge mange spredte hendelser sammen i én narrativ bevegelse henimot en åndelig forløsning. Denne fingerte romanfortellingen er på ingen måte tro mot de rotete opplevelsene boka er basert på. Forsøket på å skrive terapeutisk er enda tydeligere enn i Rastløs, og derfor også mer banalt.

I livet som i boka hadde jeg eksperimentert med psykedeliske rusmidler for å åpne sinnet. Den ovennevnte presisjonen i Rastløs kom av at jeg hadde forsøkt å bruke språket til å lukke noe som ikke lot seg lukke. Det åpenbare var et mislykket forsøk på å bruke språket til å åpne. Men både boka og trippene den er basert på, startet en lang prosess som fortsatt er pågående, og som det fortsatt er vanskelig å vurdere utfallet av.

*

Sammen med meditasjon gjorde de psykedeliske eksperimentene meg bevisst på den konstant plaprende stemmen i hodet mitt, og at denne stemmen bare er én del av et langt større sinn. Sakte, men sikkert har jeg lært meg å studere stemmen liksom utenfra, og se hvordan den splitter seg opp i en rekke understemmer som kaprer sinnet i tur, liksom at sinnet er befolket av romanpersoner som konkurrerer ustanselig om dominans over helheten. Da jeg skrev innledningsvis at én fortellerstemme står bak hele spetakkelet av romaner, mener jeg for det første at jeg er alle disse motstridende stemmene, for det andre at ingen av dem er meg. Sinnet er veldig mye mer enn de ti tusen stemmene eller språkselvene som kniver seg imellom. Sinnet er ufattelig stort, like stort som verden, og det lar seg ikke rive med av selvenes drama eller dialektiske frem-og-tilbake.

Hensikten med meditasjon er å minne seg selv på at sinnet er helt, rent og hellig.

Ideen min om én fortellerstemme som står bak alt jeg har skrevet (ikke minst denne poetikken), er et tilsvarende litterært-åndelig ideal: Jeg må aldri glemme at det å skrive, er å tvinge tydelighet og entydighet på en flertydig virkelighet, det er å karikere verden, hakke helheten opp i småbiter og gjøre vold på alt som er hellig. Så lenge man er bevisst dette, kan man leke seg med språket, istedenfor å la seg rive med av det.

Jeg er ennå ikke fullt utlært som språkspiller. Jeg lar meg fortsatt rive med og overbevise av min egen språklige bullshit. Det å skrive er for meg til tider fortsatt noe fundamentalt usunt, nesten perverst, for jeg lever meg altfor mye inn i ordene mine. Jeg veksler mellom å få vondt av dem og å le høyt for meg selv.

*

Jeg lever meg for mye inn i andres ord også. Den essayistiske pamfletten Imot Sæterbakken (2017) handler om en sterk tiltrekning jeg hadde til det morsomme og mørkt karismatiske ved Stig Sæterbakkens litterære pessimisme. Jeg kritiserer det unyanserte ved pessimismen hans med den hensikt å forsvare meg mot den. Forfatterskapet bærer preg av at stemmen hans snevrer seg mer og mer maniert inn omkring tilværelsens unektelige tomhet. Jeg mener både maniert og ektefølt, fordi stemmen ser ut til å tro mer og mer på sin egen affekterte nihilisme. Jada, jada, tilværelsen er tom, men så lenge vi lever, danser vi som midlertidige former omkring den tomheten. Jeg vil at det jeg selv skriver, skal handle mindre og mindre om tomhet, mer og mer om menneskedansen, om menneskeleken, om menneskehetens smertefullt vakre midlertidighet på en midlertidig planet. Men ingen la merke til nyansene jeg etterstrebet i Imot Sæterbakken. Boka ble lest som et simpelt og bokstavelig forsvar for oppbyggelig litteratur.

Les boka igjen, forbanna kålhuer, og les den skikkelig!

*

Ødela jeg stemningen nå? Jeg føler nesten for å beklage …

Jeg blir ikke så sint når det jeg skriver blir misforstått, heller skuffet. Allikevel var det gøy å slippe den sinte stemmen løs. Den kom liksom fra ingensteds og fanget oppmerksomheten min med en morsom, overraskende og ganske dårlig setning. Men så fort jeg slapp stemmen løs, ble jeg litt sint på ekte. Sinne er tydeligvis én av mange motstridende reaksjoner jeg har på å bli misforstått.

Språkets fare og forførelse er at det fanger menneskesinnet med kraftfulle forenklinger.

*

Det sier seg ikke selv at en bok anklagd for oppbyggelighet (som Imot Sæterbakken altså ble), skulle følges opp av et par såpass underlige misfostre som Kandida (2020) og Uroboros blues (2021). På overflaten er det ingenting som tilsier at de første to bøkene i den planlagte romantrilogien Mykantropens livssyklus, er skrevet av en forfatter som har fått nok av litterær pessimisme, for de er ingenting om ikke en slags introvert dystopi.

Mellom Imot Sæterbakken og Kandida gikk det altså tre år. Det var lenge nok til at den ene av denne litteraturavisas redaktører spurte meg på et tidspunkt (da jobbet han på Bislet Bok og skulle hele tiden prakke obskur, tyskspråklig litteratur på meg):

«Er den produktive perioden din over?»

Slapp av, Even! Herregud! Som om en fattig forfatter ikke er stresset nok!

Årsaken til de tre årene er ganske enkelt at jeg kjørte meg fast i et ideal. Det var nemlig ikke bare kritikerne som feiltolket Imot Sæterbakken som en bokstavelig og unyansert bestilling på oppbyggelighet. Det gjorde etter hvert den søkende essayisten bak boka også. For selv om stemmen ville nyansere, så hadde den unektelig en snusfornuftig slagside som, uten at jeg var klar over det, lurte meg til å tro at det neste jeg skrev, i det minste måtte forsøke seg på noe oppbyggelig. I halvannet års tid etter Imot Sæterbakken var jeg besatt av idealet om det filosofiske liv. Alt jeg skrev, skulle være åndelige øvelser med penn og papir. Hver eneste setning skulle forandre meg, gjøre meg til et bedre, mer kjærlig og tilstedeværende menneske. Er det rart at det gikk så lang tid mellom bøker? Dessuten ble jeg til et langt mindre kjærlig og tilstedeværende menneske. Jeg ble dobbelt frustrert av alt jeg prøvde på. Hvis jeg skrev dårlig, var jeg et dårlig menneske. Hvis jeg var et dårlig menneske (hvis jeg for eksempel forsømte kjæresten mens jeg skrev på den dårlige boka), kunne jeg ikke egentlig være forfatter.

*

Den livsfilosofiske fortellerstemmen var bare enda en språklig forførelse. En fiks idé som snevret inn det litterære mulighetsrommet til jeg nesten ikke fikk puste her inne. Og makan til tørr og uleselig prosa som jeg sølte utover notatbøkene i den perioden av livet, skal du faen meg lete lenge etter. Den som oppsøker spalten jeg skrev for BLA under det forrige redaksjonelle regimet, har noen tørre og næringsfattige smakebiter i vente.

Først da jeg sluttet å identifisere meg med den indre pseudofilosofen og begynte å gjøre narr av det selvhøytidelige og fullstendig impotente prosjektet hans, begynte skrivingen å løsne igjen. Onkel Lars ble til, også kjent som Lauritz Lyche, en barnløs ungkar og upublisert epistelforfatter som druknet i 1755, da seismiske bølger fra det store jordskjelvet utenfor Lisboa forplantet seg helt opp til norske innsjøer. Onkel Lars blir født på nytt og på nytt i en rekke inkarnasjoner, i håp om én dag å fullføre boka si. Han er fortelleren bak både Kandida og Uroboros blues. Han er den dissosierte guden over mulighetenes ørken, som for øvrig er mitt bilde på litteraturen som sådan: et sted hvor ingenting vokser, men hvor alt allikevel er mulig.

Jeg var rett og slett nødt til å fjase meg ut av min egen selvhøytidelighet.

Men bak fjaset mener jeg at det ligger et alvor knyttet til den egentlige innsikten jeg skriver utifra, nemlig den at vi som språkdyr skaper vår egen virkelighet ved hjelp av ideer og metaforer som vi straks etterpå tar altfor bokstavelig. Vi spinner oss inn i solipsistiske kokonger som det er uhyre vanskelig å ete seg ut av igjen. Innenfra hvert vårt kokongaktige selv må vi forsøke å kommunisere ut til andre mennesker som sitter fast inni sitt eget. Jeg blir beskyldt for å skrive selvopptatte bøker, men det som egentlig interesserer meg, er å belyse selvets mysterium på en måte som bidrar til felles forståelse av denne ytterst private og i bunn og grunn merkelige erfaringen det er å være et enkeltmenneske i verden.

Den ene fortellerstemmen forsøker å besvare et spørsmål som angår oss alle: Hva er det å være en skapning i verden som skaper sin egen verden?

Kenneth Moe (f. 1987) har gitt ut fem bøker, og skriver på en sjette og en sjuende.

BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS