Poetikk

Diktet er en frihetsbevegelse

BLA utfordrer forfattere til å skrive om hvorfor de skriver. Denne gangen svarer poet Katrine Heiberg.

Foto: Johannes Grytnes
Foto: Johannes Grytnes
Publisert digitalt

Hvordan si noe om sin egen skriving uten å gjøre den mindre? Jeg skal altså gjøre det, men bare tanken har blitt en lidelse. Jeg drøyer, venter, vaker, knekker, alt som står igjen er ubehaget ved å skulle heve meg over resten og si: Hør på meg, se på meg, tro på meg – eller gjennomsku meg. Helst vil jeg jo bare at diktene skal tale for seg.

*

Før jeg kan skrive, må jeg finne stemmen. Det er ikke bare å skrive. Jeg må rydde en vei gjennom hindringene, hemningene, og dem er det tjukt av, de ligger lag på lag innover i meg. Jeg venter lenge før jeg setter dem ut, vrenger dem ned i et plutselig eller hardt tilkjempet anfall av mot, på en god dag har jeg forvandlet en hemning til et dikt, eller jeg har tvunget hemningen ut i språket. Jeg ser på det og innbiller meg at jeg har blitt litt friere.

*

Man er ikke alene når man skriver. Alt ensomt er i grunn sosialt. Man har trukket seg unna folk, fysisk eller mentalt, og man glor inn i seg selv og får øye på dette: hver forventning, følelse, tanke, innskytelse henter sin bevegelse eller begrunnelse utenfra. Du tror du er fri og egen, men du er ikke det. Jeg stirrer inn og møter utsiden, jeg møter de andre, og det overvelder meg. Jeg må skrive sånn eller sånn for at det jeg skriver skal være interessant eller bra eller relevant, tenker jeg, eller jeg kjenner det bare som et gnagende press. Vær politisk! Skriv sanselig! Skriv dystopisk! Sky det abstrakte! Jeg blir bombardert, jeg føler at jeg ikke har noen beskyttelse mot disse forventningene som forvandles til imperativer – men det er ikke helt sant. Jeg innhentes og overveldes, men jeg lar også overveldelsen fungere som en katalysator; idet jeg skriver, blir disse normene og strømningene, det som hele tida driver og vil forme meg og fortelle hvordan jeg skal være poet, kvinne, borger, menneske, til noe å gå i rette med. Det ytre siver inn, og hva gjør man med det? Marguerite Duras sier i en samtale med Michelle Porte: «man begynner å skrive med det lille man har, og til og med det har noen andre ordnet med, man starter ikke i frihet». For Duras leder denne tanken til en annen tanke, og den kan høres flåsete ut, men er det ikke: «Man må tro på seg selv.» «Jeg har fullstendig tillit til meg selv», sier hun. Det betyr ikke å tro at man er upåvirkelig eller uavhengig, men at man tilegner seg selv en kraft som likner på de kreftene du selv er underlagt. Du skapes og skaper i en utveksling med alt rundt deg, og alt du er blitt påført. Jeg bruker ikke ordene «underlagt» og «påført» for å si at denne utvekslingen bare går én vei, men for å understreke hvordan disse betingelsene kan oppleves.

            midt i den organiserte leken

            stoppet jeg langsomt opp

            for å gli ut av formasjonen,

         

            lirke meg stille løs,

            dette seletøyet, hvor kom det fra?

           

            jeg klandret dem

            jeg klandret meg selv

            det pågikk i årevis.

            nå sier jeg: glem svarene,

            hold på det usannsynlige

Dette diktet kan være et eksempel på noe av det Arne Hugo Stølan skrev om boka mi i VG, og som kanskje er den mest treffende (oppsummerende) observasjonen jeg har fått fra en anmelder, nemlig at diktene forholder seg til «motsetningsforholdet mellom de krefter som vil strukturere, systematisere og formsette og det mer spontane, det uforståelige og ikke planlagte». Jeget føler seg fanget i en sosial konstellasjon, men med bevisstheten om dette kommer også muligheten for å transformere det internaliserte. Opplevelsen av en strukturell tvang og jegets evne til å frigjøre seg eller vende seg mot noe annet, går hånd i hånd.

*

Det er vel derfor jeg er så ekstremt opptatt av hva frihet er – fordi jeg kjenner så intenst på vilkårene, påvirkningene, ordningen. Regimene og seletøyet. Er frihet å kunne ta kontroll eller å kunne gi seg hen – jeg holdt på å si, til hva eller hvem som helst? Diktene jeg skriver er kontrollerte, kanskje speiler de et kontrollbehov, og likevel er det en lengsel i dem etter noe helt annet og oppløsende. De må kanskje bli sånn fordi det er denne kampen som foregår i meg når jeg skriver: mellom tendensen mot å knappe det til (inntil taushet) og tendensen mot å drive ut alt, ekspressivt. Selv om mylderet aldri får utfolde seg på boksidene, er det jo nettopp mylderet diktene springer ut av. Det ligger en hel rotete verden i ordet «jeg».

*

Skal man rydde vekk sporene etter slitet, eller skal man la tvilen, famlingen og angsten, men også selvtilliten og hybrisen, dette som tross alt skapte teksten, få stå igjen i den? Å skrive er å konfronteres med seg selv, med ambisjonene og begrensningene sine, og ofte kommer jeg ikke lenger enn dét, jeg henger meg opp i utgangspunktet, grunnlaget for tankevirksomheten, jeg kastes hele tida tilbake til betingelsene. Det er der jeg oftest befinner meg: på bunnen av utsagnet, der man spør seg hvilke muligheter man har for å si noe.

For eksempel: Det finnes en ekstremt slitesterk forestilling, i hvert fall i vår vestlige verden, om motsetningen mellom det indre og det ytre, selvet og samfunnet, ensomheten og fellesskapet. Vi tenker i motsetninger, for de er en velsignet ryddig måte å forstå verden på, og kanskje har vi ikke noe annet valg enn å rydde i verden, sånn i det daglige. Motsetningene holder kaoset på plass, de tilfredsstiller behovet vårt for oversikt og definisjoner, til en viss grad er de nødvendige koordinater for å kunne forholde seg til virkeligheten. Men det finnes de begrepsparene som tenner en spesiell motstand i meg, og det er de nevnte – selvet og samfunnet, ensomheten og fellesskapet, det indre og det ytre. De strider imot hvordan jeg opplever og tenker om verden, de virker innsnevrende, og derfor trenger jeg å dytte borti dem, spørre hvor funderte de er i virkeligheten, i opplevelsen av å være til. I verste fall holder de forståelsen vår fast i noe falskt, noe illusorisk – de gavner oss ikke. Disse tankene har jeg funnet igjen og fått forsterket av å lese Stig Sæterbakken. I det paradoksfylte essayet «Ja. Nei. Ja.» (2009) skriver han blant annet om ensomhetens plass i fellesskapet. Der finner jeg et etterlengtet blikk på det sosiale livet: at det ikke er verdt noe som helst, at det blir til et diktatur dersom det ikke anerkjenner og inkluderer alles grunnleggende ensomhet. Å være sammen med andre hjelper ikke mot ensomheten hvis det skal gå et skille mellom den og fellesskapet. Da er det ikke et fellesskap. Analyser og refleksjoner som dette, om hvordan det sosiale fungerer og forholder seg til språklige dikotomier, er tiltrengte. I grunn presser de seg på. Så fort jeg er i gang med å skrive, kommer disse forestillingene, dette språket – grunnlaget for tankevirksomheten – til overflaten. Jeg blir nødt til å adressere dem, bruke dem på en skapende måte, for ikke å fanges i dem. Og hvis jeg ikke blir kvitt en forestilling eller et oppheng – og det er jo ofte nok –, så henger jeg det ut, så alle kan se det. Jeg vil ikke at leseren skal sluke det jeg skriver, men føle på det, tenke over det, lytte til det.

*

Boka skulle egentlig hete Det omvendte. Det hadde en dobbelthet som jeg likte: på den ene siden noe som blir snudd om, som at roller byttes eller at ord får motsatte konnotasjoner, og på den andre siden omvendelse, som i at en ny orientering gjør seg gjeldende. Jeg var interessert i dette som sannheter eller i hvert fall muligheter, jeg ville se om noen av disse tingene kunne skje i skriften.

Det er ikke ensomheten som gjør dikt-jeget sårbart, det er fellesskapet, eller mangelen på det. Å være ensom er å ha tatt innover seg at livet er ditt og at verden inntar deg, men også myldrer utafor deg, at verden i en forstand ikke er tilgjengelig. Mediene, spesielt de sosiale, minner oss på dette, og forsterker det: vi blir gjort til tilskuere, vi konfronteres med alt vi ikke er del i, men også alt vi ikke kan forandre. Å være en tilskuer innebærer å innse at akkurat nå er du ikke-deltakende. Du står på utsiden. Det forsterker følelsen av avsondrethet. Jeg tror på smitte: a + a = mer a. Det ligger en viss trussel i det. Vi trenger reelle forskjeller, og reelle omveltninger.

Jeg skriver ikke om lyset som en inntrenger fordi det er nytt, men fordi det er sant, lyset blotter og blender, det tvinger deg til synlighet. Jeg skriver ikke om ensomheten som en redning for å være en romantisk type, jeg tar bare i betraktning det sosiale som et nett av normer som langsomt presser bort andre måter å være på. Jeg jobber med paradokser fordi alt ender i paradokser: diktet er bastant i sin tvil, det taler om taushet, i higenen etter oppfyllelse anerkjenner det drømmens og lengselens plass.

*

Det er i sårbarheten og i hva dikt-jeget gjør med denne sårbarheten at bokas nerve, eller hjerte, om jeg kan si det, ligger. Sårbarheten består i en følelse av å være ugardert, av ikke å kunne verge seg mot den invasjonen som verden er, av ikke å kunne skjule seg, og dette formuleres med ord som «gjennomskinnelighet» og «hinne». Men sånne ord henger også sammen med hva jeg trenger for å kunne skrive: Verden må føles tynn, som rispapir eller klart glass. Det er en distinkt, men upålitelig fornemmelse, det gjelder å holde fast i den. Hvis verden framstår tjukk og tung og ubevegelig, så betyr det at den ikke er tilgjengelig for meg, at den ikke vil la seg språkliggjøre. Kanskje prøver jeg bare å si at jeg må ha tilgang til en åpenhet, for det første, men dernest også en forestillingskraft, eller en fortolkningskraft, for å kunne skrive. Å se ting klart er å være rammet av bedrag. Men bedraget er jo sant? Jeg sitter helt stille for meg selv, i en tom leilighet bak lukkede vinduer, og kjenner en utrolig nærhet til verden.

For jeg kan ikke bare sette meg ned og «beskrive», si ting «som de er» – det vil si, jeg er absolutt interessert i å framkalle en følelse av direkthet, kanskje til og med avkleddhet, men å få til det handler ikke om alminnelig ærlighet. Språk er klær, det tildekker like mye som det avslører, det finnes ikke noe direkte sammenfall mellom ord og fenomen eller følelse. Alt er forestillinger og tolkninger. Det skriftlige språket er noe som må arbeides med og i, en diktstemme må moduleres. Diktstemmen er like avhengig av tonen, klangen, lyden som av det meningsbærende, for nettopp å kunne bære.

Et dikt som har gitt gjenklang, og som kanskje har vært med på å forme fornemmelsen min for disse tingene – gjennomskinneligheten, forestillingskraften, moduleringen av stemmen –, er dette, fra samlinga Mørkt kvadrat av Tone Hødnebø:

            Det er noe så vakkert

            at du såvidt kan skimte det,

            det er langt borte,

            men samtidig så klart som et fotografi

            du kan holde i hånden og studere,

            et fotografi av en bil midt inne i en park

            Det er noe som er på grensen av noe annet,

            et annet bilde legger seg oppå det første:

            I en vase er det mange strå, farger, og

            et barn er på vei gjennom gresset

            kledt i marineblått. Det blå skjerfet

            ligner den blå himmelen. Den blå

            himmelen ligner det blå skjerfet

I dette blikket blander ulike ting seg, de faller inn i og ut av hverandre, alt ettersom hvilken vinkel man ser tingene fra. Perspektivet er viktig. Skjerfet og himmelen forenes i blåheten. En abstrakt fornemmelse beskrives på en taktil måte, og skillet mellom forestillinger og sansninger forkludres. Verden myldrer, men viser seg likevel klart fram, i en slags transparens. Det gule bladet i det gule sollyset og den svarte pupillen i den svarte natta er liknende bilder.

*

Det ligger en form for resignasjon, en slags kynisme, i begynnelsen av boka og i bunnen av mange av diktenes utsagn. Jeget er liksom fanget i sin egen åpenhet eller mottakelighet på en måte som gjør verden voldelig. Diktene virvler opp måter å forholde seg til denne verdenen på: i det ene øyeblikket biter jeget tilbake, i det andre hegner det om sin egen avsondrethet, i det tredje lar det seg omfavne, og finner befrielse i å gi seg hen. I arbeidet med boka har jeg av og til tenkt på den som jegets samling, altså dette spesifikke jeget, med sitt skiftende møte med verden. Og samtidig har jeg vært mer opptatt av dette møtet enn av jeget i seg selv; utvekslingene mer enn størrelsene, bevegelsene mer enn tilstandene. Jeg har villet at det første diktet jeg skrev skulle berede grunnen for det andre, det andre for det tredje, og så videre. Lenge holdt jeg på rekkefølgen diktene ble skrevet i, fordi jeg var interessert i hvordan skriften endret seg underveis. Hvordan diktene kom til i samtale med eller reaksjon på hverandre, og hvordan ideene mine om hva diktet skulle være, forandret seg. Den bevegelsen som tok form, lot jeg stå. Og da jeg var ferdig, kunne jeg helt tydelig se at noe hadde skjedd.

*

Etter langsomt, sporadisk og møysommelig arbeid befinner jeg meg omsider et helt annet sted. Diktstemmen høres annerledes ut, den snakker som om den vet noe, via tvilens skyttelbevegelse svinger den seg over i uforutsette stemmeleier. Den vender seg mer mot det som kan komme til å skje, enn det som er. I stedet for å snakke fra seg selv, snakker den liksom til seg selv. Det drømmende og fabulerende tar større plass, samtidig som stemmen vokser seg sikrere, mer hevdende. Den begynner å påkalle en annen tid, den snakker fra et sted som ennå ikke finnes. Nået er ikke lenger her, men der, i en forestilt framtid. Jeg har funnet en utopisk åre.

*

Det skjer hele veien, men oftere mot slutten av boka: diktene driver ut mot det forestilte, det drømte, det umulige. Fantasien om et løsrevet øyeblikk og illusjonen om å kunne skille seg fra seg selv, kommer igjen, som tiltrengte åpninger mot en annen verden. Jeg skrev at bevisstheten om det som former deg, gjør deg mer kapabel til å skape det om, men kanskje er det omvendte også sant: at en sterk frihetslengsel gjør deg mer sårbar overfor strukturelle krefter. Jeg kommer ikke unna disse ertende og henførende paradoksene, og derfor skriver jeg: diktet er en frihetsbevegelse.

Katrine Heiberg (1992) er poet og kritiker i Morgenbladet. I 2018 debuterte Heiberg med diktsamlingen Det gule bladet, det svarte pupillen på Kolon forlag.

BLA 5/19. 16.05.19

Powered by Labrador CMS