Metakritikk

Diktet som hendelse

Hvordan skal man forstå poesi: som etterligning av virkeligheten, som uttrykk for forfatterens ånd, eller kanskje som iscenesatt tale?

Hvordan skal man forstå et dikt, for eksempel av Wallace Stevens? I denne teksten gir Frode Helmich Pedersen fire ulike lesemåter. Bilde: Wikimedia Commons.
Hvordan skal man forstå et dikt, for eksempel av Wallace Stevens? I denne teksten gir Frode Helmich Pedersen fire ulike lesemåter. Bilde: Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

Litteraturteori har i lengre tid forekommet meg å være et uavklart fenomen. Det har rett og slett ikke vært tydelig for meg hva de arbeidene som hører inn under denne betegnelsen egentlig har til felles. Dette skyldes hovedsakelig at litteraturteori i de siste tjue-tretti årene har hatt en tendens til å diskutere svært mye annet enn skjønnlitteratur. Dermed har de klassiske grunnlagsspørsmålene av typen «hva er poesi?», «hva er en sjanger?», «hva vil det si å tolke et litterært verk?», havnet i bakgrunnen.  

Derfor var det gledelig da jeg forleden, etter en kantineprat med likesinnede, ble gjort oppmerksom på veteranen Jonathan Cullers bok fra 2015, The Theory of the Lyric, som hittil har gått meg hus forbi. Culler stiller her spørsmålet om hva lyrikk egentlig er for noe og hvordan vi kan gå frem for å lese den. Først da jeg ga meg i kast med denne boken, innså jeg hvor mye jeg har savnet denne typen diskusjoner, som går til kjernen av det grunnleggende spørsmålet uten å fortape seg i ekstralitterære forhold eller spesialiserte temaer beregnet på en mindre krets av fagfolk.

Tre grunnoppfatninger om det lyriske

Som rammeverk for diskusjonen identifiserer Culler tre grunnoppfatninger om poesi som han opponerer mot og kontrasterer mot en fjerde, som han slutter seg til – skjønt uten at denne siste posisjonen kan sies å være hans egen oppfinnelse. Etter mitt syn kan denne gjennomgangen være lærerik for noen hver.

Den første oppfatningen er den mimetiske, som stammer fra den greske antikken og som sier at diktning er, og skal være, en etterligning av virkeligheten – eventuelt begrenset til «mennesker i handling», som det heter hos Aristoteles. Denne tankegangen, som dominerte i Vesten i nesten 2000 år, førte ifølge Culler til at lyrikken som sjanger ble marginalisert til fordel for episk og dramatisk litteratur. Grunnen er først og fremst at den mimetiske innstillingen uvegerlig fører til en favorisering av handling og narrativitet, som aldri har vært et hovedpoeng i lyrikken.    

Dernest følger romantikkens ekspressive lyrikkforståelse, som oppsto mot slutten av 1700-tallet. Denne oppfatningen medførte et stort løft for poesien, som nå ble den sentrale sjangeren. I romantikken ble dikterens eget indre diktningens viktigste tema, og diktet ble dermed subjektivitetens arena: Her møter vi et jeg som kommer til bevissthet om seg selv gjennom erfaring og refleksjon, for å si det med Hegel. 

Selv om Culler har sympati med denne lyrikkforståelsen, er den i hans øyne problematisk fordi den har en tendens til å lede oppmerksomheten bort fra poesien som språklig kunstverk og over mot dikterens erfaring – som leseren blir satt til å rekonstruere. Dermed vil leseren, eller litteraturforskeren, lett kunne bli opptatt av andre ting enn selve verket, for eksempel biografiske studier eller psykologiske overveielser. Culler påpeker dessuten at det fins mye lyrikk som ikke passer med et slikt rammeverk.  

Diktet som talen til et fiktivt «jeg»

Hva så med det tyvende århundret? Hvilken lyrikkoppfatning dominerte her? Culler svarer primært på vegne av den anglofone verden, men svaret passer ganske bra også på norske forhold, i hvert fall slik de så ut fra slutten av 1960-tallet av. Her fikk man et lingvistisk inspirert, tekstorientert syn på lyrikken, i motsetning til 1800-tallets fokus på dikterpersonligheten. Tilhengere av dette synet hadde ifølge Culler en tendens til å oppfatte lyrikken som iscenesettelsen av talen til et fiktivt jeg, som gjennom sin tale også manet frem en fiktiv verden. På norsk snakker vi gjerne om «det lyriske jeget» som denne fiktive talens opphav.

Ifølge denne oppfatningen må man se for seg at leseren liksom «overhører» det lyriske jeget idet det retter sin imaginære tale mot en tredje instans, for eksempel en gudinne, en person, eller et ikke-levende fenomen (slik som vestervinden hos Percy Shelley). Ifølge denne oppfatningen skal leseren forestille seg en talende skikkelse som realiserer diktets talehandling innenfor en gjenkjennelig og konkret verden. Arbeidet med diktet vil dermed typisk gå ut på å finne ut hvem det er som snakker i diktet, under hvilke forutsetninger; hvilke stemninger denne personen uttrykker, hvem talen er rettet til – og med hvilken hensikt.

Problemene med det fiktive jeget

Problemet er bare at det i svært mange dikt ikke lar seg gjøre å se for seg en slik realisert talehandling, selv ikke når det lyriske jeget ser ut til å henvende seg til en navngitt person. Culler bruker blant annet følgende eksempel fra Horats’ oder for å påvise vanskelighetene. Her gjengir jeg bare et kort utdrag fra Johannes Gjerdåkers norske gjendiktning. Diktets jeg er mannlig og henvender seg til en forhenværende elskerinne ved navn Pyrrha:

            Til Pyrrha

            Kven er guten så grann, under eit roseflor?

            Pyrrha, tryglar han deg, angande balsamsmurd

            i den svalande grotta, han du no bind opp håret for

            enkelt og elegant?

Om man skal lese dette diktet ut fra antagelsen om at jegets tale er noe som faktisk finner sted i en fiktiv verden, får man problemer med å se for seg hvor denne talen egentlig skulle foregå. På gaten, i forbindelse med et tilfeldig møte? Det fremstår ikke som sannsynlig. Og hvorfor sier egentlig den talende dette til sin tidligere kjæreste? Er det rimelig å anta at Pyrrha og jeget befinner seg i samme rom – og at Pyrrha her spørres ut om hvorvidt hun har erotiske møter med en ung mann i en svalende grotte, og at den unge mannen dufter av balsam og at hun binder opp håret sitt for ham, enkelt og elegant?

Nei, det synes ikke rimelig. Men hvilken status har da talen til dette lyriske jeget? Man kunne ha foreslått at det dreier seg om en dramatisk monolog, som er fremført i enerom, og som leseren overhører, men dette passer ikke med den sterkt stiliserte, versifiserte og figurlige formen til disse ytringene. Lyrikkens språk skiller seg ofte sterkt fra dagligspråket, og kan derfor ikke leses ut fra en antagelse at det faktisk er et slags dagligspråk vi har med å gjøre. Dessuten er det hverken her eller i mange andre dikt noen spesiell grunn til å anta at det er snakk om fiksjon.

Lyrikken som en verbal hendelse

Her er det vi kommer til det lyrikksynet som Culler mener har mest for seg: at lyrikken ikke primært er representasjon, men en form for presentasjon. Det vil si at lyrikken ikke gjengir fiktive eller faktiske begivenheter, men selv forsøker å være en hendelse. Nærmere bestemt en verbal hendelse, som finner sted her og nå, og hvor det ofte skjer svært mye på en gang. Når vi så ofte gjenleser dikt som betyr noe for oss, er det fordi vi vil oppleve denne verbale hendelsen igjen og igjen, i stadig nye variasjoner.

Jeg kan illustrere poenget ved å sitere et fabelaktig dikt av Wallace Stevens, som har tittelen «Tea at the Palaz of Hoon» (1921):

Not less because in purple I descended

The western day through what you called

The loneliest air, not less was I myself.

What was the ointment sprinkled on my beard?

What were the hymns that buzzed beside my ears?

What was the sea whose tide swept through me there?

Out of my mind the golden ointment rained,

And my ears made the blowing hymns they heard.

I was myself the compass of that sea:

I was the world in which I walked, and what I saw

Or heard or felt came not but from myself;

And there I found myself more truly and more strange.

Diktet begynner i luftige sfærer – for det jeget som her fører ordet ser ut til å befinne seg i et oseanisk luftrom, sakte synkende, mens solen går ned i horisonten. I første strofe avslutter jeget med å affirmere og bekrefte seg selv. Diktet diskuteres ikke av Culler, men jeg tar det med fordi Harold Bloom, som er en formidabel leser av Stevens, nettopp leser dette diktet som en form for fiksjon: For ham er dette talen til den fiktive og fantastiske skikkelsen Hoon, som lever et sted oppe i atmosfæren, hvor han drikker te og konverserer med solnedgangen. Det er farlig å krangle med Bloom, men her finner jeg det mer givende å lese diktet som en verbal hendelse som vi som lesere kan delta i og oppleve steg for steg i diktets virtuelle her og nå.

Som lesere av dette diktet kan vi hele tiden gjøre jegets affirmasjon til vår egen: Not less was I myself! Dette er en selvhevdelsens triumf, som bare styrkes etter hvert som vi fortsetter å lese, for salven som sprinkles på skjegget, hymnene som summer rundt ørene, sjøen som sender sitt tidevann gjennom sinnet – det kommer alt sammen ikke utenfra likevel, men innenfra: Det er vår egen salve, våre egne hymner, og vi er ikke retningsløst utlevert havets tidevann, men er selv det kompasset som all ferd på havet må styres etter.

Når jeg leser dette diktet igjen og igjen, uten å bli lei, er det ikke fordi jeg interesserer meg for den fiktive skikkelsen Hoon (i den grad han i det hele tatt kan sies å eksistere), men fordi jeg lar disse ordene utspille seg i mitt eget indre, på utprøvende vis, hvor de lar meg delta i denne jublende selvhevdelsen, som primært er en feiring av den skapende evnen, fantasiens gåtefulle mirakel.

Etter mitt syn er det ikke så interessant å reflektere over hvordan de siste versene kan sies å karakterisere Hoon og hans erkjennelsesarbeid på vegne av seg selv. Da finner jeg det mye mer treffende å si at dette diktet, i likhet med svært mange andre dikt, tilbyr oss setninger, vers og figurer som vi selv kan bruke i vår indre samtale med oss selv – eller i andre sammenhenger, overfor andre, for eksempel når vi diskuterer den merkverdige gjenkjennelsen som iblant kan komme over oss når vi leser dikt som i særlig sterk grad fanger vår oppmerksomhet.

Diktets hendelse som bevissthetsfenomen

Men hvilket jeg er det egentlig som snakker her? Culler mener vi må avstå fra enhver kobling mellom diktets jeg og dikteren selv. For ham er diktets subjektivitet et formelt fenomen, nærmere bestemt «a formal principle of unity» – det ved diktets utforming som gir enhet og sammenheng til diktet. For meg høres dette ut som nok en variant av formalistisk dogmatikk – der dogmet består i at det litterære verket alltid skal oppfattes som et rent tekstuelt fenomen.

I mine øyne er dette ikke bare et feilaktig syn, det er en umulig påstand som jeg har store problemer med å forstå. For hva er egentlig en tekst? Hvor kommer den fra? Tekst består av ord, setninger, figurer – det vil si meningsbærende elementer. Mening kan i denne sammenhengen ikke være noe annet enn en mental tilstand, en erfaring. Slike erfaringer kan ikke oppstå i «teksten selv» – og teksten har heller ikke produsert seg selv. All språklig mening finner sted i mennesket, i likhet med diktets rytmiske aspekter, som setter seg i kroppene våre. Derfor fører poesilesning oss alltid innover i oss selv, som meningsutforskende individer. Og det er denne prosessen det for meg gir mening å kalle poesiens hendelse. Den gir leseren en følelse av å være til stede her og nå, i et spill av mening som selvsagt også kan innbefatte representasjon og fortellende elementer, men som vi ikke forholder oss til på samme måte som til romanens fiktive verdener. Vi deltar her i en hendelse som angår oss og hvor vi ikke sjelden kan gjenfinne oss selv – «more truly and more strange», for å si det med Stevens’ fabelaktige formulering.

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er kritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

BLA 11/12-21

Powered by Labrador CMS