Handlingens poet

Pier Paolo Pasolini
Askens poet
Gjendiktet av Camilla Chams
Flamme forlag 2017
46 sider

«Det er bare i dødsøyeblikket at livet vårt, frem til da uforståelig, tvetydig, utvist, tilegner seg mening,» skal Pier Paolo Pasolini (1922-1975) ha sagt i et intervju i 1967. Men for oss er fortsatt både hans liv og død, gåtefulle. Han var aldri forutsigbar, verken i livsførsel, kunstnerisk virke eller politisk orientering. Og i 1975 ble han funnet drept og stygt mishandlet i Ostia utenfor Roma. En ung prostituert ble anklaget for mordet, men det har senere sirkulert flere teorier om hvem som sto bak. Drapet står fortsatt som en av italiensk etterkrigstids mange uoppklarte og mest omtalte saker.

I Askens poet, et selvbiografisk langdikt på 30 sider, føres vi like inn i dette uforutsigbare og dramatiske livet. Pasolini forteller om sin homoseksuelle legning, oppveksten, forholdet til kommunistpartiet, til sine foreldre, til film og litteratur. Han forteller om sitt syn på poesiens rolle og betydning, samtidig som han omtaler flere av sine egne verk, blant annet det som senere skulle bli tragediene Pilade (1977) og Affabulazione (1977).

Ifølge myten skal langdiktet ha blitt skrevet i løpet av en natt i 1966. Det sies at han skulle intervjues av en amerikansk journalist, men at han på grunn av innspillingen av Medea (1969) med Maria Callas måtte innstille intervjuet. Diktet skal ha blitt skrevet som et svar på journalistens fiktive spørsmål. Manuset ble liggende, og først publisert i 1980, fem år etter hans død.  

Møtet med Ginsberg

Pasolini hadde fiender på alle kanter. Fascister, kommunistpartiet, borgerskapet, mafiaen, kirken. Han angrep dem alle offentlig opp gjennom årene. I Askens poet skriver han: «Aldri har Italia vært mer avskyelig. / Fremfor alt i de intellektuelles svik, (…) / ja, for sannelig er ikke også kommunisten blitt en småborger. / Dette er nå menneskehetens egenart.» Og i protest mot borgerskapets vulgaritet kommer han med en kontroversiell hyllest: «Det er jeg, en høyst respektabel mann, / som kommer med denne hyllesten, fordi dop, heslighet, sinne / og selvmord, / sammen med religion, er vårt siste gjenlevende håp: / ren protest og handling.»

Pasolini ble en upopulær og rettsforfulgt mann. Og han sammenlignet diskrimineringen han ble utsatt for i Italia med de svartes kamp i USA. Møtet med New York var frigjørende for ham. Den amerikanske kulturen var desperat og idealistisk. Men først og fremst var det møtet med Allen Ginsberg som ga ham tilbake troen på poesiens politiske rolle og virkekraft. Ginsberg ble et forbilde, slik Arthur Rimbaud hadde vært tidligere. «Jeg elsker Ginsberg: / det var lenge siden jeg hadde lest dikt av en likesinnet poet,» skriver han i Askens poet.

Ginsberg mestret det han selv forsøkte på: Å oppfinne et nytt og revolusjonært språk, ved å blande poesi og prosa. Denne sammenblandingen ga teksten ifølge ham en helt nødvendig ambivalens. I essayet «Tvetydigheten» (1974) skriver han: «Kunstens tvetydighet er en positiv egenskap fordi den forutsetter to motsatte krefter i verket som sliter den i hver sin retning og umuliggjør dens enhet; det er enheten som er irrasjonell og altså, om man vil, dekadent og borgerlig». Tvetydigheten som oppsto ved å blande poesi og prosa var en måte å gjøre opprør mot den hermetiske poesien, representert av det han i foraktfulle vendinger omtaler som de borgerlige litteratene.

Poesiens utilstrekkelighet

Pasolini er kanskje først og fremst kjent som filmskaper, med filmer som Mamma Roma (1962), Decamerone (1970), Saló eller Sodoms 120 dager (1975). Selv har jeg bare sett Teorema (1968), som også blir omtalt i langdiktet. Jeg husker at jeg likte filmen, og det som gjorde sterkest inntrykk var hvordan det politiske og filosofiske budskapet ble balansert og rammet inn av estetikken. De brå sceneklippene. Overgangene mellom sterke og brungrå fargetoner, mellom stillstand og bevegelse. Og filmmusikken som akkompagnerte det hele.

I Askens poet finner jeg en lignende estetisk og musikalsk presisjon. Noen av partiene i boka er nesten sceniske. Landskapsbeskrivelsene. Skildringene av moren og faren. Vi er der, vi ser. Før vi brått kastes over i noe annet. Og disse overgangene tilfører verket en rytme, en gjennomgående suggererende tone, som gjør inntrykk. Det er et sug her. En desperasjon og intensitet, som vi kjenner igjen fra det vi vet om Pasolinis liv og virke, og som oversetter Camilla Chams har klart å overføre til norsk. Her er digresjoner og assosiasjoner. Fortellinger kommentert med innskutte bisetninger, kolon og parenteser. Noe som gir teksten et drivende, liksom rastløst preg.

Men Pasolini syntes ikke selv at han klarte, som Ginsberg, å blande poesi og prosa. Han lyktes ikke med å skape et nytt og revolusjonært språk. Ordene kom til kort. Som svar på denne utilstrekkeligheten skriver han: «Det er bare livets handlinger som vil bli kommunisert, / og de i seg selv vil være poesi, / fordi, jeg gjentar, det finnes ikke annen poesi enn / virkelig handling.»

Og avslutningsvis i langdiktet er det musikken som blir stående igjen som den ultimate uttrykksfulle handlingen. Han skriver at musikk «trolig (er) den eneste uttrykksfulle handlingen / - like sublim og ubeskrivelig som virkelige handlinger.» Det samme gjelder visuelle uttrykk. Musikk og billedkunst må ta over der poesien kommer til kort, mener han. I likhet med de lokale dialektene var dette autentiske og frie uttrykk, et eget språk, som han også tok i bruk i filmene sine.

Virkelighet

Når Flamme forlag nå har oversatt Askens poet, åpnes det opp for en nylesning av en viktig politisk dikter. Og, som Chams påpeker i etterordet, beveger Pasolini seg både fremover og tilbake i tid: Til Dantes Guddommelige komedie og til vår egen litterære samtid, hvor spørsmålet om litteraturens politisk virkekraft igjen får relevans. Pasolini kan betraktes som et tidsvitne, og hele hans produksjon gir et innblikk i en dramatisk modernisering av Italia på 60- og 70-tallet, en omkalfatring fra et konservativt jordbrukssamfunn til en moderne industrinasjon, som dikterjeget her kommenterer, harselerer og polemiserer over.

Men det er ikke den historiske konteksten og det politiske budskapet i seg selv som berører meg mest når jeg leser langdiktet. Det er heller reaktualiseringen av spørsmål omkring hvordan poesi blir poesi, og hvordan man kan skrive politisk. En av Pasolinis samtidige, Italo Calvino, svarte på samfunnets utfordringer og endringsprosesser med å gå lenger inn i fiksjonen. Pasolini velger en annen strategi. Han er hele tiden virkelighetsnær og direkte. Han skildrer fattigdom, støvete forsteder. Gjørme og søle. Men iblant, kanskje først og fremst når han eksplisitt går til angrep på borgerskapet, blir uttrykket for bombastisk, nesten påståelig. Det er når han styrer unna det som mest av alt minner om paroler og pamfletter at poesien hans får slagkraft. At ordene får vinger, som det så fint heter. Og Pasolini reiser seg fra asken som en handlingens poet; en kunstens og musikkens fugl Føniks.