Spalter

Dette må da være en fransk fortellerposisjon, må det ikke?

«Det er frekt, fransk, og det brenner fint», skriver Jonas Hansen Meyer.

Bilde: Wikimedia commons.
Bilde: Wikimedia commons.
Publisert digitalt

FAQ med lektor Meyer. Jonas svarer på ofte stilte spørsmål. Har du spørsmål til lektor Meyer? Send spørsmålet ditt til hansenmeyer@hotmail.com.

Kjære leser, send meg gjerne en mail på hansenmeyer@hotmail.com dersom du vet om fortellerposisjonen jeg snart skal beskrive for deg, oppstår i for eksempel engelsk, tysk eller russisk litteratur på et tidligere tidspunkt. Det skulle vært morsomt å vite, men jeg er ganske sikker på at dette er fransk.

Jeg ble minnet om denne fortellerposisjonen da jeg leste åpningen på redaktøren for BLA Ulla Svalheims debutroman Til troende. En jeg-person observerer en ung pike på kirkegården: «Jeg så henne en dag i juli da hun strena rundt på kirkegården med en grasklipper». I neste kapittel trer jeget tilbake og lever seg fullstendig inn i den unge jentas tanke- og erfaringsverden. Fortelleren starter med å holde seg til det som utelukkende kan observeres, men går like etterpå langt, langt videre inn i løgnen og fiksjonen, fantasien, innlevelsen, medfølelsen og empatien, og dermed også forsøket på sannhet.

Jeg liker denne fortellerposisjonen fordi den er umulig. Det er frekt, og jeg tror altså at det er ganske så fransk.[1] Det er Gustave Flaubert som, så vidt jeg vet, første gangen innfører en slik umulig forteller i Madame Bovary (1856): «Vi satt og leste lekser da rektor kom inn, fulgt av en ny elev kledd i dress som en voksen, og av en pedell som bar på en stor skrivepult.»

Fortelleren er bare en anonym representant for fellesskapet i klasserommet og etablerer en autoritet gjennom å forankre det fortalte i troverdige, dagligdagse observasjoner. Men ganske snart gir fortelleren omfattende informasjon om det videre livsløpet til denne nye eleven, Charles Bovary, og hans forhold til moren, hans legeutdannelse – og før man vet ordet av det, er fortelleren langt inne i noe som den opprinnelige, nokså nøkterne kontrakten med leseren ikke på noen måte rommet. Egentlig er dette så drøyt at halvparten kunne vært nok, men det er nettopp derfor det fungerer. Enhver lystløgner kjenner til denne gleden: Fryden og kraften i å holde masken mens du uttaler deg om noe du overhodet ikke kan vite noen ting om.

Flaubert kunne åpnet romanen med Charles Bovarys synspunkt, i en mer tradisjonell Balzac-stil, for eksempel slik: «En aften ved elleve-tiden ble familien Bovary vekket av at en hest stanset like utenfor porten», men da ville prosaen mistet den lille flammen, det lille skyvet som åpningen gir. En mer ordinær forteller gjør naturligvis akkurat like drøye antagelser og bruker fantasien på en like skamløs måte, men da har det ikke først blitt opprettet et punkt hvorfra fortelleren fremstår nøktern, sannsynlig og «virkelig». Det er denne fallhøyden som virker på leseren og skaper friksjon.

Hensikten med å skrive fortellende prosa er jo å lage et bål, at det skal ta fyr og at flammene skal vokse, at den interne spenningen i prosaen skal tenne leseren. En mulig gnist til denne flammen er nettopp fortellerposisjonen; løgnen er den ru tappen på fyrstikkesken som møter det «virkeliges» fyrstikkhode, og som ved hjelp at et lite press fra fortellerens selvtillit, gjør at flammen kan blusse opp.

Marcel Proust bruker en tilsvarende fortellerposisjon når fortelleren i På sporet av den tapte tid i en egen roman inni romanen forlater jeg-personens erfaringsverden og i et par hundre sider lever seg fullstendig inn i familievennen Swanns kjærlighetsliv, tanke- og erfaringsverden. Det er frekt, fransk, og det brenner fint, det knitrer og spraker og det blir bål av sånt. Veien til Swann er muligens den sterkeste delen av hele romanverket,[2] og nettopp det handler mye om fortellerposisjonen; det er forunderlig herlig å la jeg-personens nytelsessyke og engstelige blikk på verden rette seg mot noe annet enn seg selv.

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er skribent og kritiker i NRK. Innen denne teksten er på trykk, har han fylt 40 år. Gratulerer, Jonas!

24.03.22, BLA 3/2022.

[1] Anne Oterholm benytter en lignende fortellerposisjon i Liljekonvallpiken, og Oterholm er jo fransk som bare det. For øvrig har Ulla Svalheim studert på Forfatterstudiet i Bø med Rune Christiansen som lærer, og han er jo også fransk så det holder, så her er det fristende å lage en grand theory om det franske i norsk samtidslitteratur.

[2][2][2] Jeg har det siste året med tvang oppholdt meg en hel del i del to av andre bind, og står egentlig ganske fast, derfor kan jeg ikke uttale meg om verket som helhet, men det synes å være en allmenn oppfatning at «Veien til Swann» er blant det ypperste i hele romanen.  


Powered by Labrador CMS