Poetikk

Cavum oris proprium

"Jeg tenker tilbake på livet mitt, i dette Jesu og Obstfelders siste leveår, hvorfor må jeg skrive? Det er enkelt: Jeg må ikke", skriver Morten Langeland.

Foto: Heidi Furre / Flamme forlag.
Foto: Heidi Furre / Flamme forlag.
Publisert digitalt

Vær tålmodig med alt som er uløst i ditt hjerte og ryktet om litteraturen.

Bla bla bladene løsnet i meg, sent i november, Puddefjorden lå svart med små sprøyt lett sølvskimrende. Jeg stod i restauranten, Kippers, tenkte i overflod, på sild og lik, så gjennom glaset mot fjorden, ville ta springfart, sant, løpe gjennom vinduet, kaste meg uti og blandes med saltvann under brygga der det klukker så inntagende. Alt som gutt, husker jeg nå, lå jeg på magen på brygga med den ene øret i sprekken mellom de flisete bordene i brygga, kunne bare ligge og kjenne sola smeige skulderbladene, snart smi oppå ryggen, mens jeg lyttet til klukkingen, luktet tang, døste av sted. Klukk, klukk. Pianolæreren til søsteren min het Gluck, det var morsomt, Gluck, Gluck. Poenget er ganske enkelt at jeg ikke lengre ville leve. Det var en uheldig situasjon å ha denne tanken i – om jeg ikke skal kalle det lysten – da mine studenter, det var tolv av dem, befant seg i rommet ved siden av. Jeg var altså i den overprisede lunsjrestauranten, og studentene mine, ikke elever, a-ah, befant seg halvparten i rommet ved siden av, galleriet Visningsrommet USF, og den andre sekspakken befant seg løsrevet utendørs, altså utenfor glaset (som man kontinentalt kaller vinduet i Bergen, pga lavtyskens innflytelse på de prostituerte opp gjennom tidene).

Pytt, pytt. Spyttet i munnhulene til de tilårskomne, forsmådde kunsthåndverkerinnene krummet over hvitvinsglassene denne torsdagslunsjen i restauranten på den nedlagte sardinfabrikken i Bergen, gjorde meg ør, de kan liksom aldri ta hensyn til min alkoholrelaterte irritabelhet og være litt stille i denne byen, hele dagen snakker de, og der kom ei mot meg: Men i jøsse navn, det var min kjære, forhenværende svigermor, og hun så like sjokka ut som meg, og sa «Du må skrive, Morten» (hun sa det slik: med O), og forlot, der stod jeg igjen, like skjør av dette livet som tynger på øyelokkene og viser seg selv når lokkene, lukket.

«Livet er universet som speiler seg», hadde jeg akkurat sagt til studentene, som en laus parafrase over noe Inger Christensen via Morten Søndergaard sikkert har sagt, jeg forstod ikke helt bildet, men presisjon er liksom ikke så viktig, bladene har løsnet. Rådet så ut til å funke, som en slags motivasjon for å labbe rundt på denne sjøfronten og formulere seg i enten en ekfrase eller et haiku – «det er lov til å bryte reglene!» – for studentene gikk vitterlig rundt og så seg både i vannspeil og glaset, for ikke å snakke om skyvedørene og teslaene på den vesle parkeringsplassen. Jeg stod fortsatt igjen, bomfast, på Kippers, og kjente hvordan verden verdner, herjer i både indre og ytre, ordene også, og følelsene tanker, de tenkte på spreng, tok springfart, og i en sabla hast kom jeg meg ut av Kippers, enda jeg egentlig skulle bestille en dobbel cortado og chille mad i en halvtime. «Egentlig» betyr det motsatte.

Vel, vel inne i Visningsrommet USF satt jeg meg ned inntil veggen og tenkte på at min første publiserte litterære tekst, selvfølgelig også den latinsk titulert - det betyr egentlig munnhule det der cavum oris proprium oppi kjeften din – «Polyhymnia» (Gruppe 11, Kolon Forlag, 2011), handlet om ei smellvakker blind kurator som hadde oppført sin utstilling «Selon la bouche» (i følge munnen) ved Visningsrommet USF, hvor jeg nå satt, som veggpryd, som på den ikke-eksisterende blinde kuratorens bestilling. Gallerivakten i dette rommet – hvor jeg selv satt gallerivakt, under første Bergen Assembly i 2013 og dag etter dag så visningen av Jan Peter Hammers film om den mannevonde spekkhoggeren Tilikum, mens jeg undret over min manglende evne til å sette hendelser sammen til en historie, såkalt emplotment, osv, jeg var så forelsket, jeg revnet, det var nedslag, og dagene løsnet og ble til år men de bestod alle av øyeblikk fulle av konsekvenser, jeg ser det nå – går og snakker med en eldre gjest, årh bladene har løsningen i meg, og de snakker, og studentene ser på collagene på veggene, og noterer i sine respektive moleskin™s, og gjesten sier før gallerivakten svarer: Collage er en veldig flott teknikk. Ja, det er mye potensial der. Ja, det kan være frigjørende. Jeg jobber som billedkunstner og har en mengde gamle bøker liggende hjemme. Jeg også, er billedkunstner. Jasså, hva heter du? Hans Christian van Nijkerk, jeg er halvt nederlandsk. Ja, han er en god tegner han her. Men på atelieret hans er det veldig rotete, han har nok god organisering på rotet sitt, men det er noe annet når det får luft og plass. Og så har han kulturelle ting, kan ikke du fortelle meg mer om det, du, Hans Christian, var det? Ja, vel sjakk er absolutt en referanse. Og den samme tidsperioden, 40, 50, 60, 70-tallet. Takk du. Ja, takk det samme.

Da jeg var nitten brant jeg alle bøkene mine, jeg ble trettitre og glemte dem igjen hjemme til dem som skulle leve videre. Jeg tenker tilbake på livet mitt, i dette Jesu og Obstfelders siste leveår, hvorfor må jeg skrive? Det er enkelt: Jeg må ikke. Mine bøker har kommet av de lave grunnene: Ønsket om å bli sett, ønsket, være noen, ikke ingen, går det an å være ingen, jeg er ingen, nå spøker det i teksten, bokstavene staker ut kursen, løvet faller vertikalt, om ikke vinden røsker dem litt bortover, bokstavene skal horisontalt, tegner opp spor i snøen, der ingen har gått før må alle gå, det er et steg mellom å formidle og forsvinne, jeg kan ikke fortelle deg noe, bare taste i vei om det som faller meg inn, det er ikke interessant. Når jeg leser min første publiserte tekst «Polyhymnia» slår det meg at den var tung på labben og komprimert og omstendelig sic, man har et leie, enten det er for natten eller sammen. Hva vil det si å være alene? Lever vi i en kapitalistisk-teknologisk strukturert depresjonsepidemi på grunn av overflod? Kan man bare stryke ut småordene og og’ene å variere verbene og vise istedenfor å bevise noe for seg selv, komme seg bort en stakket stund fra dette helvete som livet tross alt inneholder.

Jeg husker brannen, hvordan jeg stod der i bakken hvor far brant bråte dagen før, hvordan flammene nesten ikke syntes i dagslyset, det var en høysommerdag i 2005, jeg var bråte, jeg var alene hjemme, de andre hadde dratt til hytta for å lytte til klukkingen under brygga, jeg ble igjen hjemme, jeg fikk ikke lov til å bli, jeg stakk av for første gang i mitt liv, og ble igjen, sittende i skogholtet i ei hei ovenfor huset, jeg så dem pakke stasjonsvognen, far kjeftet på broren min og søsteren min strigråt og moren min som hadde gjort klart, bar ut mat i vesker og bæreposer, mens Valdo løp rundt og kunne ikke annet enn å vise at verden var ved det vante, jeg satt og så på dem og hulket, jeg var så gammel, et urfolk, en moskus, med tårer fra øynene, selvmedlidende og arrogant, sår og feig, jeg kunne ikke fordra hvem jeg var blitt, feig, jeg bestemte meg for å legge om, bli noe annet, det gikk ikke lengre, da bilen hadde kjørt gikk jeg ned igjen til huset, jeg hentet trillebåren og samlet bøkene mine, anskaffet for surt tiltuskede penger fra biblioteksutsalg, skrevet av forfattere jeg kunne navnet på og hadde lest om og laftet etasjer i skallen av, jeg hadde fortsatt leksikalsk hukommelse, jeg lempet bøkene i trillebåren og kjørte dem opp i skråningen, jeg måtte bla videre, fylles av noe annet, og jeg satte fyr på bøkene, flammene var gjennomsiktige, og jeg stod klar med hageslangen, men det var knapt nødvendig, ble bare hvit aske av papir på svart aske av strå, jeg var blitt litterær.

Og kjente ikke annet enn flat skam, kullsyreløs, selvopptatt og skråsikker, meg selv, den beste grunnen til å skrive var å bli noe annet, og så ender man opp med seg selv lell, sin egen trell, vel, vel, Mme, jeg kan ikke skrive for da må jeg tenke og tenker jeg vil jeg oftest dø.
Studenter, kom nå her og la meg se på tekstene deres, det er kaldt, husk å stryk ut ‘liksom’ og ‘at’, eller ikke, og plukk opp løvet for meg mens dere er der ute. Kunne dere heller skrevet det motsatte? «Ja.» Kunne dere ha skrevet ikke i det hele tatt?

Morten Langeland (f. 1986) er forfatter og lærer på Skrivekunstakademiet i forhenværende Hordaland. I fjor gav han ut boka Svamp på Flamme forlag.

BLA 1/20.

Powered by Labrador CMS