FAQ med lektor Meyer.

Hvorfor er jeg så fortvilet?

Jonas svarer på ofte stilte spørsmål. Dette er siste tekst i denne spalten, som herved avsluttes. Send spørsmålene du ikke fikk stilt, lykkeønskninger, trusler og takksigelser til hansenmeyer@hotmail.com.

Hva er forskjellen på en solnedgang og en modernistisk roman?
Hva er forskjellen på en solnedgang og en modernistisk roman?
Publisert digitalt

Du er fortvilet fordi du tror på modernismen. Du går rundt med uklare forestillinger om estetikk du ikke har satt ord på, men som ligger der i en ubevisst tåke og murrer:

Du føler at instagrampoesien snylter på samtidspoesien.

En god fortelling for deg er bare en guilty pleasure, for Proust og Joyce og Woolf representerer det egentlige.

Du tror at «kroppen» og «det kroppslige» er strålende litterære temaer, for ingenting er vel viktigere enn «kroppen».

På et mytisk nivå i sinnet er du helt enig i at det er barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz, og derfor får du skyldfølelse av skjønnhet.

Fordi du mener det er umulig å leve et etisk godt liv innenfor kapitalismen får du dårlig samvittighet, og for å straffe deg selv oppsøker du friksjon og abstraksjoner.

Det er ikke rart du er fortvilet.

Romantikkens bevegelse mot å sprenge formene er parasittisk fordi den er avhengig av en grunnmur det er mulig å sprenge.

Noen må skrive sangtekstene, instagrampoesien, kjøleskapsdiktene, for at modernistene skal kunne løsrive seg, alludere, abstrahere.

Trygve Skaug er vertsdyret. Kolonpoetene er parasittene.

Opprøret mot den gode fortellingen låner også sin kraft fra den gode fortellingen.

Opprøret mot borgerligheten henter kraft fra borgerligheten.

En samtale om trær er bare en forbrytelse hvis du har forlest deg på teori.

Don Quijote leste for mange ridderromaner og trodde virkeligheten bestod av riddere, jomfruer, onde magikere og kjemper.

Du har lest for mange modernistiske verk og tror at virkeligheten er fragmentert.

Du ser et lindetre, dets stamme, blader og røtter, og du aner hvordan alt henger sammen, men modernisten i deg tror allikevel at livets essens må uttrykkes i en sprukket syntaks.

Enhver poet, tidsskriftredaktør, samtidsdanser eller akademiker som velger seg «kroppen» og det «kroppslige» som kjæledegge, kompenserer for en overutviklet cerebralitet som har gått på bekostning av deres menneskelighet og som man forsøker å gjenvinne ved å gjøre «kroppen» til et tema for tanken.

Modernismen driver deg inn i alkoholismen.

Paul Celans sterkeste dikt er «Dødsfuge», et dikt preget av messende, musikalske gjentagelser som menneskets limbiske system umiddelbart gjenkjenner som vakkert.

«En dag skal postmannen plystre mine melodier», sa Arnold Schönberg[1] og komponerte tolvtonemusikk løsrevet fra den menneskelige, følelsesmessige intuisjonen.

Det finnes ingen postmenn[2] som plystrer Arnold Schönbergs melodier.

Vi er alle postmenn, vi er bygd av det samme DNA-et, vi responderer på funksjonsharmonikk, pentatone melodier, klang, sang, farge, lys og mørke, skygge og sang, og vi elsker mening.

Vi er alle forent i det limbiske system.

«Det er barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz», skrev Adorno og komponerte tolvtonemusikk ingen noen gang kommer til å plystre.

Viktor Frankl beskriver en tendens til inderliggjørelse blant noen av fangene i Auschwitz. Selv om de befant seg i et helvete, kunne et lite glimt av skjønnhet rykke dem ut og få dem til å glemme omverdenen og hele den fryktelige situasjonen: «Den som hadde sett ansiktene våre, strålende av henrykkelse, da vi gjennom de tilgitrede lukene i en fangetransportvogn på jernbanereisen fra Auschwitz til en bayersk leir så ut mot fjellene ved Salzburg, med topper som lyste rødt i solnedgangen – den som hadde sett oss slik, ville aldri ha kunnet tro at det var ansiktene til mennesker som praktisk talt hadde avskrevet livet.»

Modernisme er fantastisk i små doser, men ikke tro at det er hovedretten.

Du må aldri glemme at Proust var en uhyre radikal forfatter og et svært forvirret menneske.

Schönberg følte seg tvunget av historisk nødvendighet til å drive musikken lenger og lenger inn i dissonansen. T.S. Eliot mente at den moderne sivilisasjonen gjorde det nødvendig for poeten å være vanskelig og i økende grad oppsøke det indirekte og det abstrakte. Men på et eller annet punkt går det for langt.

Schönberg har komponert vakker musikk, men nådde han noen ganger høyere enn i sine tidlige verker da han fortsatt dyrket restene av en funksjonsharmonikk og dermed også i større grad noe menneskelig?

Modernisme er et skråplan like mye som pornografien. Konsumerer du for mye av noe, utvikler du perversjoner. Prøver jeg dermed å si at Mallarmé er pervers? Ja, det er akkurat det jeg sier.

I hvert eneste dikt av Baudelaire ligger det en krystallklar tanke bak som kan oppsummeres med en setning. Vil disse setningene erstatte diktene? Naturligvis ikke. Men det uutsigelige er ikke uklart.

Modernisme er et historisk unntak, og du gjør lurt i å behandle den som det.

[1] Hvem som egentlig har sagt dette er uklart, kan hende var det Schönberg-eleven Alban Berg, kan hende er det bare en forestilling uten rot i virkeligheten, men sitatet peker på en forventning blant noen modernister, at folket en dag skal få den nødvendige dannelsen for å sette pris på det abstrakte.

[2] Ingen andre for den saks skyld. Det er vanskelige melodier å plystre.

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er kritiker i NRK og avtroppende lektor i BLA.



Powered by Labrador CMS