Poetikk

Lytteføle og å se

Hva er lyden av væren; er det våre sukk, eller er det lyden av en regnskur, om ikke en regelrett fjert, spør Ole Robert Sunde.

Publisert digitalt

Jeg har et soverom og to gjesterom; mitt soverom er lite, for mange år siden fikk vi ombygd våre to stuer, flyttet det gamle kjøkkenet inn til en stor femkantet stue, og så fikk vi tredelt den andre stuen, og et av disse rommene er mitt soverom; cirka fire meter under taket; to store vinduer og et par tette gardiner, og der inne lytter jeg mye, etter å ha sovet; det er et lytterom nesten like mye som et soverom.  

Jeg våknet; det var mørkt i soverommet, ikke bekmørket, men gry-mørkt, og det første jeg hørte – ikke i en rekkefølge; men alt på en gang, som noe håndfast og tydelig som en bok – var måkeskrik; jeg tenkte på en svartbak; jeg hørte en ball som ble kastet i bakken, to dumpe smell av bildører som ble lukket hardt, så hørte jeg den syngende lyden av trikken; den kom fra Adamstuen, og da den passerte fasaden langt under mitt vindu i fjerde etasje, var larmen høy, og da den stoppet ved Stensgatens holdeplass, kom det metallyder, som om det var noe som kolliderte, og så stoppet den brått, som om det hastet, og en kraftig summing tok over – før summingen tok over slapp trikken ut gass – og det var som å høre et elektrisk kraftverk.   

Alle vet at Proust var en blikkets forfatter; alt det som har blitt sett, eller som blir ettersett under øyelokkets frydefulle klaff, men hva med det å lytte. En polsk poet skriver: «I drømmen maler jeg som Vermeer, og jeg snakker flytende gresk og ikke bare med de levende»; men det er i en drøm, og det er ingen som vet hvorfor vi drømmer, og hvor mye lytter vi da, det er jo blikket som er dominerende; og det som strømmer inn i øregangenes underlige mørke, blir ofte et appendiks til blikket, men hva skjer om det blir selve lyden av verden; ikke bare som en blind kan fatte det, men som å være lyttende et annet sted, ikke uten blikket, men med blikk reservert, og selvfølgelig med det taktile, det vil si alt på en gang og som er samtidig i mitt kaotiske hode.

Jeg lå med lukkete øyne og holdt hendene flatt mot lakenet under den tynne sommerdynen og hørte en kråke som virket å kjefte på en skjære ettersom jeg også hørte skjæreskratt som om den kjeftet tilbake; det var et skjærereir på den andre siden av gaten, eller var det et overtatt kråkereir, så fra ingen steder begynte en svarttrost å synge; jeg trodde jeg visste hvor den satt og lyden var komplisert og det var aldeles vidunderlig å følge dens uvanlige svingninger og melodiføringer; den sang veldig høyt, som om den skulle overdøve trafikken, dernest, som var mye lysere i tonen, de snåle trillene fra flere tårnseilere.

Så blåste det og jeg kunne kjenne at det trakk; jeg ventet på at det skulle begynne å regne, for lyden av et plutselig regnskyll er fantastisk og det gir en fin klang mot vinduet og hvis jeg hadde absolutt gehør, ville jeg da vite i hva slags dur regnet falt, og så den fine klangen av regnet mot veien og som bildekkene skyllet vekk; i Faulkners bok Ville palmer, i den delen av dobbelt-romanen som heter Den gamle, kaller han det for lyden av revnet silke; det var også lyden av våte palmeblader i boken; det var Mississippi som gikk over sine bredder; lunken, voluminøs, lummer med en vammel lukt, og så begynte jeg å tenke på den ensomme lyden av en flaggline som slo i vinden.

Jeg strøk min høyre hånd over mitt tynne laken; vasket så mange ganger at det begynte å bli knudrete, til og med så tynnvasket at det lett kunne ryke om jeg dro for hardt i det, så jeg førte mine hender pent og pyntelig over lakenet, og kunne høre at vinden tok tak i noe som var foran et bygg, som et klede som skulle dekke til et stillas, som om det var noe hemmelig som skulle pågå der, akkurat som med Espen Askeladd og det skipet som ble bygd, mens han sov, i fortellingen om Espen Askeladd og de gode hjelperne, og jeg prøvde å tenke etter hva det kunne være, og lyttet for å høre om det var lengre vekk eller i nærheten, så strømmet det på med regn og jeg lukket øynene og begynte å drømme om noe jeg ikke husket; det er ikke riktig, men det var en helt vanvittig drøm som jeg prøvde å glemme, men jeg fikk ikke helt til å glemme den.

Jeg våknet med hjertebank og begynte å stryke hånden over magen, og ble litt roligere, og så måtte jeg gjespe flere ganger og tenkte at det å gjespe er like uforståelig som det å være ved bevissthet; og ingen vet hvorfor vi gjesper eller hva bevissthet er for noe; deretter tenkte jeg på noe som den franske filosofen Montaigne grublet over; om å velge mellom å være blind eller døv, som han skrev i en av sine tre filosofiske bekjennelser, at han ville heller være blind enn å miste hørselen; det er et veldig tenkt scenario, og det er helt umulig å skulle velge, men det er interessant at han valgte bort synet, ettersom hele vår tenkning er sentrert rundt blikket og ikke rundt det auditive, eller det taktile.

Heidegger skriver at vi må tenke med ørene; kanskje han mente som mange øreleger at vi ikke hører med ørene, men med hjernen; for det er i hjernen at signalene omdannes til noe vi greier å tolke, som om Heidegger har blitt en lydenes hermeneutiker, heller enn en værens hermeneutiker, og det skal han ha i all sin svarte og tvilsomme tenkning; han er god til å tenke på det å være i væren; men hva er lyden av væren; er det våre sukk, eller er det lyden av en regnskur, om ikke en regelrett fjert, og regnvannet som blir frest bort av ivrige bildekk; lyden av væren er kanskje alt dette og mer til, om ikke det hele, så noe av det, som vinden som løper opp stammen til et lindetre og ut i løvet og får løvet til å vaie, slik at lyden av løvet, er som klær som stryker mot klær.

Det klødde under ryggen, før var det ofte min avdøde kone som fikk frokost på senga og alltid var det smuler i min del av den, men nå ante jeg ikke hva det var og jeg prøvde å tenke det bort, men det greide jeg ikke, jeg prøvde å late som ingenting, men mitt problem er at jeg ‘henger meg opp’ i tullete ting, som om væren innbefatter også tull, selvfølgelig gjør den det, om enn Heidegger ikke er kjent for å være en humorist, snarere det motsatte; jeg prøvde å lytte det vekk; jeg prøvde alt mulig rart, men det gikk ikke, dermed rev jeg av meg dynen, og fikk opp øynene, og kunne se at det hadde blitt lysere i soverommet, ikke helt lyst, men dust, på grunn av de mørke gardinene og at det var overskyet på denne velsignete søndagen i begynnelsen av en kald mai.

Jeg reiste meg opp og så rett på veggen og et bilde av min avdøde kone, og for å kunne være samtidig med henne, om jeg kan si det på en slik måte; hvordan går det an å være samtidig med de døde, det vet jeg ikke, så tok jeg på den kjølige veggen, i et håp om å være samtidig med henne, som om bildet og veggen kunne gi min hånd en panpsykistisk taktil følelse av overtro, så mer overtro og til slutt enda mer overtro, som betyr gjenglemt tro, ifølge Falk og Torp.

Så tok jeg på lyset i taket; en svakt buet lampe jeg har montert og med en lyspære som hadde vart svært lenge; det er kanskje der restene av min avdøde kone er; hennes sjel, så å si, inn i alle materielle ting som i de ikke-materielle, hva nå det er; om vi blir sjelelige når vi dør; men under sommerdynen så jeg ingenting, så det måtte ha vært som vanlig innbilt, men i mitt hode er det innbilte av samme styrke som det reelle, og på mange måter er de kryssende tilfeller av det som pågår i verden, og som venter på å bli administrert inn i et syntaktisk felt.

Ole Robert Sunde (f. 1952) debuterte i 1982 med diktsamlinga Hakk i hæl, og har siden utgitt en lang rekke romaner, essaysamlinger og prosabøker, seinest Vomtenker (2020).

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS