Tingenes urokkelige tilstand

I en av de mest minneverdige scenene i White Noise kjører hovedpersonen Jack og sønnen Heinrich en tur, for å se på at et psykiatrisk sykehus brenner. De står der og ser på brannen og utveksler tanker om det de ser, som at de fleste branner i gamle bygninger starter i det elektriske anlegget; eller, som Jack påpeker, at de fleste som dør i en brann, ikke dør av flammene, men av røykinhalering. Etter en stund kommer det en kvinne gående over gressplenen, nattkjolen hennes står i brann. Jack og Heinrich gjør ingenting, de fortsetter kommentatorrollen, stirrende intenst på hendelsen som utfolder seg foran dem, som om de og hendelsen er avkuttet fra hverandre, de opererer på ulike nivåer i denne virkeligheten. Etter at kvinnen fra galehuset har kollapset i flammene, sier Heinrich at det er rart hvordan man kan se og se på det, akkurat som en flamme i en peis. Jack spør om Heinrich mener at en kvinne i brann og en flamme i en peis er like tiltrekkende. Heinrich svarer enkelt at man kan se og se.

Det er har vært et par minneverdige branner den siste tiden. Hele verden så gjennom mobilskjermene at Notre-Dame stod i flammer; i januar var vi vitne til brannene i Australia. Vi ser og ser, før vi slår av TV-en eller legger fra oss telefonen og fortsetter med det vi egentlig holdt på med: skjellsettende hendelser blir fragmenter i vår hverdag. I 2018 stod en hel verden samlet da tolv gutter og treneren deres satt fast i en hule i Thailand. Vi fulgte med, vi oppdaterte oss, plutselig var vi alle ad-hoc-eksperter på huler, dykking og oksygen. Så kom guttene ut av hulen, og ingen har hørt fra dem siden. Snart kommer vel Hollywood-filmen. Penger ble samlet inn til tårnet i Notre-Dame, hvem vil ikke ha navnet sitt på en tavle over de som bidro til å restaurere Guds hus? Det står verre til med Koalabjørnene i Australia. Som medieteoretikeren Marshall McLuhan påpekte på 60-tallet, «we react, don’t act»: Vi reagerer, vi handler ikke. Eller kanskje han mente at vi gjentar våre handlingsmønstre, uansett situasjon. På den måten endrer vi heller ikke utfallet av situasjoner. I dag kan det virke som om det å reagere og aktivt handle er en og samme ting.

Don DeLillos Jack er internasjonalt kjent som grunnleggeren av Hitler-studier i USA, men underviser bare i faget «avansert nazisme». Jack kan ikke snakke tysk. Tungen hans er ikke laget for å danne visse lyder. Han føler seg som en bedrager, eller som han selv sier: «den falske karakteren som følger sitt eget navn». Babette er gift med Jack, hun sliter med dårlig samvittighet fordi kroppen hennes ikke samsvarer med omverdens beskjed om hvordan den skal være, hun tygger sukkerfri tyggegummi og tar piller mot en angst for en angst. Heinrich spiller sjakk med en massemorder, og Denise, Babettes datter, engasjerer seg i en gruppe som simulerer evakueringssituasjoner i tilfelle de skal bli angrepet av et ukjent virus som spres i luften – ironien i å skrive denne teksten samtidig som tallet på smittede av koronaviruset oppdateres kontinuerlig, er til å ta og føle på. En sjelden gang dukker det opp bøker som ikke er merkeligere en virkeligheten, men er speilbilder av vår tid, og det er ikke før den blir fiksjonalisert at vi merker hvor rar vår tid egentlig er.

White Noise er 35 år gammel, men kan fortsatt leses som et avtrykk av samtiden, lenge før den oppstod. Man kan hevde at 80-tallet var startskuddet for en hel rekke tendenser som former dagens samfunn: Internett, Apple, globalisering, nyliberalisme, men, kanskje mest av alt, en ekstrem insisterende trang til å leve i forlengelse av materialismen. McLuhan skrev på 60-tallet at «The medium is the message», altså er det ikke produktets intensjon som er poenget, det er selve produktet, som produkt. White Noise handler om objektenes tilstand, hvordan vi forholder oss til dem, hva de gjør med oss, og ikke minst, hvem vi er i samsvar med tingene. Vi ser verden gjennom tingenes betingelser: Hva sier tingene om oss? Det er en evig kamp hvor ballen alltid kommer tilbake over nettet; vi lever i tingenes dannelsestid, vi blir informasjonen vi besitter; for ved å anskaffe visse produkter, ved å tro på noe, ikke tro på noe, gjennom spesifikke handlinger som å velge bort en ting for en annen, blir vi til det produsentene ønsker at vi skal være, ukritiske konsumenter. Materialisme er religion.

BLA 3/20. 18.03.2020.