Poetikk

Poesnikksnakk

«Dikt er noe jeg samler opp med øynene, som tomflasker», skriver Joakim Kjørsvik.

Publisert digitalt

Onsdag, 10. november. Jeg har kysset kona farvel, levert ungene i barnehagen, gått tilbake til leiligheten, tatt ut søpla, syklet til Lambertseter, surret litt rundt på biblioteket, gått opp trappene til Lambertseter kro, nikket til sjefen sjøl som jeg aldri husker navnet på (Yanzhong? Mange ganger har jeg observert ham sone ut foran karpene i akvariet ved inngangen og tenkt: Nå skriver han), satt meg ned innerst i lokalet, fått servert en øl, åpnet Macen, men heller enn å skrive en poetikk, har jeg satt på meg øretelefonene, sett episode tre og fire av tredje sesong av Succession, lest et par artikler på bloodyelbow.com, sett et par kamper på mmashare.com, sjekket Instagram (fire nye følgere!), svart på en forespørsel om et skrivekurs for ungdom i Nord-Troms, lett i spam-boksen etter svar på epostene mine til Klassekampens litteraturredaksjon, som av en eller annen grunn har sluttet å svare meg, gjort noen spredte forsøk på å gjendikte et dikt av Sharon Olds, skrevet et dikt på telefonen. Forespørselen fra BLA fikk jeg for to uker siden.

*

Torsdag, 11. november. Jeg har fått utbetaling fra statens kunstnerstipend. Derfor skrives disse ordene på Bobs pub mens jeg stirrer olmt mot Klassekampens kontorer på andre siden av gata. Hvorfor takket jeg ja til å skrive en poetikk, jeg som misliker å snakke om meg selv og særlig skrivingen min? Å skrive om å skrive? Det er som å skulle tie om å snakke. Står jeg overfor et fremmed menneske, sporer jeg alltid samtalen bort fra meg og mitt. Allikevel snakker jeg stadig om meg selv og skrivingen min. De som lytter til ordene mine, er stort sett ganske uinteresserte. Det er elever ved ungdomsskoler og videregående. På oppdrag av den kulturelle skolesekken. Men jeg forteller dem ikke hele sannheten, at store deler av arbeidstiden min går med til å rusle formålsløst rundt på Grønland, Tøyen og i Gamlebyen, ikke langt fra kontoret jeg deler med tre andre kunstnere. Heller ikke at jeg pleier å stoppe innom en pub i løpet av dagen, ja, snarere bruker det som arbeidsmetode, lyttende til andre folks prat, gleder og klager. Tanken på å skrive om denne skrivingen virker fullstendig fjern på meg, men jeg trenger pengene, jeg har barn. Hvordan forklare at min arbeidsdag, min metode, går ut på å vente, på meg selv?

*

Fredag 12. november. Nils Kafe. Mitt første minne om å skrive noe på eget initiativ var en slags dagbok skrevet på Post-it-lapper. Jeg var ti år gammel. Jeg fylte en og en lapp med skrift, rev lappene av bunken og kastet dem bak kommoden i gangen hvor telefonen stod. Ute regnet det. Det regnet alltid. Og blåste. En ettermiddag jeg kom hjem fra skolen satt muttern på gulvet i gangen og gråt. I hendene holdt hun de flere hundre sidene med tekst. Det var banale saker, egentlig, men ærlig. Vi var fattige, faren min var i Tyskland og hørte sjelden fra seg, muttern var deprimert, angstridd og sliten. Jeg samlet og pantet flasker etter skoletid. Jeg snakket aldri om noe med noen. Det var enklere å være klovn. Nå så jeg med ett at det å skrive, det lå det en makt i. Det var mine ord som gjorde at et annet menneske gråt. Det kunne jeg like. Etter dette fortsatte jeg å skrive, men visste å gjemme tekstene bedre. Å skrive var en hemmelighet. Det var femi. Ingen måtte lese det, da ville de kalle meg homse. Folk kalte hverandre det på den tida. Det var et skjellsord. Det var et ord man skulle passe seg for. Penner fant jeg her og der. Notatblokker stjal jeg fra skolen. Lese gjorde jeg bak låst dør. Løp hjem fra biblioteket, med bøkene gjemt nederst i skolesekken. Ikke før jeg var tjueen år gammel fortalte jeg det til noen, at jeg skrev. Jeg skammet meg. Selv i dag låser jeg døra til kontoret når jeg skal skrive.

*

Mandag 15. november. Går innom Ocean pub i Trondheimsveien. Før jeg har rukket å si assalamu alaikum har Mustafa tappet en øl og skjenket en Gammel Opland. (Jeg som bare hadde tenkt å drikke en Farris!) Ocean er vakker når formiddagslyset siles gjennom halvliteren og treffer de få gjestene i ansiktet så de må myse mens de snakker med hverandre, eller bare sitter hver for seg og holder kjeft. Teksten skulle vært levert inn nå. Sånn jeg ser det, er språket en energi, språket er en organisme, en snylter som har tatt over hjernene våre og eter av tankene våre, og snart har språket fått oss til å lære kunstig intelligens å snakke, tenke, bruke språket, til å bli brukt av språket og da er vi overlatt til oss selv igjen, da vil vi bli tause, stumme, bablende, rautende, brølende, skrikende, ordløse, som kjempespebarn som dreper hverandre med nevene og vi vil gå tilbake til hulene, tilbake til trærne, tilbake til havet, tilbake til gjellene og det ingenting vi vet er det beste for oss, ingenting. I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

*

Tirsdag 16. november. Ofte går jeg lange perioder uten å skrive. Periodevis haltende, når podagraen slår inn og høyre stortå hovner opp og stivner og truer med å knekke som en frossen kjøttpølse om jeg legger trykk på den, og jeg derfor blir gående på hælen eller utsiden av fotsålen, som igjen overbelaster disse delene av foten så de også hovner opp og jeg må sove med beinet hvilende på to store sofaputer i senga.  Men det hender at jeg skriver. Da merker jeg at jeg har skrevet hele tida. Skribleriene ligger på telefonen min og i bakhodet, og nå kommer de sildrene ut av pennen, som er tastaturet. Noen av notatene gir ikke mening i det hele tatt. Umulige å tolke. Tid er noe jeg aldri får helt dreisen på. Å skrive tar tid. Jeg bruker ofte opp tiden på noe annet. Da blir skrivingen sint. Og jeg blir fortvilet og skamfull. Og allikevel roter jeg stadig bort tiden, lik et par briller jeg setter meg på i sofaen mens jeg myser for å få øye på verden.

Nå fikk jeg nettopp en epost fra BLA om at de utsetter trykkingen med en uke, ergo kan jeg bruke mer tid. Tid. Rare greier. Den var nettopp oppbrukt, så fylte den seg opp igjen. Nå kan jeg altså vente litt til, som jo er min metode.

*

Torsdag 18. november. Enerhaugen pub. Dansken står i baren. Hun smiler til meg, men kun med øynene. Det er ikke lenge siden jeg ga ut en bok. Bare noen uker. 25. september-diktene, heter den. Jeg må jo ha skrevet den, men jeg kan ikke huske det. Jeg koketterer ikke. Jeg vet at jeg satt på kontoret og strøk noen linjer, byttet ut noen ord. Sendte manuset frem og tilbake til forlaget, men ikke at jeg skrev det. Dikt er noe jeg samler opp med øynene, som tomflasker, så noterer jeg dem ned på telefonen. Så lapper jeg de sammen inne i hodet. Så ser jeg ned på papiret, altså dataskjermen, og så stiger de fram av seg selv, ett og ett dikt, som fotografier i et mørkerom. En pantelapp. De fleste er uferdige, ja, dumme, men alle er de nødvendige, for at ett godt dikt skal dukke opp. Jeg titter på telefonen nå, hvor mange notater har jeg der inne? 2456 notater. Her er et utvalg: «Men de selvlysende/bremseklossene. Hva er/det for noe?!» «Dette har vært en bortkastet dag». «Den ydmyke, er vanskelig å ydmyke.» «Skyene over fjorden/og byen ved elvas munning/et mørkt fingeravtrykk». «Bar Code er pengeseddelbunker/stilt på høykant». «En hubro er en hubro/fordi den kan skille/én sebra fra en annen/sebra, selv om natta/ fordi den ser bra, selv/om natta, fordi den/er en hubro». «ed5Kq5». «Kråka glitrer som våt/asfalt, i lyset som glitrer/som ei våt kråke på asfalt». «Jeg er en arbeiderklassegutt/uten træler i hendene». «Åpner du for slag/flyr de veggimellom./Hendenes skygger/er innesperrede fugler./Ingen tør fange dem, selv/hvor myke de kan være». «Fastrustet værhane/blåser i vinden./Gammelt løv./Ny flukt». «Kjøttkaker på Dovrestua». «Hendene dine./Kan jeg få dem?»

*

Fredag 19. november. Sandaker kafe. Olsen kommer innom. Jeg pleier ikke å invitere folk når jeg er på jobb, takker alltid nei til invitasjoner, men i dag skal jeg ha lanseringsfest, så jeg tar en fridag. Olsen vil at jeg skal skrive noen ord om de forskjellige øltypene han importerer fra USA. De skal publiseres på nettsiden hans. Han har blitt legit, men fortiden er nakkens speil, for her dukker jaggu Pål Enger opp. Han tilbyr oss smuglersprit. Vodka. Olsen kjøper to flasker. Etterpå nevner Olsen et navn i forbindelse med Munch-ranet, som jeg aldri har hørt omtalt i pressen. En som seinere ble skutt og drept. De magiske ordene: Jeg husker. Det begynner gjerne med det, om jeg skriver fortellinger. Å huske noe. Gjerne noe som ikke har skjedd. Og så skjer det, basert på noe som har skjedd. Utenfor har det begynt å snø. Jeg ser en gammel mann med en hund luntende bak. Det er faren til hovedpersonen i romanen I fjor var en lang natt. Bikkja heter Buddha. Jeg skulle egentlig kalle den Muhammed, men feiga ut. Jeg må snike meg mellom tre gåstoler og to elektriske rullestoler for å komme meg til døra. Trygda kom i dag. En som kalles for Sandaker-Satan løfter hånda til en high five. Klask! Gamlingen og hunden er borte. Ingen snø i sikte. Jeg er sulten. Kanskje gå innom Dovrestua på vei til lanseringen, kjøttkakemiddag? Eller slå på stortromma og ta en biff på Dovrehallen, i etasjen over? Jeg ville lansere den første boka mi der, men de ville ikke ha meg. Sola er på vei ned, mørket på vei opp.  Jeg rusler nedover Torshov, venter, skriver.

Joakim Kjørsvik (f. 1978) er forfatter av en roman, fortellinger og dikt – seinest 25. september-diktene, som utkom denne høsten på Kolon.

BLA 11-12/21.

Powered by Labrador CMS