Poetikk

Hvordan og hvorfor jeg skriver og ikke klarer å slutte

"Å dikte og å være Gunnar er det eneste jeg kan ha et håp om å mislykkes med på en akseptabel måte", skriver Gunnar Wærness i månedens poetikk.

Publisert digitalt

Jeg har skrevet skjønnlitterært siden 1987, jeg begynte det året jeg var 16. Jeg skrev noe om padder og ørner, halvt liggende i sengen, med ujevn høyremarg, i et skolehefte, under en plakat av Madonna. Det var et dikt, ikke et bra dikt, men det viste meg noe, det brakte noe inn i verden, som ikke hadde vært der før.  I 1991 hadde dette blitt en daglig syssel for meg, jeg skrev dikt for å tenke, de hjalp meg å skarpstille og frisette eksistensen.  I 1993 begynte jeg på forfatterstudiet i Bø og har siden fortsatt. På slutten av skoleåret, på våren i 1994, drømte jeg at jeg svevet i nattemørket, et par meter over bakken utenfor barndomshjemmet mitt, og at jeg kunne se mine egne innvoller arbeide med mangefargede strømmer av en slags tegn eller næring. Mitt indre hadde blitt en lysende flyt som forlot kroppen min gjennom en slags navlestreng og inn i organene til en kanskje ti-femten meter lang kjempe hinsides kjønn og alder med et herjet og utgammelt mumieansikt innrammet av en slags vegetasjon eller hår. Skapningen minnet av utseende om den zombieaktige maskoten til Iron Maiden, eller som en mager utgave av «Swamp Thing», men uten tegneseriepreget. Den svevet horisontalt i luften, i høyde med hustakene. Den var alle og ingen farger på en gang, jeg ville sagt «regnbuefarget». På innsiden av dette vesenets blottlagte og gjennomsiktige organer kunne jeg single ut mine egne transporter og se dem ta noen maurflittige runder før de kravlet tilbake til min egen kropp, der de fortsatte den sydende trafikken. Det var helt udramatisk, jeg husker at jeg lurte på hvorfor jeg ikke var redd. Da jeg våknet, tolket jeg det som et godt tegn at jeg hadde nådd frem til – eller blitt nådd av – det levende og kollektive språket, det som er mer-enn-system, som kanskje også omfatter DNA og fuglekvitter, det antropomorfe og mytiske analoge gammel-internett kroppsliggjort, helt ut seg selv og likevel gjennomkorset av alle skapninger det noensinne har vært låt i, som celler i en kropp eller larver i en bikube men samtidig full av tomrom som mellom stjernene i en konstellasjon. Jeg ser at dette er en primitiv og umoderne forestilling, og jeg har holdt liv i den i 26 år nå, og jeg savner fullstendig motivasjon for å erstatte den, all den tid alternativene ikke kan tilby noe mer meningsfullt eller oppbyggelig. Den holder meg med selskap, den er anti-ensomhet, den aksepterer diktene mine. Den er både av og for mennesker, men den omfatter også dyreriket. Den er mer enn jordisk, men sokner likevel til oss. Den er ikke en gud, selv om den er «som en gud». Jeg antar at formen på den er laget av meg, men den består utvilsomt av noe som er mye større enn meg, den «består av alle», men ikke «av alt». Jeg betrakter den som en separat entitet som eksisterer utenfor meg selv.

Jeg lærte meg å lese og skrive før jeg begynte på skolen. Jeg kunne bare skrive blokkbokstaver, men det ble ikke et problem før læreren ba meg om å tegne en «stokk med mave på». Dette pedagogiske grepet, som skulle gjøre det lettere for meg å forstå hvordan en liten «a» skulle se ut, til forskjell fra stor «A», resulterte i at jeg gikk i gang med å tegne en virkelig stokk med en virkelig mage, og fikk kjeft for å gjøre meg til. Slik møtte jeg bokstavelighetens problem, med hele min selvrespekt som gissel. Denne og liknende episoder gjorde at jeg var direkte dårlig på skolen frem til tredje, da jeg for første gang fikk utdelt et arbeidshefte med grammatikk. Jeg fylte det ut feilfritt på en time, mens alle skolelysene satt og akket seg på første og andre side. Førti år etter at jeg fikk høre at DDT står for DiklorDifenylTrikloretan, kan jeg fortsatt huske det. Og dyrebøkene, som jeg konstant leste i: sidensvans, basilisk, mandrill. Taktiliteten i navnene gjør dem virkelige som min egen kropp, de kvitrer og spreller i munnen på meg. Jeg ser ansikter og figurer overalt. Pareidoli kalles det på fagspråk, en variant av apofeni, såkalt feil-syn: evnen til å se betydningsfulle mønstre, der det egentlig ikke er noen. Dette er råmateriale til både visjoner og vrangforestillinger. Før, spesielt før skolealder, kunne denne osmotiske grensen mellom virkeligheter vippe over i en klaustrofobisk panikk som kunne utløses av kryssord, rebuser og synet av fysiske bokstaver i kjempestørrelse, som f. eks. på butikkskilt. Det har å gjøre med at tegnene er fanget i disse figurasjonene, de skal bety NOEN ANNET, men samtidig BARE EN TING, de er laget for å stå på en helt bestemt plass i et bittelite system, alle andre plasser er feil plass. Der friket jeg helt ut: Der det arbitrære møter det entydige, dvs. får det verste fra begge verdener. Jeg kjenner fortsatt ubehag i møte med tabeller, sudoku, minimalisme og systemdiktning. Jeg misliker sjakk, gambling, terninger, quiz og tipping. Numerologi, scrabble og wordfeud er helvete på jord — semantisk risikoadferd som kan irritere universet og få det til å steile! En gammel feberfantasi handlet om en skadet bokstav, en beinløs A eller en B uten ryggrad som forstyrret formelen for galaksenes ekvilibrium og derfor skulle få hele universet til å kollapse. I min verden må altså et tegn få mer enn en sjanse til å havne rett. Motsatt har jeg ingen problemer med kleine hippier som danser dikt, tungetalende ekstatikere, spinnville dadaister eller å legge kabal. Go figure.

Så hva gjør man? Blir poet. Lærer tegnenes verden å kjenne. I mange år underkastet jeg meg et slags vagt forfatterideal som formidles i de litterære miljøene gjennom tilsynelatende harmløs parafernalia som forfatterportretter, klesstil og smaksdommer. Dette fikk jeg kastet av meg – ikke uten en viss separasjonsangst – etter at jeg var med på å lage en større antologi med det som vagt ble kalt «ikke-vestlig» poesi. Idealet jeg forsøkte å leve opp til avslørte seg som snevert og strengt. En dæsj Kafka, litt Woolf, litt Dickinson, litt Ibsen. Med Adornos strengeste murenefjes hengede over som en grå måne: Hvis i tvil, svar NEI.

Så i motsetning til hva jeg opprinnelig tenkte, har jeg blitt til en sånn tulling som svarer ja: kabaretartist, skuespiller, sanger, danser, illustratør og musikant, men også språkvasker, oversetter, redaktør og kritiker. Jeg underviser på skriveskole. Som en annen undulat sitter jeg i et bur av fullskrevne kalenderark og kakler «hvorfor-ikke», «hvorfor-ikke», «hvorfor-ikke» og tenker ofte at denne travle profesjonaliseringen er i konflikt med mitt behov for tomhet. For tomhet er en forutsetning for form. Og litteratur er form, akkurat som jeg selv, treet og fisken i havet er form. Og å være form er å ha blitt virkelig, og virkelighet smerter, det er trangt og gebrekkelig, det begynner som en uendelighet av potensiale, deretter begynner konkresjonen, realiseringen, eksternaliseringen som til slutt ender opp i jordisk skjørhet og vidunderlighet: spire, knopp, blomstring, visning, død. Men slik er muligheten artikulert for oss. Det er den beste sjansen jeg og du og treet og diktet og fisken har. Vi kan ikke reddes, men vi kan finnes. Å gi form er derfor en ambivalent ting, men det er den eneste mulige tingen. Å dikte og å være Gunnar er det eneste jeg kan ha et håp om å mislykkes med på en akseptabel måte. Og selv denne minimumsløsningen er en tynn selvforbrukende tråd.

Fordi form er selvforbrukende, har jeg forflyttet meg gjennom flere ulike måter å beskrive selve skrivingen. I tur og orden har jeg «eksperimentert», «gått dit det brant», «utfordret meg selv», «forsøkt skape noe nytt», «lyttet til tradisjonen», «gjort opprør», «arbeidet kollektivt», «dekonstruert forfatterrollen», «opphevet skillet mellom liv og kunst», «arbeidet multidisiplinært og konseptuelt», «tatt risiko», «hatt full kreativ kontroll», «drevet eget forlag». Jeg har skrevet «automatskrift» lagt «metaperspektiv på metaperspektiv» og sagt at jeg forakter litteraturkritikk, fordi den er sekundært til «å skape» (yeah, right). Jeg har likefullt sagt at «litteraturkritikken er i krise», og jeg har holdt kjeft fordi jeg har følt at min drøm om en litteratur – som inneholder alle muligheter, fordi den ikke enda er laget – har vært større og bedre enn de realiseringsforsøkene jeg har sett utspille seg. Konklusjon: Det som skjer mellom individet, verden og skriften er mer komplekst enn drømmen om forfatteren kan romme. Alle mine forklaringer har oppstått i sosialiteten rundt det litterære, ikke i møtet med tomheten og formen, der etterspørres ikke slike beskrivelser. Men jeg har gitt opp å gi opp. Fordi vi vet mye, men åpenbart ikke nok. Mange har sysselsatt seg med viten og visshet og det har ikke realisert paradiset på jord, selv om alle forutsetninger for paradiset er på plass. Derfor må noen sysselsette seg med formenes ytterkanter, der de fragmenteres og blir gjetninger, forhåpninger, fantasier, uvisshet, skrekk og gru. Noen ganger krysser denne lidenskapen litteraturen, andre ganger ikke. Jeg bruker å si at jeg ikke er interessert i litteratur, bare i visse deler av den, mer spesifikt de delene av litteraturen som holder dens yttergrenser åpne mot annet. Fordi noen må bruke fantasien for alt hva den er verdt. Litteraturen er fortsatt et velegnet redskap for nettopp disse utfluktene. Noen må unnlate å stirre seg blind på verdens kontinuerlige sammenrasing og knote med tegnenes yttergrense, om så bare for at det ikke skal størkne. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for akkurat meg å røre rundt i denne ursuppa. Men jeg vet at blotte tanken på at verden skulle være et sted der ingen lenger ser noen verdi i det, den tanken peker på noe som er verre enn døden.

Gunnar Wærness (f. 1971) er forfatter, gjendikter og kabaretartist. Han debuterte med diktsamlingen Kongesplint i 1999, og mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris. Etter dette har han utgitt en rekke bøker, sist Venn med alle (2018). Sammen med Henrik Skotte utgjør han performacegruppa Brødet og eselet, som sist utga Del likt (2017).

BLA 3/20.

Powered by Labrador CMS