Dikt

Individets tragedie

I Vill iris omgjør Louise Glück en hage til en teaterscene hvor greske mytologier, platonsk metafysikk og eksistensens små tragedier spilles ut.

Publisert digitalt

Louise Glück

Vill iris

Dikt

Gjendiktet av Ingvild Burkey

Forlaget Oktober, 2021

69 sider

Hvor har mennesket fått sin arroganse fra? Hybrisen som kreves for å rette blikket opp mot den uendelige himmelen og avkreve den et svar, et tegn ment for meg. Historien kan for eksempel fortelles slik: Et dansende, messende kor, en gyngende masse, en dionysisk kult. Hver kropp forbundet med de andre, hver og en oppløst i helheten. Men! ut av helheten står det et individ som hever stemmen over de andre, sier «jeg». Han tar på seg en maske og blir en person. Han ikler seg individets innbilske gevanter og blir en tragisk helt. «Lovene gjelder ikke for meg!» sier han, «Jeg er ikke bundet av skjebnen! Jeg hever meg over dette fellesskapet!» Koret forbanner ham, anklager ham for å utfordre gudene, ber ham tenke seg om. Slik kan man i hvert fall tenke seg individets, og dermed også tragediens, fødsel.

I nobelprisvinner Louise Glücks Vill iris, gjendiktet til norsk av Ingvild Burkey, er det blomstene som retter sin anklagende pekefinger mot dikteren:

                Ikke jeg, din idiot, ikke selvet, men vi, vi – bølger

                av klar blå som

                en kritikk av himmelen: hvorfor

                skatter du stemmen din så høyt

                når det å være én ting

                er å være nærmest ingenting?

                Hvorfor ser du opp? For å høre

                et ekko lik stemmen

                til gud?

Poeten som i sitt overmot ikke bare har tatt stemmen i sin egen munn, men også lagt stemme i munnen på blomstene og Gud selv, blir overalt hvor hun vender seg møtt med dette fordømmende koret. Hennes tragiske feil er menneskets: Hun hever seg over de andre skapningene i hagen, forestiller seg at hun er spesiell fordi hun er den eneste som har en sjel.

Alltid en ny vår

Gjennom et sommerhalvår spiller sjelens tragedieskuespill seg ut i gartnerpoetens hage. Blomstenes sykliske tid settes opp mot menneskets steile fremadrettethet. Hver vår vender plantene tilbake fra dødsriket, mens mennesket ugjenkallelig drives mot den endelige døden. Blomstenes uskyld minner om den uskylden vi forbinder med de gamle greske mytene, med deres feilbarlige guder og utydelige grenser mellom liv og død, dødelig og udødelig. Men Glücks menneske kan ikke lenger tillate seg en slik naivitet. Vi har våknet opp til en monoteistisk virkelighet, hvor hver person er unik og historien kun går fremover. I et av diktene som kommer fra guddommen sies det slik: «Hva enn dere håpet på, / vil dere ikke finne dere selv i hagen, / blant de voksende plantene. / Livet deres er ikke sirkulært som deres.»

Det finnes en lengsel mot denne hagen vi er kastet ut av, samtidig som diktene også leter etter en måte å være i den nye virkeligheten på. I Vill iris står mennesket som en forhandler mellom himmel og jord, ikke uten en viss melankoli; diktene har fått navn som «Avtagende vind», «Tidlig mørke» og «Solnedgang». Om gartneren med hendene steller med de jordiske ting, vender poetens stemme seg oppover. Det er dette kartesianske skillet mellom hender og stemme, kropp og sjel, som ifølge plantene er opphavet til menneskets tragedie: «Du burde vite / at når du sprader bredbeint iblant oss / hører jeg to stemmer tale, / én er din ånd, den andre / dine henders gjerninger.» Blomsterkoret gjentar de greske tragedienes læresetning: «Ikke tro du kan heve deg over oss!»

Orfeus og blomstene

Tankegodset som utforskes i løpet av diktsamlingens 69 sider er overveldende, kakofonisk, men likevel stringent og glassklart. Som disse linjene, lagt i munnen på «Den hvite rosen»:

                jeg er ikke som deg, jeg har bare

                kroppen min til stemme; jeg kan ikke

                forsvinne inn i taushet –

                Og i det kalde morgengryet

                driver ekkoet stemmen min

                over jordens mørke flate,

                hvithet langsomt slukt av mørket

Skillet mellom kropp og stemme blir her opphevet: Rosens formfullendte hvithet er dens stemme, som bærer lik et ekko gjennom natten. Der gartnerpoetens dikt er lengtende og melankolske, er blomsterdiktene trygge i sin form, sikre på sin plass i skaperverket. Blomstene har allerede sett den andre siden, latt seg omfavne av det mørket og den stillheten mennesket frykter. Som Orfeus har de vært nede i dødsriket og hentet den visdommen poeten selv bare kan drømme om.

Individualitetens pris

Blomsterkorets moral får ikke stå uimotsagt. I diktene som har fått navnene «Ottesang» og «Aftensang» får poeten komme med sin historie og sine klager. Hennes stemme er en forsvarstale på vegne av mennesket, mot beskyldningene som hagler både fra blomsterkoret og fra Gud. Ifølge disse talene er vår forvillelse uunngåelig: «Vi visste bare at det ikke ligger i menneskenaturen å elske / kun det som gjengjelder kjærlighet.» Dette å elske også fraværet og tomheten synes å være menneskets lodd.

Den franske filosofen Simone Weil skriver i Tyngden og nåden om to fanger som kommuniserer med hverandre ved hjelp av fengselveggen som skiller dem. På samme vis er verden det som skiller oss fra det fraværet Gud er, men ved å se dette skillet som en måte å kommunisere på, kan vi likevel nærme oss ham. Dette mellomrommet mellom oss og Gud kaller Weil metaxy, og det er noe som kommer til uttrykk gjennom avlæring og avskaping – en slags aktiv deaktivering av verden. Louise Glücks gudsbegrep er i likhet med Weils et hvor tomhet og stillhet står helt sentralt. Å tilbe Gud gjennom å tilbe skaperverket fremstår i dette perspektivet som vulgær idolatri.

Dermed får konflikten mellom hagens innbyggere enda en omdreining. For blomstene i sin trygge formfullendthet har ikke tilgang på stillheten, de kan ikke la være å uttrykke seg, strekke seg mot himmelen. De kan ikke annet enn å lovprise solen, vinden og jorden. Mennesket derimot, som i sin hybris har hevet seg over nødvendighetene, kan si «nei» til verden, det kan benekte naturgudene, tre ut av den dansende, dionysiske sirkelen og kjempe mot skjebnen. Men i likhet med tragedienes helter må også Glücks menneske betale dyrt for denne transgresjonen, med ensomhet, isolasjon og depresjon: «Far, / som innstifter av min ensomhet, lett / i det minste min skyld; fjern / isolasjonens stigma.»

Metafysikk og teater

Glück har som Weil hentet det radikale skillet mellom virkeligheten og det guddommelige fra Platon. Tanken om at veien til sannheten ikke går gjennom verden, men snarere står i opposisjon til den, fremstår ikke veldig fasjonabel i en tid hvor det å redde verden står aller øverst på manges dagsorden. Generelt er metafysikk av den arten vi finner i Vill iris ikke helt comme il faut. I mye av den poesien vi leser i dette landet er ord som «mennesket» og «sannhet» byttet ut med «kropp» og «relasjon», for å si det litt lettvint.

Glücks platonisme er imidlertid ikke en påstand om verdens beskaffenhet, men en scene hvorpå menneskelivets konflikter og tragedier utspiller seg. Isolasjon er ikke bare en metafysisk betingelse, det er en følelse disse diktene formidler med eksistensiell tyngde. Blomstene er ikke bare uskarpe skikkelser i et kor, men tydelige stemmer, som språklige forlengelser av deres form og farge. Stemmen fra oven er ikke bare tomt teater, men en tilstedeværelse med kraft til å kreve uforbeholden kjærlighet av gartnerpoeten.

Lesningens festival

Kvaliteten på Vill iris, både som originalt verk og som gjendiktning, er ubestridelig. Denne teksten er med andre ord ikke tenkt så mye som en anmeldelse som en lesning. Jeg tror rett og slett ikke det finnes flere kreative måter å si «genialt!» på enn det norske kritikere allerede har prestert. Forhåpentligvis vil likevel noen la seg inspirere til å lese Vill iris om igjen, kanskje har min lesning åpnet noen nye dører, kanskje vil de selv skrible ned sin egen lesning. For denne boken vil vi fortsette å lese lenge ennå, i en saktegående runddans, hvor hver enkelt stemme gradvis, etter mange år, igjen oppløses i helheten.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i Vagant, BT og BLA.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS