Dikt

Hullete kontainer

Morten Langelands "Svamp" er et lavmælt, men inspirerende forsøk på å forstå det senkapitalistiske mennesket ut fra en av våre aller fjerneste biologiske slektninger.

Publisert digitalt

Morten Langeland
Svamp
Dikt
Flamme forlag, 2019
Upaginert

Den første setningen i Morten Langelands siste diktsamling Svamp, «Porer siver gjennom porer», kunne fungert som en alternativ tittel på årets avgangsutstilling for masterstudentene ved institutt for samtidskunst ved Universitetet i Bergen, «with eyes closed, call me». Denne affiniteten er kanskje ikke så merkelig, all den tid Langeland selv studerer ved Kunstakademiet i Oslo. Kunstverdenens forkjærlighet for svampaktige materialer, og praksiser som tar etter svampdyrenes evne til å suge til seg omgivelsene og sile ut næring, har i det siste også inntatt litteraturen: Begrepet antropocen, som synliggjør menneskets åpenhet, våre omgivelser og kroppers symbiotiske forhold, har beredt grunnen for en nymaterialistisk vending innenfor både universiteter, skrivegrupper og forlag. I Langelands forfatterskap har den materialistiske vissheten om mennesket som perforert, aldri helt, og konstant invadert alltid vært til stede. Men med Svamp blir spørsmålet om hvordan vi tar til oss våre omgivelser, hvordan næring, tanker og historie siver fra pore til pore, det avgjørende spørsmålet som driver teksten fremover.

Boken er delt inn i tre deler som hver for seg er en ny inngang til dette spørsmålet: En barndomsskildring fra Baneheia, en iscenesettelse av en poesifestival i Makedonia, og en skildring av en flyreise hjem til jul på solsnu. De tre motivene representerer tre innganger til bokens spørsmål, og kan uten å strekke det for langt sies å være representert på omslaget, som prydes av en svamp, et fly og et makedonsk flagg i en glorete kollasj-estetikk som står i sterk kontrast til det lavmælte, men like spennende omslaget på Langelands forrige diktsamling Zoonetter (2017). Der Zoonetters sobre utforming ble kontrastert av dens ville, festivalaktige utgravninger av menneske- og dyreparkens avfall, skjuler Svamps glittersprakende forside et av Langelands mer alvorlige og dyptpløyende arbeider. Noe av lekenheten og villskapen som gjorde Zoonetter til en fryd å lese er her erstattet med en mer dvelende utforskning av diktenes tema.

LES FORT

Ikke dermed sagt at Svamp er fritt for lekne tankesprang og assosiasjoner, popkulturelt slagg og bibelvers om hverandre, men den eksistensielle tyngden som også kjennetegner Langeland er mer present her enn tidligere. Den alvorlige tonen og det ofte abstrakte tankearbeidet leseren merker bak de tilsynelatende tilforlatelige linjene, inviterer til en mer konsentrert og oppmerksom lesning, på tross av beskjeden på tredje linje: «LES FORT – LES HØYT!». Dette imperativet står i stil med det som fremstår som Langelands metode: Innfall og assosiasjoner, sangtekster og ordtak gjennomhuller teksten og gir det hele et kaotisk, virvlende preg som driver leseren videre, andpusten og full av forvirrende, ansporende tanker.

Utover i diktsamlingen blir det klart at kravet om å lese fort ikke bare overskygger diktsamlingens eksistensielle anliggende, det får også et ironisk skjær i møte med linjer som dette: «Kjærlighet høres ut / som stillhet / uten savn / Våre beste zombier / organiserer seg / etter algoritmer / It’s not me / It’s not your family / Man må verne / om konsentrasjonen / når synapsene blinker». Linjene er hentet fra begynnelsen på et av bokens lengste dikt, som utforsker vold og nasjonalisme på Balkan og hvordan dette territoriet alltid-allerede er fylt til randen av mening. Blandingen av så ulike momenter får sin rettferdiggjørelse i diktsamlingens bærende metafor, svampen, som både rommer Balkans forhold til sin egen historie og individets forhold til oppmerksomhetsøkonomiens konstante, virtuelle tilstedeværelse. I møte med disse temaene fremstår kravet om å lese fort som en kommentar til konsentrasjonsvanskene en slik økonomi fører med seg.

Perforert metafysikk

I Nils Christian Moe-Repstads seneste diktsamling Det vakre hvite, draperiene (2018) søkes en slags barokk livsform i internettets tidsalder. Individet lekker, det flyter over seg selv, inn i Google-maskinens algoritmer, leseren strømmer over av forbindelser, klarer ikke å bevare grensene sine, teksten slutter aldri, den begynner aldri, den svømmer i en slags uendelighet av folder som folder seg inn og ut av hverandre. Hvis dette er Moe-Repstads forsøk på å se for seg individet i vår tid – en barokk uendelig fold i konstant utveksling med det virtuelle – hvordan ser så Langelands individ ut? Om den barokke folden gir oss mulighet til å tenke det moderne mennesket på nye måter, hva gir svampen oss? På hvilke måter gir det mening å tenke på oss selv som svamper?

Dette er noe Langeland skriver frem i dikt som er gjennomhullet av Google, andre bøker og popkulturelle referanser. Disse referansene er mer å forstå som henslengte bemerkninger hvis lekenhet og hverdagslighet gir dem en uforpliktende, flanerende, kanskje postmoderne tone, heller enn å være en del av diktenes barokke, metafysiske byggverk, som hos Moe-Repstad. Diktene lar ordene strømme gjennom seg som vann gjennom en svamp, som om boken bare er en midlertidig kontainer for disse næringsstoffene.

Verden skal bli en flyplass

Svampmetaforen er ikke bare ment å anskueliggjøre hvordan informasjon, historie, tanker og følelser siver gjennom kroppene våre, gjennom stedene vi oppholder oss på og gjennom kultursfærene vi befinner oss i. Den tredelingen vi blir presentert for på omslaget, mellom svampen, flyet og det makedonske flagget, forteller oss at vi her også har å gjøre med en utforskning av hjem og stedbundethet i globaliseringens tidsalder: «Flyplasser er ikke lenger / heterotopier slik Foucault foreslo / De er det egentlige stedet / himmelens venteplass» Heterotopier, som nevnes flere steder i Svamp, er et begrep Michel Foucault brukte for å beskrive parallelle steder, steder som befinner seg utenfor samfunnets «vanlige» orden, som for eksempel hotellrom, badehus eller fengsel.

Hvis flyplasser er heterotopier i den forstand at de vanlige reglene for adferd oppheves –  de er steder man befinner seg kun unntaksvis, når noe ekstraordinært skal til å skje – hva skjer når flyplassene blir «det egentlige stedet», stedet der samfunnet reproduserer seg selv? Hva skjer når flyplassens ekstraordinære lapskaus av overvåking og kontroll, grelt konsum, hemningsløs turisme, konstant midlertidighet og monstrøs effektivitet ikke representerer et unntak, men snarere blir en modell for samfunnet som helhet, ikke en heterotopi, men en senkapitalistisk utopi? Dette er hva det å være en svamp kan bety for mennesket i dag: Gjennomstrømming, lasteskip og fly, forbindelseslinjer som «streker over globusen».

Metaforer i eksil

Svampens andre pol er dens sugeevne, dens balkanske evne til å ta til seg flagg, nasjoner, steder, historier, nag, bitterhet og vold. Og et eller annet sted mellom disse to ytterpunktene – flyets himmelvendte likegyldighet og flaggets tingliggjorte identiteter – befinner vi mennesker oss. Spørsmålene Svamp stiller oppleves ikke bare som politisk aktuelle, men som viktige eksistensielle spørsmål for en tid hvor det borgerlige individet, slik det vokste fram med nasjonene, demokratiet og kapitalismen, ikke lenger er slik det pleide å være i møte med internettet, globalisert handel og finansøkonomiens ville sprell.

Svamps styrke ligger i Langelands evne til å la de ved første øyekast henslengte assosiasjonene og metaforene fortsette å jobbe i leseren. Metaforene forvanskes, nyanseres og utvikles gjennom boken, slik at de aldri lander, blir ferdige og døde. På tross av bildenes ofte abstrakte og utflytende anslag, bevares både lekenheten og vennligheten gjennom personlige tiltaler til leseren og referanser vi kan nikke anerkjennende til, noe som også kommenteres som en egen poetikk i Svamp: «Fugler svever på samme plass i vinden / Partikulariteten er unik og mest utbredt av alt / Fortolkning er ikke det viktigste i poesien / Tiltaler er vesentlig». Noe av brodden og villskapen fra Zoonetter er borte, men Svamp oppleves ikke dermed som et tilbakeslag, snarere som et uttrykk for en skrivepraksis som, i likhet med sine språklige bilder, nekter å ligge i ro.

BLA 6-7/19. 13.06.2019

Powered by Labrador CMS