Dikt

Gjennom kunnskap til skjønnhet

Å lese Nils Christian Moe-Repstad er intellektuell lek, men også en øvelse i ydmykhet overfor diktenes kunnskapsvidd.

Publisert digitalt

Nils Christian Moe-Repstads diktsamlinger skaper sine egne lesere. Hans dikt er riktignok kompliserte, men de er likevel så tydelige at leseren ikke kan annet enn å tilpasse seg diktenes form. Som anmelder er det nesten umulig å vurdere hvorvidt de er «gode» eller «dårlige», det eneste man kan gjøre er å omgjøre seg til en tolker, legge seg inntil diktene og følge deres linjer dit de leder. Alternativet er å bli stående utenfor og ikke forstå noe som helst. Kanskje kan de sammenlignes med minibankenes hardhet: Du kan bruke en minibank til mye rart, men om du vil ha noe ut av den, er du nødt til å sette inn kortet og taste inn den riktige koden. Det er det digitales hardhet; enten av eller på, riktig eller feil. En slik analytisk strenghet er sjelden i norsk poesi, som trives bedre med et åpent, assosiativt og gjerne litt uforpliktende billedspråk.

Ikke slik å forstå at Moe-Repstads poesi er like simpel som en minibank, som er bundet til den digitale kodens binære tallsystem. Men i likhet med en datamaskin har man inntrykk av at hver og en av diktenes bestanddeler tjener en bestemt funksjon, at diktene danner strukturer som skal lede leseren til en stor åpenbaring – det gjelder bare å knekke koden. Slik fremskaffer Moe-Repstads dikt sine lesere ved at man ser seg nødt til å omskape seg i diktenes bilde for å delta i denne åpenbaringen.

En automatisk dekonstruksjon

De to foregående diktsamlingene til Moe-Repstad, Wunderkammer (2016) og Det hvite vakre, draperiene (2018) var megalomane konstruksjoner, babelske tårn som lagde babelske, barokke lesere. Referansene sendte oss ut i internettets avkroker, på leting etter obskure tenkere, kunstnere, naturfenomener, anatomiske oppdagelser og så videre. Det hvite vakre, draperiene desentraliserte leserens bevissthet, vi ble maurtuer som sendte lange rekker av maur langs skogbunnen på leting etter næring til tuen, som vokste seg stadig større og mer komplisert.

Devon er noe mer konvensjonell i formen, uten at den er noe mindre moe-repstadsk av den grunn. Vi presenteres for en lang rekke referanser, stemningen er høystemt og melankolsk, og diktene er utpreget analytiske og filosofiske. De to foregående diktsamlingene hadde riktignok en overordnet tematisk helhet, men enkeltdiktene der sto mer for seg selv enn de gjør i Devon, hvor diktene i større grad lener seg på hverandre. Betydningslagene dukker gradvis opp etter hvert som diktsyklusen vokser frem. Om det ikke finnes noen form for narrativ her, har samlingen likevel et slags narrativt driv.

Særlig legger man merke til hvordan mange av diktene er formet som filosofiske proposisjoner: «Vær forsiktig når lyset forsvinner, for mange av oss dør når morgenen kommer / så vær forsiktig når morgenen kommer, kanskje er døden lyset». «For» indikerer gjerne en logisk sammenheng mellom de to delsetningene, men det er vanskelig å få øye på denne sammenhengen her. Snarere er det en slags omvendt sammenheng: Lyset som forsvinner og morgenen som kommer er jo egentlig motsetninger. Det er som om diktet bryter den første av logikkens regler og sier at P­ikke-P, noe som selvfølgelig er umulig. Diktets logiske form er bare tilsynelatende, eller kanskje er det riktigere å si at diktet dekonstruerer sin egen logiske form.

Kunnskapens grenser

En slik selv-dekonstruksjon er helt i tråd med samlingens overordnede tematikk, som man kan få øye på i den første referansen som dukker opp: den gresk-antikke jegeren Aktaion. Aktaion var ifølge myten landets beste jeger. En dag kommer han over Artemis mens hun bader, og som straff for å ha sett jegergudinnen naken, blir han omskapt til en hjort som så blir drept av sine egne jakthunder. Ved første øyekast er det som om Moe-Repstad med denne diktsamlingen går til angrep på sin egen sprenglærde poesi: For mye kunnskap forsteiner, blender og dreper.

Heller enn å bare konstatere dette, går flere av diktene gjennom en dialektisk prosess hvor kunnskapens yttergrenser avslører sin egen motsetning. Til grunn for kunnskapen ligger den estetiske nytelsen, en naiv og åpen tilgang til verden. Uten den sanselige estetikk forblir historien en likegyldig ansamling hendelser:

               «I noe annet enn tid kan ikke atomer eksistere, likevel

               åpnet Zevs’ elskere, fem åpninger til en bevissthet om Abraham

               som ble ofret fra Klippemoskeen, og hele Jerusalem gikk

               baklengs gjennom klagemuren, for alle sønner som ikke var elsket»

Historien kommer til oss gjennom «fem åpninger» – de fem klassiske sansene. Og disse sansene lot seg åpne nettopp ved hjelp av begjæret. På samme måte som Hans Castorps kroppslige begjær er det som setter i gang hans dannelsesreise i Trolldomsfjellet, er det det estetiske blikket som utgjør kunnskapens skjulte fundament i Devon. Kjøttet, eller eros, er ikke kunnskapens fiende, men dens fødselshjelper.

Avskaping

«Gjennom kunnskap til frihet» sto det på latin over inngangen til katedralskolen i Bergen. «Gjennom kunnskap til skjønnhet» synes å være det førende motivet i Devon. Å komme ut på andre siden av kunnskapen. Denne bevegelsen er noe vi som lesere også dras med på. Den analytiske og referanserike overflaten krakelerer gradvis, etter hvert som leseren underlegger seg den samme selv-dekonstruksjonen som diktene gjennomgår.

En lesning som tar Devon og dens prosjekt på alvor, forutsetter dermed en form for avlæring, eller avskaping av selvet. En form for oppgivelse av behovet for å forstå, finne ut og begripe. Diktene tematiserer stadig en form for dødslengsel, som for eksempel i det nevnte diktet: «kanskje er døden lyset». Eller mot slutten av boken: «Det siste de sa, skulle vi dødd ut: ingenting å si, ingenting mer å si / når blomstene lukker seg, for natten». Dødslengselen er en lengsel mot det som befinner seg etter språket, når det ikke er mer å si.

Det sublime

De hvite klippene i Devon (som er noe annet enn klippene i Dover) utgjør et omdreiningspunkt for Devons dødsmeditasjoner. Her er det lett å tenke på det sublime og hvordan en sublim erfaring gjør språket, og dermed også det spesifikt menneskelige, overflødig. Kanskje kunne vi tenkt det sublime som en fødsel-mot-døden, en måte å bli født inn i sin egen dødserfaring:

               «Kom, men sier dere jeg er født, er det for å holde avstanden til Gud ren

               under klippene i Devon, keiserklippen forklarer havet, det nesten sterile havet

               som blir rødere og korroderer, men snart ser dere et hode, kronet i Guds navn

               blir det stille og stillere: noen gråter, men de skal renses i alle guders navn»

Hodet som kommer til syne, hodet som kroner, er barnets hode i det det kommer til syne under fødselen. Havet som blir rødere peker mot en fødsel i vann. Men det er også et annet tema som går parallelt i diktet: klippene som korroderer ut i havet peker også mot et forfall. Avstanden til Gud holdes ren, havet er nesten sterilt, de som gråter skal renses. Denne steriliserende forfallsbevegelsen forteller oss at denne fødselen også er en form for død: Kanskje er døden lyset.

En slik tolkning gir ny mening til den sanselige kjærligheten, som en fødselshjelper for kunnskap om historien. Den er en fødselshjelper kun i den forstand at den også er en dødshjelper. Muligens er det dette Nils Christian Moe-Repstad har villet si «om de hvite klippene». Hvordan kjærligheten er en måte å lære seg å dø på. Motsatt den fortellingen om kjærlighet vi blir servert i alle medier, som en form for selvrealisering, så kan kjærligheten være en form for avskaping av selvet, en oppgivelse av egoets ukuelige tendens mot selvforøkning.

Mot døden

Etter en slik lesning har jeg ikke noe annet valg enn å lese boken enda en gang. For om vi nå leser myten om Aktaion på nytt, ser vi at hans begjærlige og nysgjerrige blikk, som endte opp med hans egen død, ikke var en overskridelse, men en måte å nærme seg en ny måte å være i verden på. I så fall var det ikke en fortelling om hybris, men om selvoppofrelse. Det var ikke som straff han ble forvandlet til en hjort. Fortellingen blir helt annerledes. Nå ser vi at det sublime møtet med dyrenes og skogens gudinne var så sterkt at han selv identifiserte seg med byttedyret og dets smerte, og møtte døden med åpne armer.

Hva skal vi gjøre med denne tolkningen? Sier den noe om diktsamlingens kvalitet? Kanskje. Jeg kan i hvert fall si at de virker. Men overfor Moe-Repstads poesi kan jeg ikke annet enn å følge tankens baner, slik jeg oppfatter at diktene krever av meg. Les boken, og send meg en melding om du ser noe annet.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker og frilanser.

BLA 4/2022.

Powered by Labrador CMS