Dikt

Venterom ved verdens undergang

Livet er kort og kunsten evig. I En hvithai i Venezia er selv vår konformitet på utstilling. Hva annet skal vi vel huskes for enn det som utmerker oss, når kloden går til helvete?

Publisert digitalt

Ulrik Farestad

En hvithai i Venezia

Dikt

Solum Bokvennen, 2021

89 sider

Jeg slukte Ulrik Farestads forrige diktsamling, Sangen og katastrofen, som kom ut i 2017, ei tid da jeg var på leiting etter livlige tilnærmelsesmåter til poesi. Jeg var møkklei trøtte benevninger av kjønnshår, barndom og akustiske gitarer, og mente at lyrikken for ofte grodde fast i spake randbemerkninger, ut av en slags frykt for å snuble med en erkjennelse. Jeg konstruerte fiender, men hos Farestad mente jeg å ha snust fram en venn.

Siden debuten i 2013 med den høyt- og lavtblandende Støv, stjerner, piksler har han skrevet dikt med alvor og ironisk innlevelse, iblant på rim eller halvrim, og alltid med bokstavrim. Ofte har de en gjennomarbeidet og medrivende metrikk. Farestad utviser tradisjonsbevissthet, men uten at språket av den grunn er oppstilt eller dødt. Tvert imot, når man leser diktene virker det nesten selvsagt at linjene mykes opp over versemålets varme skal det smis smidige dikt av dem.

Likevel fins det knapt noen omtaler av bøkene hans. Er det patosen som er frastøtende? Gufset av konservatisme? Selvhøytidelighet? Jeg tror ærlig talt det handler om uflaks og at kritikere har en tendens til å slåss over det samme beinet, men kanskje kan det også ha å gjøre med at tradisjonsbevissthet i poesi ofte avskrives som pompøst og pretensiøst, eller bare posering. Men hva er uansett mer pretensiøst enn å følge moten? Og hva er mer kontrært, paradoksalt nok, enn tradisjonsbevissthet? De som følger moten, må også være klar over at om fem år vil bøkene deres være lite mer enn noe litterært sett tilsvarende bleika tupper eller sægging, og selv om nabofrua vil fnyse av kjøkkenet ditt fordi det ikke er koksgrått eller har trollhassel til pynt, bør man innrede etter sin egen smak. Farestad er neppe tidløs i sitt uttrykk, men det sentrale er at han går sitt eget løp, og fortsetter denne marsjen i En hvithai i Venezia, hans tredje diktsamling.

Basalt og ubønnhørlig

Epigrafen som åpner boka er et kort utsnitt fra John Keats lange «Epistle to John Hamilton Reynolds», hvor det heter «but I saw / too far into the sea». I dette versebrevet presenterer Keats en besnærende bildeverden bestående av forandring, ødeleggelse og død, som strekker ut jordelivets brutalitet kontra våre behagelige drømmebilder om tilværelsen. Poeten sitter bekvemt på bergene, med sublimt utsyn over havet, og gjennomskuer tilværelsen som en basal, evig kjøttetende karusell, hvor den store fisken spiser den lille, og hvor alle spises og drites ut igjen til slutt. Farestad knytter seg til dette synet der han selv skriver: «Det finnes ikke mer enn stadig fødsel / og stødig undergang, enn logistikk».

Keats versebrev er dessuten en bekjennelse av tvil, en strøm av selvransakelse fra en poet som sjangler ustø etter sitt foregående prosjekt og prøver å finne fotfeste, komme seg videre. Mener Farestad da å si at han har endret seg siden sist? (Det ser ikke slik ut!) Men ved å trykke Keats til brystet har han stadfestet hvor han vil, et dikterideal. Man må videre, alltid, for ikke å hentes inn. Ja, som haien, kanskje, som må holde seg i bevegelse for ikke å drukne.

Er haien da å regne som en moderne albatross, for å tale med Baudelaires kunstnersyn? En som er til stede når byene synker, og som forsyner seg, opportunistisk og i bevegelse? Venezia er i alle fall et frapperende bilde for vår tid, en fordums storhet redusert til et turisthelvete, som gradvis synker under vekta av sitt forbruk og foran en ubønnhørlig heving av havnivået på grunn av klimakrisa.

Men en liten messe likevel

Hvithaien nevnes i en ekfrase med tittelen «Foran ‘Dyrenes skapelse’ av Tintoretto». Diktet er konsekvent skrevet på heksameter eller noe svært nær. Det kan være lett ut av vane å kritisere dette formvalget i seg selv, kalle det studentikost, men det er en latterlig posisjon, å ikke sette pris på teknikk når man finner den, og dessuten være blind for at metrikken er et virkemiddel. Det diktene handler om er kanskje akkurat den effekten som rytmen inngir, stemningen av det høytidelige og nesten messende, som kontrast til de ytterst daglige, urbane og utlevde motivene som fyller sidene.

Selv om En hvithai i Venezia er full av antikke motiver, er disse som regel fordreininger eller nikk, hvor en bronsestatue på Sagene gis et sus av historie, eller selv et visningsrom på IKEA får skinn av en bibelsk stall:

            «en stue, Billy-hyller, potteplanter, /

            vi kjenner dyrestanken – stjernen stanser – /

            og vi er fremme her, langt hjemmefra.»

Slik sett er nok ikke Farestad en glupsk hai. Mer nærliggende er det å dra tankene igjen til Keats og hans «Ode on a Grecian Urn». Heller der har vi blikket, det beskuende og besyngende, et som dveler over det stille, tapte livet og ikke minst på livet slik det er fanget i kunst. Hos Farestad er det et gjenkjennelig Oslo med natteliv, glasskår og urinstank som er fanget i vers, stivnet i bevegelsen og observert som en levning eller gjenstand på museum.

Det er altså ikke eksessene eller den klassiske veltalenheten som gjør diktene spennende, da det i seg selv kan virke fremmedgjørende eller irriterende pompøst, men måten språket tøyer omgivelsene på, og diskrepansen det skaper. Som det heter et sted:

            «man kunne nesten la seg narre til /

            å tro at fremgangen og dagliglivet /

            er ordnet i en monter og stilt ut /

            som fortidslevninger».

Ja, akkurat sånn; poeten og leseren blir en turist som går omkring blant samtidas forsteinede liv, som om nåtida i seg selv er en stilltiende ruin eller et slags Pompeii opplyst og sett gjennom glass. Et annet sted framstår verden som det tomme huset i eventyret om Gullhår, hvor «maten står og damper for seg selv» og hvor det er tegn på liv, men omgivelsene likevel er tause og forlatt som etter en ulykke.

Foran eller etter katastrofen

Å lese blir dermed en uhyggelig opplevelse, særlig satt i sammenheng med FNs klimarapport. Tanken: at det er dette som blir bevart, slik vi vil se ut, når framtidas turister skal plukke i det vi etterlater oss. Farestad tillater seg i den forbindelse å være spydig, av og til litt maniert kynisk, men som regel treffende, når han peker på våre vaner. Ofte fungerer også språket i seg selv som et stikk til en begredelig hverdag. Slik er det for eksempel i et dikt om Torshov, forvandlet allerede til en oldtidsruin med søyler, statuer og bueganger: «her seiret vi, / hvor dagene tar til med nøktern jubel, / og indolensen folder ut sitt banner».

Om dommedagsfølelsen er intendert eller ikke, er det i alle fall sikkert at diktene sammenpresser fortid og nåtid til en rikholdig verden, og at dette også leder tanken framover. Det samme skjer i et av diktene jeg liker best, om likviditet og digitale penger satt til Nydalen:

            «Nå gror det tett ved elven, stadig nye /

            fasader, blinde, ansiktsløse, stadig /

            mer anonymt, selv firmalogoer /

            er grå her, børstet stål, og glasset åpner /

            for åpenhetens skyld mot store rom /

            hvor alt som kunne røpet insolvens /

            er pakket bort på servere, usynlig, /

            i skyer –»

I likhet med En hvithai i Venezia tror jeg at «fremtiden bestandig er barokk». En progressiv kunst må være frodig, bombastisk og koko, men samtidig ha en fot i teknikken. Noen vil kanskje avskrekkes av «frakk og pipe»-vibbene som Farestad utsondrer, men det vesentlige er hvorvidt dikt er kvasse nok til å være avslørende, eller om de draperer seg bak for tykke lag med ironi eller pynt, betatt av sin egen skjønnhet. I likhet med barokkmalere med tæl, som Velasquez, forskjønner ikke Farestad virkeligheten, men viser den ofte slik den er, bare i barokk high definition, det vil si skarp lyssetting og kontraster. Det er den fandenivoldske og oppfinnsomme arven fra antikken og barokken som gjør at En hvithai i Venezia er mer enn et velkomponert, gjespeverdig kunstverk, men levende litteratur. Takket være sin trassige teknikk har Farestad skapt rom som fanger både fortida og nåtida, skjønt det siste med et dystert fortegn: at vi og kulturen vår allerede er passé.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er litteraturviter, gjendikter og poet.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS