Dikt

Humlesus og svanesang

I sin nye diktsamling tasser Juliane Rui varsomt mellom generasjoner og arter i sitt forsøk på å forstå vår tilknytning til naturen, fra død til oppstandelse.

Publisert digitalt

Juliane Rui

Snurr mi eng

Dikt

Samlaget, 2020

51 sider

Samtidslitteraturen er flust av fugler. Fra Arild Vanges spektakulære Livet i luftene, til bøker med pippiper eller dyr i tittelen, eller lyrikk med fugler som motivkrets i mer stillferdige, forankrede naturdikt. Juliane Ruis nyeste diktbok Snurr mi eng er en av disse siste, som vi ser allerede tidlig:

«det er normalt for meg å leve i fred 
insekt gøymer egga sine i enga 
sjøfuglane klekte på stranda 
kva kan eg gi tilbake 
til liv som ikkje ber meg 
kalle lyset sol 
og snø kjærleikskne»

Poesi som dette har vi neppe nok av, i ei tid hvor vi knuer hender og raserer det meste på vår vei. Særlig har ødeleggelsene vært på bekostning av fuglene, en nedgang jeg sørgelig vedkjenner selv med en slapp observasjonsevne på fuglebrettet, deriblant hos mine kjære granmeiser som fra år til år besøker stadig sjeldnere og i knappere kull.

Oppdagelse og oppdragelse

Snurr mi eng er løst inndelt i tre seksjoner. Første del handler om «barnet eg ber», (altså bærer , i magen?), «Eg vil ut i lyset, seier barnet», men samtidig tegner diktene seg som oppdragelse, en samtale mellom mor og barn: «ikkje leike med den døde fuglen», sier mora, leier barnet fra syn til syn. Av og til leier barnet mora; ungen blir en uvirkelig skikkelse, eventyrlig, «knyter opp stiar», «veks mens trea veks», «Vi kan kalle hagen vårlauv, seier barnet», og forteller om ting et barn ikke burde ha et språk for, som urfuglen Pelagornis – men barn kan selvsagt overraske, og det er nok grunnen til at de er en så fruktbar størrelse i poesi; i barns bevissthet gjelder andre lover.

Det er som følge av overraskelser at Snurr mi eng unnslipper banale benevnelser. Tingene i naturen, som mora eller barnet anroper, anvendes som sidestillinger eller forlengelser. Som i det innledende diktet er teknikken gjerne først å uttale en påstand («det er normalt for meg å leve i fred»), for så å gi en observasjon av noe utenfor («insekt gøymer egga sine i enga»). Så enkelt kan det gjøres – parallelle bilder som lader hverandre og dirrer. «Enkelt» er derimot ikke ment å skildre skriften hos Rui, men hennes øvelse i måtehold, samt det å lete frem motiver som ikke roper eller biter deg i leggen, eller for å si det med en klisjé: å finne det lille i det store.

Ved siden av naturen

Kanskje er dette med sidestilling en harsk lesning fra min side, der forlagets blurb peker på at andre dyrs språk gis uttrykk i diktene. Det aller første diktet erklærer: «det er natur å vere mange artar / så eg lærer bort spoven sin lyd». Når uttalelsen dukker opp så tidlig, er det kurant å regne den som samlingas motto. På nynorsk blir poetikken òg virkeliggjort gjennom substantivenes kjønn og ved sammenblandinger av pronomen. Barn, dyr og mor smelter faktisk sammen i språket.

Likevel er det ikke mulig å unnslippe jeget fullstendig; de beste diktene i Snurr mi eng er nettopp de hvor dyr og natur tar en viss bolig i språket, fordi det er der underliggjøringen skjer og banaliteten stikkes hull på. Det er ikke tale om sjamanisme, dyrene snakker selvsagt ikke selv, det gjør tvert imot lyrikerens innlevelse og identifikasjon, med andre ord: jeget! En innrømmelse slik sett: «i språket blir graset gitt til meg».

Sidestilling er derfor vesentlig. Det er ikke en poetisk eller menneskelig fallitt å si at man står utenfor, heller en forutsetning. Snurr mi eng handler om å overskride grenser, bli ett med natur, fordi «i kroppen finst informasjonen vi treng for å leve». Diktene handler òg om forsøk på nærhet. Nærhet forutsetter fravær, tenker jeg, og om det ikke var forsøk, ville det ikke vært litteratur.

Et svevende landskap

Andre parti er preget av en søster. Hvor befinner vi oss? Fortid, nåtid? To søstre løper rundt på oppdagelse på stranda, i heiene, som man gjorde da man var barn (eller i frikeløpehumør). Samtidig virker det som om mora er syk, ligger til sengs, og barnet fra tidligere i boka er òg med, fordi søsteren «blir tante mens ho lyttar». Og er det snakk om jegets mor eller jeget selv som er syk? Jeg blir forvirra, og i en samling som denne, hvor det ikke fins bærende, enkeltstående dikt, er det kanskje nødvendig å etablere situasjonen, iallfall for lesere som ikke synes ambivalens i seg selv er krutt. Det er imidlertid mulig å møte forvirringa bestemt og si: dette er mytisk terreng, her tasser man omkring, snører enga som en skolisse; her er man hulder, og barnet er vismann.

Siste del kretser rundt ei mor, ei bestemor for barnet. «eg seier mor / det er eit lågt ord». Her er fuglene stort sett fraværende, erstattet med frukter – epler, plommer, brystmelk, frø. Spennet er mellom liv og aldring, død og oppstandelse. Det er antakelig i denne delen at Snurr mi eng faller på plass, da vi ser hvordan delene skildrer spennet mellom generasjonene, fra fødsel til voksenliv og alderdom, og utfyller hverandre ved sin dialog, som blir rikere ved gjenlesing. Diktene mediterer over morskap og det sykliske i naturen. Verdt å nevne er det òg at generasjonene bidrar til å gi flere motiver til sidestillinger, og den sykliske tematikken spilles dessuten ut i sammensmeltingen av subjektene og gjennom forvirringa som før var meg til bry, for her er poenget nettopp det at barn, mor og bestemor er ett, eller i det minste flytende.

På trygg grunn

Som nevnt, Snurr mi eng er stillferdig i uttrykket. Man kunne vært frekk og kalt det for en «gå stille i dørene»-poesi. Med unntak av mektige fugler som hubro og hegre, og tilstedeværelsen av strand, får jeg av å gå inn Ruis univers den samme stemninga som jeg får av ordet «trädgård», av noe avgrensa, vennlig, solbelyst gjennom popler, en karaffel med ripssaft på et rustent jernbord, marihøner, skjærgård i det fjerne, altså i høyeste grad kultur; et sted man hviler, kan tenke. For å si det med Rui: «Dagane er snille. Snillheit er mammaheit», og det er dette som får utbre seg – her kan det minnes, her fins det ingen menn, her sier man unnskyld, her oppdrar man barn – i trygghet. Kanskje for trygt?

Klimabevisst litteratur ønsker vel å trå varsomt, vil helst ikke knuse sneglehus under skoa. Varsomhet i seg selv er en form for kontemplasjon. I slike former trives poesien godt, og Rui med. Det er dette jeg mente med at vi neppe har nok slike bøker – vi trenger å stoppe opp, erkjenne det vi har rundt oss, særlig det som står i fare for å forsvinne, trenger flere som bremser når de får øye på en blomst. Snurr mi eng skaper steder hvor det er fruktbart å være, gir luft til tanker og friske vendinger som «gråten drar til mor og far» eller «Vi pyntar oss. Det er enkelt å seie om fuglane».

Likevel er det snodig at det innenfor diktenes ramme ikke gis rom til det brutale i naturen. I Snurr mi eng er naturen iboende god og uproblematisk – humlesus. Jeget er resignert, i høyden vemodig, selv overfor død og forråtnelse, som kun fører livet videre: «blomstrane veks i ansiktet / nærer seg på oss». Vi er med andre ord langt unna Dylan Thomas’ oppfordring til å «rage against the dying of the light», og jeg spør meg selv: Hvorfor så stillferdig? Vi er jo ute i naturen. Brøler ikke orkanen? Knuser ikke jerven knokler? Voldtar ikke endene? Werner Herzogs erklæring fra bakomfilmen til Fitzcarraldo om jungelen som «full of obscenety, nature here is vile and base […], the harmony of overwhelming and collective murder» står for meg som en kjensgjerning for all natur, selv blåmeisen; de er jo små dinosaurer. Om man f.eks. hører klipp av svarttrostens sang saktnet ned, er det en ulende, gruvekkende lyd, som om full av pine. Hvor er denne naturen representert med sin stemme, sin svanesang?

Utelatelsen av det brutale hos Rui er underlig, men selvsagt konsekvent. Diktenes kontemplative landskap har rikdom og konsentrasjon. Kanskje naturens hyl er underforstått i diktenes håp – igjen et forsiktig, unnskyldende håp, om barnet og fremtida: «forsiktig går barnet / går mot gjæsene / lyse grenser».

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er skribent og master i litteraturvitenskap.

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS