Dikt

Et nytt øde landskap

Den nye gjendiktningen av T.S. Eliots epokale dikt er imponerende, men ikke av den grunn vellykket.

Publisert digitalt

T.S. Eliot

Det øde landet

Dikt

Gjendiktet av Eirik S. Røkkum

TransFe:r forlag, 2021

112 sider

T.S. Eliots The Waste Land, først utgitt i 1922, er, sies det gjerne, det mest kjente diktet skrevet på 1900-tallet. Og om ikke det mest kjente, så det mest omtalte. Sagt på en annen måte: Eliots dikt er hermetisk, men det finnes nok av boksåpnere. Moderne gjendiktere og fortolkere har et vell av materiale å støtte seg på. Diktet innbyr da også til en slik granskende praksis: Allerede i utgivelsesåret (om enn ikke i den første publiserte utgaven) utstyrte Eliot diktet sitt med en rekke noter, som både forklarte og bortforklarte, og som pekte på kilder i øst og vest.

Det er utvilsomt noe med selve den såkalte gåtekarakteren til The Waste Land som gjør diktet så fascinerende. I NRK-programmet «Brenners bokhylle», der programleder Hans Olav Brenner møtte og intervjuet et utvalg norske kulturpersonligheter skråstrek kjendiser, og ba dem velge én bok som hadde vært særskilt viktig for dem gjennom livet, valgte dikter og trubadur Stein Torleif Bjella i 2017 nettopp Det golde landet, som er tittelen på Paal Brekkes norske gjendiktning av The Waste Land utgitt i 1949. Bjella skjønte ingenting, forklarte han, da han rundt 20 år gammel skaffet seg boka. På et tidspunkt i programmet kommenterte han en passasje i Eliots dikt som lyder slik i Brekkes gjendiktning (som i den reviderte utgaven fra 1988 har «elven» for «floden», bare «brede» for «brede svære», «skyller» for «skvulper» og «stokker» for «ved»):

«Floden svetter

olje og tjære

prammene driver

med tidevannet

røde seil

brede svære

svinger på tunge bommer i le.

Prammene skvulper

drivende ved

ned mot Greenwich

forbi Isle of Dogs.

            Weialala leia

            Wallala leilalala»

Uforståelig, mente den unge Bjella. Men «det at det er så uforståelig, gjør at jeg ikke blir ferdig med det», la han til – det har gjort at boka har blitt med ham på alle flyttelass rundt omkring. Særlig fascinerende var dette «weialala»: «Hva var det for noe? Var det liksom tauverket i båten? Var det knirking i gamle båter?» Eller kanskje «en mandolin fra en pub langt bak, noen som synger»? Det er godt spurt.

Men i dag er ikke Bjella lenger 20 år, og vi befinner oss i verdensvevens tidsalder. Da tar jeg meg i å lure på hvorfor Bjella ikke for eksempel spør sin gode venn Google om de to siste linjene her. Da ville han enkelt ha funnet ut at Eliot her siterer fra Richard Wagners operakvartett Nibelungenringen, nærmere bestemt fra Rhingullet, noe Eliot for så vidt indikerer allerede i sine noter, som også finnes gjengitt i Brekkes gjendiktning.

Bjella er fullt klar over at Eliot leker seg med «masse sitater, replikker, sang». Men saken er jo at det ikke nødvendigvis forklarer så mye hvis man slumper til å finne ut at Eliot her siterer rhindøtrenes klagesang – selv om allusjonen byr på rike tolkningsmuligheter. Det er ikke slike «fasiter» som gjør at Bjella kan omtale Eliots dikt som «uutgrunnelig og hemmelighetsfullt og viktig». Sagt på en annen måte er det noe reinspikka vakkert ved at sanger-poeten fra Ål i Hallingdal ikke graver etter bestemte løsninger på slike innslag i diktet, men heller lar dem stå som mystiske klanger fra et dunkelt elveleie. Slik kan Paal Brekkes gjendiktning av Eliots dikt fortsatt bli lest. Og takk og pris for det.

Ny gjendiktning

Nå har det kommet en ny norsk gjendiktning av The Waste Land, med tittelen Det øde landet, gjort av Eirik S. Røkkum (født 1990). Første gang jeg hørte om Røkkum, var da han anmeldte Morten Langelands skjønnlitterære prosabok Barbar her i BLA i 2020. Anmeldelsens viltre integritet levnet liten tvil om at Røkkum har noe å fare med. Det viser også hans utgave av Eliots dikt, utgitt på det Lillehammer-baserte TransFe:r forlag: Her har ikke Røkkum bare gjendiktet The Waste Land og skrevet et solid etterord, han har også kommentert flere av oversettervalgene sine inngående. Røkkum er med andre ord en grundig, redelig og ganske akademisk formidler av Eliot. Han kjenner nok sine rhindøtre, for å si det slik.

Alt i alt er jeg imponert over arbeidet Røkkum har gjort. Det betyr ikke at jeg opplever gjendiktningen hans i seg selv som spesielt vellykket. Til det har den for mange idiosynkrasier og umusikalske løsninger. Noe tilsvarende kan man i grunnen også si om Brekkes gjendiktning, som jeg må gi Røkkum rett i at flere steder er blitt «mer gammelmodig enn diktet har godt av». Slik sett er det velkomment med en ny versjon. Den fyller utvilsomt en funksjon: Nye norske lesere får anledning til å stifte bekjentskap med Eliots fabelaktige dikt. Det er nok til å forsvare utgivelsen. Så får de av oss som leser Eliot minst like akademisk som Røkkum, sitte og gremme oss over ting som at en vaskeekte grevinne hos ham velger følgende norske stilleie:

            «I fjellheimen, der føler man seg fri.

            Jeg leser, mesteparten av natta, og drar sørover om vinteren.»

Røkkum har utvilsomt forstått at The Waste Land spenner over et enormt stilistisk register. Da har jeg problemer med å skjønne at han ikke lar disse to linjene være i mer klassisk høystil. Derimot har jeg sans for løsningen om å la pubsamtalen som avslutter den andre av diktets fem deler, være på trøndersk:

            «Da mannen te Lil blei dimmittert, sa æ –

            Æ la itj nokka imellom, æ sa det te’a sjøl,

            SKYND DOKK NO TIDA E UT

            At no som’n Albert kjæm hjæm, får du fiff dæ opp litt.»

Fint dette. Det høres ut som levende muntlig språk fra en urban arbeiderklasse, noe også Eliot må ha vært ute etter akkurat her.

«Radikal i språket»

Røkkum omtaler sin egen generelle «stil» som «radikal i språket». Hva han mener med det, ser man allerede i noen av linjene fra diktets første strofe:

            «Vinteren holdt oss varme, hylla

            Jorda inn i glemsom snø, næra

            Et lite liv med visne knoller.

            Sommeren overraska oss, den kom over Starnbergersee

            Med et regnskyll; vi venta i søylegangen,

            Og fortsatte så i solskinn, til Hofgarten,

            Og drakk kaffe og prata en times tid.»

Den gjennomførte bruken av a-endelser er ikke fullstendig overbevisende i en passasje som denne, den lukter litt av et oppheng, noe gjendikteren bare trumfer gjennom mer eller mindre uavhengig av hva originalen krever. Men den vitner i det minste om at gjendikteren har tatt et selvstendig valg. Og et modig valg. Det krever mot å gjendikte The Waste Land, og til tross for at Røkkum tipper over i ungdommelig overmot enkelte steder, så er det stas at han tør.

Mye av gjendiktningen er bra, liksom frisk, men andre steder er det ikke bra i det hele tatt, som her:

            «Madame Sosostris, den berømte klarsynte,

            Var fælt forkjøla, men likevel

            Er hun kjent som Europas klokeste kone

            Med en trollete kortstokk.»

Jeg opplever «var fælt forkjøla» som en ganske flåsete løsning gitt originalens had a terrible cold. Det jeg virkelig sliter med her, er imidlertid «en trollete kortstokk» for a wicked pack of cards, og det til tross for at Røkkum forsvarer sin løsning i langdrag i kommentarene til gjendiktingen sin. Det aller mest påfallende er at han skriver at han lenge hadde «en heftig kortstokk», som er langt bedre – ja, både ganske bra og i tråd med de generelt moderne formene Røkkum ellers velger. «En trollete kortstokk» virker bare unorsk og rart.

Weialala leia

Hva så med passasjen Stein Torleif Bjella var så fascinert av? Her er Røkkums versjon:

            «Elva svetter

            Olje og tjære

            Lekterne driver

            Med flo og fjære

            Røde seil

            Svære

            Svinger på kraftige bommer i le.

            Lekterne skyller

            Drivende tømmer

            Til Greenwichs bredde

            Forbi Isle of Dogs.

                        Weialala leia

                        Wallala leialala»

Røkkum innfører påfallende nok en del rim her som verken Brekke eller Eliot har. Det fungerer ikke så aller verst, om enn heller ikke så veldig bra. Viktigere er det likevel at Røkkum, som Brekke, beholder egennavnene fra London og de lydmalende sistelinjene fra Wagner. Til tross for den radikale språkføringen er Røkkums gjendiktning ikke overdrevent radikal. Den vil formodentlig fortsatt kunne plukkes opp av en 20-åring, og klinge både «uutgrunnelig» og «hemmelighetsfullt». Det er, vil jeg si, det viktigste. Røkkums gjendiktning har noen pussige utslag hit og dit, men er absolutt et velkomment tilskudd til den norske klassikerresepsjonen.

Espen Grønlie (f. 1978) har doktorgrad i litteratur på en avhandling om Ezra Pound.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS