Dikt

Velkommen til det virkeliges ørken

Runa Borch Skolsegs "Bois" er poesi fra samfunnets deprimerte og bedøvede midte.

Publisert digitalt

Runa Borch Skolseg

Bois

Dikt

Kolon forlag, 2020
73 sider

I Ariana Grandes neonrosa verden er alt seksualisert. Alle blikk er ladet med S&M-aktige valører, positurene deklamerer dominans, mens kameraet likevel hele tiden fanger kroppene i underdanige stillinger. Hender som forførerisk følger lettkledde kroppers konturer, fyldige lepper som selvbevisst hviler adskilt, bein som dingler Marilyn Monroe-aktig, og hele tiden halsen som blottlegges. Hvert enkelt bilde skriker sex, men er likevel – og kanskje nettopp derfor – totalt blottet for det. Det sadomasochistiske spillet spilles med lavest mulig innsats, de provoserende gestene er sjokkerende uprovoserende og huden som dominerer skjermen viser seg å være noe så enkelt og uinteressant som … hud. Men fraværet av substans, av kanter og innhold i musikkvideoen til «7 Rings», er ikke et beklagelig biprodukt av en musikkindustri hvis anestesi er åpenbar for alle, snarere er det innholdsløsheten som er selve innholdet. Som låtens ufattelig fengende hook sier det: «You like my hair? / Gee thanks, just bought it».

Runa Borch Skolseg kaster seg ut i dette kulturelle landskapet ved å gi sin diktdebut Bois en epigraf fra «7 Rings»: «been through some bad shit, I should be a sad bitch». Setningens gjentagelse av det über-amerikanske traumenarrativet om at det som ikke dreper deg kun gjør deg sterkere, anfører også en idé om autentisitet: Jeg har gjennomgått dette traumet, jeg har vokst meg sterkere, jeg er ikke lenger trist. Men her, i en verden av tegn tømt for mening og gester uten innhold, er autentisitet først og fremst noe Coca-Cola viser oss i reklamene sine. Og det er i formidlingen av alle tings inautentisitet, alle tings usannhet, at Bois finner sin sannhet. Bois er hyperreell poesi for en hyperreell verden.

Performativ apati

I likhet med en del dansk poesi (i forbifarten kan man nevne Caspar Eric og Sofie Diemer) og sin kollega ved Kolon Forlag, Ingvild Lothe, dyrker Skolseg i Bois apatien og likegyldigheten, skammen, angsten og en lett fetisjerende seksualitet. Alle diktene befinner seg et sted i nærheten av diktjegets kropp, men det er en nummen kropp, en kropp som ikke har ord for sine egne opplevelser:

«sorgen lyser skarpt som solen / jeg vasker meg og fletter håret / nervene setter seg i hendene og munnen / sæden din stråler i meg / jeg glemmer at begjæret ditt / trer frem som raseri, paranoia, kanskje angst / du begrenser virkeligheten / eller presser grensene for den»

Diktene fremtrer som utsagn som kommer fra kroppen, som nesten naive utbrudd fra en kropp som er fanget i sin egen klaustrofobiske språkløshet. Spenningen mellom likegyldigheten på det semantiske nivået og det uforløste, kroppslige, traumatiske som ligger under overflaten, gir diktsamlingen sin nerve.

Denne spenningen gir språket i Bois en performativ karakter: Apatien fremstår som en maske jeget har gått med så lenge at det ikke lenger finnes noe opprinnelig ansikt å gå tilbake til. Masken jeget bærer er så åpenbart nettopp en maske, og dermed blir det hele mer nakent og ærlig enn de mange liksom-autentiske forestillingene om å «bli seg selv» som florerer. Som når jeget undergraver sine egne traumer og smerter ved henslengt å identifisere seg med selvmordene til Sylvia Plath og Virginia Woolf: «jeg stikker hodet inn i ovnen / jeg vandrer langs en elv med lommene fulle av stein». Det selvundergravende, postironiske spillet gjør det vanskelig å slå fast hvor jeget taler fra, hvem «jeg» egentlig er.

Kroppens tukthus

Diktene er fanget i sin egen umiddelbare nærhet: Her er ingen fremtid eller fortid, ingen steder som ikke er direkte knyttet til kroppen. Kroppen er et fengsel, nået strekker seg ut, evig, i alle retninger. Denne følelsen av stillstand blir ytterligere bekreftet av bokens inndelinger i seks kapitler, hvorav kun to av dem heter noe annet enn «VÅR». Våren, som til vanlig kunngjør en ny start, nye muligheter for liv, blir her bare en gjentagelse av en knoppetilstand, som om livet aldri helt begynner: «våren foldes ut / jeg sier til deg at det finnes / en trygghet i gjentagelsen». Nye innsikter rammer støtt jeget, men siden det ikke finnes noe utenfor, et sted hvorfra den nye starten kan slå rot, blir disse innsiktene bare en ny runde på kroppens karusell: «kroppen kjennes så liten ut i havet / jeg vil ikke være en del av noe stort / jeg vil være noe lite / noe som glitrer og blinker».

Alt dette gir leseren følelsen av at det ikke finnes noen utvei, en følelse av historieløshet som korresponderer med samtidens egen. Ting er slik de er, slik de alltid har vært, slik de alltid kommer til å forbli. Samlingens siste dikt peker i retning av en slags terapeutisk forløsning. Men dette er ikke en forløsning som viser til en ny måte å leve på, snarere handler det om å lære seg å leve med tingene slik de er. Å innfinne seg med tingenes tilstand virker som det eneste svaret som kan gi jeget noen form for fred.

Det politiske er personlig

Jegets fredfulle resolusjon medfører en slags meditativ ro, en evne til å sovne i den samme solen som gjennom hele diktsamlingen har fungert som en metafor for diktjegets menn og traumene de har påført henne. Solen, med sin livgivende, opplysende og varmende kraft, er ikke bare en metafor for det alt for intense forholdet hun har til menn, den tematiserer også det underliggende økologiske perspektivet i boken. Et perspektiv som riktignok forblir i bakgrunnen, men som presser seg fram som dårlig samvittighet med jevne mellomrom: «solen vekker meg med skamfulle tanker / jeg fiker til meg selv i speilet».

Slik speiler Bois vår samtid på enda en måte: Solens energi er et problem vi må løse, men vi synes ikke å være i stand til å forandre oss, og klimakampen reduseres til selvtukt og skam. Skolseg beskriver en bevissthet som er så oppslukt av sin egen apatiske selviscenesettelse, så fanget i sin egen numne kroppslighet, at det politiske kun eksisterer som et fjernt minne, som en vag idé om at det personlige er politisk. Solens doble funksjon i diktsamlingen viser også hvordan denne ideen om det personliges forhold til det politiske fort kan bli et problem. Om den politiske kampen forblir i den personlige sfæren, uten på noe tidspunkt å ta steget ut i arbeidet med faktisk å forme nye fellesskap, nye måter å leve på, så blir det politiske redusert til en personlig positur, og et spørsmål om skam, psykologi og godhet.

Samfunnets råtne puls

Skolsegs speiling av samtiden ligger ikke så mye i diktsamlingens innhold som i formen. Den ligger ikke så mye i metaforene og bildene som den ligger i det faktum at diktsamlingen slenger ut disse linjene, disse selvundergravende, selvsentrerte, selviscenesettende og naive linjene. Speilingen ligger i det ironiske spillet, hvor traumer, sæd, selvmord, vold og kjærlighet ikke er alvorlige emner, men tomme ord for tomme kropper. Som om vi alle er for slitne, lei av det hele, for opptatt med å smile pent, til å i det hele tatt forsøke å kjenne etter hvordan vi egentlig har det.

Bois er en av flere diktsamlinger som er gitt ut i Skandinavia det siste tiåret, som ligger for tett på sin egen samtid til at kritikerne ser ut til å forstå dem. Ung norsk poesi kritiseres ofte for å være selvsentrert, uinteressert i sin samtid. Men hva om vi snur om på det, hva om dette er samtiden? Hva om lengselen etter en litteratur som tar et steg tilbake og, med et kritisk blikk, skuer ut over sin samtid, er en nostalgi etter en tid hvor det fantes et utenfor å tale fra, et sted man kunne kalle sitt eget? Hva om dette egne stedet, som man kanskje kunne kalle sitt «jeg», er stedet hvor kampen står, den nye kapitalismens slagmark, the new frontier? I så fall er Bois en slagkraftig fortelling fra frontlinjen.

Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser og gårdsdreng.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS