Dikt

Døra til spiskammerset

«Flør» er en lyrisk reise i tid, men boka mister leseren et stykke på veien.

Publisert digitalt

Krista Lien Indrehus

Flør

Dikt

Samlaget, 2021

64 sider

Debutboka Flør av Krista Lien Indrehus er mer som en diktreise enn ei diktsamling. I voksen alder reiser et barnebarn tilbake til hjemplassen til sin ene, avdøde bestemor, og mens hun er der, dør hennes andre, siste bestemor. I møtet med minnene skildres et møte mellom generasjoner, men minner har som kjent en paradoksal effekt: Idet de vekkes, gjenskaper de et øyeblikk, og avslører samtidig øyeblikket som forbi. Dermed blir boka også en reise i tid, hvor fortid og nåtid utløser og avløser hverandre, slik havet flør.

Diktene har glidende overganger, og følger hverandre i en narrativ og til dels kronologisk linje som det er naturlig å lese sammenhengende. Jeg skriver «til dels kronologisk», for i diktets nåtidsplan er det ingen store bevegelser, men snarere en meditativ stillstand. Den første bestemoras bortgang skjedde i jegets barndom, og i tilbakeblikket på dødsfallet formidles også tapet av det barnlige blikket på verden: «som barn veit eg at verda er mitt blikk, og derfor er verda umogleg utan meg // så går bestemor bort». Når barnebarnet nå reiser tilbake, tematiseres overgangen til voksenlivet og et nytt forhold til verden. Flør skildrer ikke en dramatisk sorg; stemninga er stillfaren og rolig. Vi tas ikke djupt inn i jegets indre, men inviteres heller til å se utover med et blikk som er sammenvevd på tvers av generasjoner og livssykluser:

«bestemors blikk
og mitt
fletta inn i dette framleis levande huset
denne framleis bundne kroppen».

Ormeskinn og peoner

Diktene dveler ikke ved episodiske minner, men skaper sanselige kontaktflater mellom fortid og nåtid. Om det er følelsen av husveggen mot håndflata, synet av ormeskinnet på bakken eller tyngden av ei dør, beskrives disse kontaktflatene presist og vakkert i sin nøkternhet. Språket er ofte prosaisk og knapt, metrikken er beherska. Fokaliseringa hos barnebarnet er kjærlig, men også delvis distansert. I tillegg er det en framtredende bruk av nåtidsformer som understreker både nærheta og avstanden til den døde:

«eg sit i sofaen om natta 
eg går til hennar soverom om morgonen
eg tar ut tallerkar frå kjøkkenskapa og set dei tilbake
på feil plass 
tallerkane blir ståande der eg plasserte dei 
kjøleskapet durar som før».

Effekten av disse grepene er at beskrivelsene unngår å bli sentimentale eller altfor private. I stedet skapes hverdagslige stilleben som får dybde fra temaene som ligger bak.

Et av disse er tidas bevegende kraft: «men eg ser det på nært hald / skjere seg gjennom vasen med peonar / grave seg inn i treverk og tapet / lage spaltar i veggane / av tid som reiste frå tid». I nåtidas fysiske spor ligger det ikke bare stabilitet, men også forgjengelighet. Det fremdeles levende huset har mista to takheller, og de evige fjellene er «fulle av arr etter vind, is / bølger som igjen og igjen /slår sekunda i berget». Forvitring og gjenoppbygging knyttes også til slektenes gang, og her er det kvinnelinja som står sentralt. «Er det derfor kvinner får barn», spør hun seg, «for å feste mødrene sine / til livet»? Her står uansett hun, «denne framleis bundne kroppen», igjen som et levende hus etter de som har gått før henne.

Frukttreet og spiskammerset

Med nåtidas blikk veit vi at naturen ikke bare brytes ned av tidas tann, men også av menneskets levemåte og industriens produksjonsforhold. I enkelte glimt skimter vi klimaendringene i «den vesle fliken med snø / i ei sprekke der oppe» som det pleide å være mer av, og i «greinene på det gamle frukttreet / som knekk når eg plukkar ei grøn plomme / treng væte, kanskje». Disse naturbevisste innslagene, derimot, er lette å overse, og kunne gjerne ha forstyrra teksten mer. Jegets innlevelse er tilnærma lik hele veien, noe som kan få naturbeskrivelsene til å gli over i hverandre og bli lite mer enn stedsskildringer. Iblant heves blikket, som når hun kjenner den glovarme husveggen, og ikke kan «hugse eller kjenne igjen ein slik sommar». Her åpner hun opp beskrivelsene for å si meg noe, uten å bli overtydelig.  

Når blikket er retta mot fortida, har observasjonene mer dybde: «går frå kjøkkenet / til spiskammerset / det luktar mjøl og sirup / kjenner tyngda av døra eg måtte hugse å stenge raskt / for flugene som alltid ville inn». I lys av vår tids matsvinn og importerte butikkvarer – finnes det et mer transporterende ord enn «spiskammer»? Med slike små grep tar diktene oss tilbake til besteforeldregenerasjonens liv, da døgnets timer var inndelt etter plikter og måltidene imellom, og middag fortsatt var middag: «eg kunne følgje henne og forstå / kva eit døgn er». Iblant settes dette livet i kontrast til nåtida, hvor teknologien svikter og huset (til tross for sine manglende takheller) står støtt: «går langs traktorvegen der mobilen mistar dekning / skal tilbake til huset som stadig ligg / og kviler i sine eigne bjelkar». Jeget personifiserer også en type kontrast, der hun går rundt, observerer og tenker, uten at hun egentlig gjør noe. Dette er ikke ment som en kritikk; hun er tross alt tatt ut av sitt eget dagligliv, men premisset blir desto tydeligere opp imot sporene etter bestemoras liv.

Bak beskrivelsene ligger en ømhet, men heldigvis ikke en romantisering av denne tida, og kontrastene får stå i fred uten ferdige fortolkninger eller enkle vurderinger. Jeg stopper imidlertid opp ved et innslag som skiller seg ut, når hun betrakter et fyrtårn og blir mer konstaterende: «å snu ryggen til fyret / er som å snu ryggen til hardt arbeid / som om eg venta å finne noko her / som ville rettferdiggjere hardt arbeid». Fyret blir altså et symbol på hardt arbeid, men er ikke nettopp det at fyret – eller huset, eller for den saks skyld hun sjøl – står der, en rettferdiggjøring av hardt arbeid?

Uklare forbindelser

Når den siste bestemora går bort, omtrent halvveis i boka, blir vi med inn i et nytt hus, og heretter kan det bli uklart hvor vi befinner oss, særlig fordi grep som «den same» eller «der dei framleis står» gjentas fra første halvdel, og skildringene er til forveksling like (naturlig nok). Nåtidsformene fra tidligere overføres til et nytt sted og et nytt liv. Denne utstrakte nåtida og det at de to bestemødrene overlapper er ikke et problem i seg sjøl; for leseren fungerer bestemora mer som et symbol enn som en konkret person. Men så gjøres det et poeng av å skille mellom dem i et svar til ei venninne som spør hva hun ville ha sagt til sine døde bestemødre om hun kunne si én ting, etterfulgt av: «seier du dette til begge bestemødrene, spør venninna mi // nei, eg seier det til mi siste bestemor». I stedet for å være klargjørende, blir dette et hinder for lesningen, ettersom presiseringa mest av alt virker privat motivert. Jeg blir stående litt utafor teksten og lure på hvilke andre mulige forskjeller som er viktige, og eventuelt hvorfor.

Innslagene hvor jeget veksler meldinger med ei venninne, kan også bli noe private og føre til uklarheter (som når venninna forteller om bilder i et fotoalbum, og det blir uklart hvor det ene jeget slutter og det andre begynner). Sjøl om det åpner for flere perspektiver og skaper forbindelser mellom en ellers aleine jeg-person og sin nåtidige omverden, kunne dette ha blitt gjort bedre ved at jegets stemme var tydeligere. Da ville dialogen heller ha vært med leseren enn en privat relasjon.  

Styrken til Flør ligger i de konsentrerte betraktningene som skaper kontaktflater vi kan leve oss inn i, slik det lyriske blikket allerede er sammenfletta med levende perspektiver fra ei anna tid. Kontrastene til fortida kan si oss mye om vår egen tid, og kanskje tida som skal komme. Her kunne diktene ha hatt litt mer stemme, og litt mindre blikk.

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er litteraturviter, fanzinemaker og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Beijing Trondheim.

BLA 1/21.

Powered by Labrador CMS