Dikt

Stillheten under bølgene

Karoline Brændjords Jeg vil våkne til verden er en sterk debut og et sterkt stykke sorgarbeid.

Publisert digitalt

Karoline Brændjord

Jeg vil våkne til verden

Dikt

Kolon, 2020

78 sider

Ordene «arbeid» og «sorg» åpner Karoline Brændjords debutsamling Jeg vil våkne til verden. «Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse». «Arbeid», med ordets stødige klang, konnoterer vilje og agens, mens tyngden i «Sorg» kommer nådeløst med et allestedsnærværende og uhåndterlig lys. Sammensetninga av disse to ordene, i et som aldri skrives fullt ut, men som kan oppsummere diktsamlinga, er «Sorgarbeid». Allerede i det andre diktet, «Jeg må lære mine døde å oppføre seg», bringes døden som tema fram i lyset, etterfulgt av et dikt med den plutselig gripende tittelen «Mor». Snart trer også denne sammenstillinga, mellom død og mor, fram som det sentrale temaet for samlinga, nemlig historien om ei mor som har begått sjølmord, og ei datter som er etterlatt i livet. Lyset, på sin side, er insisterende, og gjentas tolv ganger i åpningsdiktet, som ender med en storslått prosjektbeskrivelse, eller kall det gjerne en poetikk på tre setninger: «Mine ord er lykter, mine fortellinger lykter. / Mine lengsler er lykter. Jeg er verdens største lykt».

Jeg vil våkne til verden består av dikt i mer tradisjonell form med virkningsfulle linjeskift og strofeinndelinger, og kortere prosadikt med en fri og ofte muntlig stil. Noen av diktene står med titler og andre uten. De utitulerte diktene leses gjerne i naturlig forlengelse av diktet før, mens de andre ganger framstår som frittstående enheter og skaper oppbrudd i den poetiske flyten. Denne strukturen gir samlinga et preg av å være i skapelse, hvor noen dikt virker fullendte, andre mer skisseaktige og spontane. Språket er gjennomgående tilgjengelig, med lite bruk av påtrengende metaforikk eller forkludrende fraser. Samtidig har det noe utprega indirekte ved seg, ettersom stemmen er et høyst nærværende «Jeg» som taler til et høyst fraværende «Du».

Å kaste kunst over tragedien

Det å skrive om sjølmord problematiseres i det allerede nevnte andrediktet, som begynner med ei oppramsing av sorgklisjeer: «Om mine døde dro med vinden, ville det vært vakkert. / Om mine døde rullet med bølgene, ville jeg fått ro i sjela». I diktene til Brændjord møter vi imidlertid ikke den poetiske, abstrakte «Døden», men en personlig og konkret død: Den er «mine døde». Det er ikke snakk om en forskjønnende elegi, men et uforsonlig og fredløst arbeid, for «mine døde vil dø om og om igjen» og «sender meg fra skrivebordskuff til skrivebordskuff». Seinere, i diktet «Tro», problematiseres poetiseringa av sjølmordet enda tydeligere: «Jeg er barnet / til en selvmorderske / Strålen som skal kaste kunst / over tragedien». Skrivearbeidet framstilles dermed som en nærmest påtvunget aktivitet, i forlengelse av den påtvungne sorgen jeget bearbeider.

Hele boka kan leses som en eneste stor henvendelse uten svar, for «i taushet, der ligger kroppen din». Fravær som tematikk befestes særlig i mangelen på dialog eller et annet perspektiv som kan møte jegets blikk. Det er et blikk som stirrer ut på verden, men lengter «hjem til et ansikt», og for leseren er det også en desperat ensomhet i møtet med versene. Det er som om jegets ansikt er vendt fra oss, og vi dras inn i blikket og utover mot fraværet. Ensomheten i denne fokaliseringa er en av bokas største styrker: Den inkluderer leseren i et slags samarbeid i sorgen – så kanskje fins det likevel en form for forhandling, eller til og med forsoning, i linjene?

Naturens flyktighet

I moras faktiske, fysiske fravær møter vi også et eksistensielt fravær: Det er navnet som ropes på uten et svar i form av en stemme eller en kropp som kommer gående. Religionens manglende svar kan spores i bibelske og liturgiske allusjoner, som i dåpens «Hva heter barnet?» og jeget «som sto på vannet», og som «kaster undringens lys over marken». Guds taushet skildres eksplisitt: «Guds barmhjertighet finnes ikke / Men nagler slått inn i vind». Likeså skildres naturens flyktighet på nesten hver side, og i kontrast til stillheten er dette en høyst visuell diktsamling. På den ene siden framstår naturen som ei trygghet med sanselige kontaktflater, som videre gir håndfaste figurer for leseren å gripe tak i. Men naturen er også flyktig og gjennomsiktig: Her skildres den melankolske brisen og den myke mosen, snøen som smelter mot ganen, fugler som flyr og dyr som flykter. «Jeg blir ikke ferdig med vannet» skrives det, og vann går igjen ikke bare som symbol, men som et kombinert åsted og minnested for «en mor som hopper fra en bro», og som søkes etter under vannflaten, blant glassmaneter, gjenskinn og bølger. Diktet «Besøk» er et av de sterkeste i samlinga, hvor gjentakelsen av negasjoner som «ingen», «ikke» og «verken» hamrer inn fraværet, som nagler i vind:

Når jeg går til graven er hun stille 

Ikke det minste løvsus bruker hun til stemme

Hun løper ikke lenger 

bøyer ikke gress og ugress under føttene

Hun smiler ikke, rødmer ikke, blir ikke sint

Når jeg lar orkideene visne klager hun ikke

Hun kan verken synge, hviske eller le

som om jeg veltet en kurv med perler

Hun tenker ikke, forklarer ikke, forstår ikke

Hun hviler ikke, drømmer ikke, puster ikke

Hun er ikke et brus i en konkylie

Ikke en bris gjennom en uthulet kvist

Jeg legger en forglemmegei på graven hennes 

Den er stemmen min 

og ikke det minste gram jord bruker hun til å svare

Slik tittelen, Jeg vil våkne til verden, antyder, er det som om jeget ikke er riktig mottakelig for og til stede i verden. Skildringene blir derfor ofte distanserte. Det er som om øynene ikke helt tar til seg inntrykkene, kroppen er fremmed for naturkreftene, og hun nærmer seg verden fra en stor avstand. Sorgens virkning på kroppen, nummenheten og lammelsen, beskrives særlig godt i diktet «Jeg lærer opp kroppens sanser på nytt», hvor sansene opererer uten persepsjon eller innlevelse. Dette nyfødte, utforskende perspektivet har samtidig noe håpefullt ved seg, som forsterkes av diktenes til tider lette, barnlige språk og i skildringer av barnets møte med verden.

Et sirkulært arbeid

Variasjonen mellom konstaterende og mer reflekterende partier tar leseren med i sorgens ulike stadier og styrkegrader. I likhet med Roland Barthes’ nedskrevne sorgprosess på små lapper i Sorgens dagbok, fanger de konstaterende innslagene sorgens tilbakevendende faktum: «Hun er død». Mot slutten av samlinga kan noen av disse innslagene bli litt for stakkato, med vendinger som: «Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte» og «I bytte for moren min, aske. I bytte for barneår, drøm». Virkninga er nok særlig punkterende i ei bok med såpass høy følelsesmessig intensitet, hvor det er lett å miste leseren mot slutten.  

Til tross for tyngden i tematikken oppleves dette som ei diktsamling med mye lys mellom linjene. Tvetydigheten i ordet «vil» i bokas tittel inneholder et savn og en lengsel, men peker samtidig på noe der framme, nærmest i betydninga «jeg skal våkne til verden». Og som i sirkelbevegelsen i tittelen til det siste diktet, vender vi hele tida tilbake til arbeidet: «Verden skjenker meg mitt arbeid og min verden».

Brændjord viser dermed at sorgarbeid er et endeløst arbeid, men ikke nødvendigvis et stillestående et. Det fins en mulighet for utvikling i det dialektiske forholdet mellom sorgen og individet. Sorgen arbeider med individet, etterlatt i en forminska verden: «Det er sorgen som arbeider med meg / Jeg skal passe til en verden som er mindre». Samtidig, i et av samlingas korteste dikt, «Mot tretoppene», skildres også dette som et arbeid som utføres av den etterlatte, et arbeid som skaper lys med lyden av subbende skritt: «Det kan høres på subbingen at det er jeg som arbeider med å tenke verden lys».

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er utdanna litteraturviter og jobber som oversetter. Hun er redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet Beijing Trondheim og er også med på å lage Ymse Fanzine.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS