Dikt

Forsøk på å gjøre slik man skal

Debutanten Ida Frette har gitt oss en diktsamling for koronatiden. Høres det kjedelig ut? Det er det ikke.

Publisert digitalt

Ida Frette

Perverst navn

Dikt

Forlaget Oktober, 2021

84 sider

Ida Frettes diktdebut Perverst navn minner meg om Andy Warhol som sitter og spiser en hamburger. Det tar cirka 4 minutter. Spiser Andy Warhol burgere på den måten, eller spiser han burgeren slik han tenker seg at Andy Warhol ville spist en burger? Eller det minner meg om George W. Bush i de lange minuttene fra han får melding om angrepet på World Trade Center, til han finner en unnskyldning til å reise seg og gå fra klasserommet han sitter i. Hvordan han, etter en umiddelbar reaksjon, får øye på kameraene rettet mot ham, gjenvinner kontrollen, og bruker alle sine krefter på å virke balansert og alvorstynget. Det selvrefleksive øyeblikket, kunne man kalt det. Øyeblikket du blir kastet ut av situasjonen, og innser at kameraet er rettet mot deg.

Idet den andres blikk internaliseres får kroppen en performativ karakter: Bevegelsene blir selvbevisste, gestene ufrie. Slik videoen av folk som danset i Oslos gater i vår, etter at byen åpnet opp for første gang på nesten et år, også viser mennesker som er smertelig klar over kameraenes tilstedeværelse. Dansingen er ikke lenger en måte å slippe løs energi – ren, formålsløs kommunikasjon – den blir en performance. På samme måte er dialogen i Perverst navn mellom «hun» og diktjeget også en performance: «Jeg løfter hånden til ansiktet.» Eller: «Jeg kan vise hendene. // Jeg viser hendene, med lys som / faller inn mellom fingrene.» Alle tanker og gester, bevegelser og følelser, er fanget i et selvovervåkende nett, ingenting skjer uten at det altseende øyet får det med seg. Kroppen er fremmedgjort fra seg selv.

Isolasjon

Forholdet mellom henne og jeget er en relasjon mellom den seende og den sette. Slik begynner boken, med «hun» på venstre side, og «jeg» på høyre:

«Hun sier:

Når jeg ser på deg

så ser jeg at du håper.

Jeg ser at du prøver å håpe i

øynene dine.

Jeg prøver å fokusere blikket.

Jeg står på kjøkkenet.»

Jeget «prøver» å være i denne trange situasjonen, i det vi antar er en leilighet, med «hennes» blikk på seg, men alle handlingene blir til kunstige gester. Å åpne en skapdør, ta seg til ansiktet, se på et tre eller peke mot månen omskapes til små kunstverk, som en danser som stopper midt i en bevegelse, eller et fotografi. Noe vi kan studere, fundere på betydningen ved.

Perverst navn er full av slike klaustrofobiske scener hvor ethvert blikk ut av leiligheten, mot andre personer, virker som en overskridelse: «Jeg mister balansen på / toget. // Får øye på landskapet utenfor. // Konsentrerer meg om / kupeen igjen.» Underlagt «hennes» blikk, er jegets selvkontroll et forsøk på å opprettholde en skjør balanse. Hun må ikke smile for påtrengende til naboene, ikke avsløre seg, gjøre for store bevegelser. Hun må «vise respekt» og «være solidarisk». Nettopp det at de to siste påbudene går igjen, sammen med ordet «isolasjon», gjør det tydelig at dette er en koronadiktsamling. I så fall er det foreløpig den eneste vellykkede litterære behandlingen av koronatiltakenes effekt jeg har lest.

Frette tar i bruk linjeskift og gjentagelser for å gi selv de mest uskyldige linjer en nesten truende valør: «Jeg går bort til vinduskarmen, / åpner vinduet halvt. / Ser ansiktet mitt i refleksjonen i / glasset. // Ansikt.» Gjentagelsen av «ansikt», som blir stående for seg selv, to linjer under resten av strofen, har en fjetrende effekt. Ordet skinner for seg selv, slik vi også kan se for oss at jeget lar seg trollbinde, forferdet og betatt på samme tid av sitt eget speilbilde i vinduet.

Menneskemaskin

«Hun» er kun er til stede i diktene som en stemme, og det er lenge utydelig hva for en stemme det er. Min første tolkning var at hun var en slags inkarnasjon av Bent Høie og Erna Solberg: «Hun sier: / Du får ros hvis du oppfører / deg bra mens du er isolert.» Men relasjonen mellom «hun» og «jeg» er alt for intim for en slik lesning. Nøyaktig halvveis opptrer derimot dette diktet:

            «Hun sier:

               Så fremgangsrik

               du er.

               Så langt inne i fremtiden

               vi er.

               Hun sier:

               Menneskelig-guddommelig.

               Hun sier:

               Nå skal vi være sammen.»

Det er først nå det blir klart for leseren hva for en konstruksjon «hun» er. Diktet er et brudd. Det som i første halvdel mest virket som et manipulerende forhold, får nå en helt annen betydning: «Hun sier: / Det er som om du / er avhengig av meg […] Hun sier: / Ingen skal bestemme / over deg.» Ikke lenger sleipe ord fra en kontrollerende kjæreste, men sleipe, lokkende ord fra oppmerksomhetsøkonomiens fotsoldater.

«Hun» kan ikke dermed forstås som én bestemt skjerm. Heller er hun en sammenfatning av hele den tekno-semiotiske sfæren, altså hele det nettverket av kommandoer, kildekoder, algoritmer, nyheter, reklame og pressekonferanser som forteller oss hva som skjer, hva vi skal gjøre og hvordan vi skal gjøre det. Jegets relasjon til henne er varmt, men hele tiden i bevegelse. Kommunikasjonen dem imellom er hele tiden litt forskjøvet, aldri en ordentlig samtale. Først opptrer jeget som et ekko av henne, før hun opptrer som et ekko av jeget. Det er en kamp om definisjonsmakten, om agens, men også om å bli forstått og sett: «Hun sier: / Du smilte så fint. // Jeg har lært at det ikke er bra å / huske det som er fint. / Fin hund. // Jeg har kanskje smilt.» Relasjonen mellom dem er aldri avklart, nettopp fordi den er så altomfattende.

Ekko og Narcissus

På mange måter er Perverst navn en ypperlig utforskning av det samme problemkomplekset Lena Lindgren har beskrevet i langessayet Ekko. Dens hovedtese er, kort forklart, at oppmerksomhetsøkonomien ikke gjør oss til Narcissus, men til Ekko. Vi er kun narsissister i den grad vi etterligner tech-gudenes og påvirkernes narsissisme. Ekkos ønske er vårt ønske: Vi vil bare bli sett, tatt på, anerkjent. Men i vår hysteriske jakt etter noe ekte – enten det er kjærlighet eller vennskap, nærhet eller virkelighet – ender vi opp med å grave oss dypere og dypere ned i den virtuelle billedverdenen. Som nymfen Ekko i myten vil vi bare ha anerkjennelse fra den vi elsker, og i vår iver etter bekreftelse ender vi bare opp med å gjenta den utkåredes ord.

Vi kunne – om vi legger godviljen til – kanskje gjenfortalt myten om Ekko med Frettes ord slik:

               «Jeg vil ha enorm kontakt, jeg

               vil ha kontakt hvor det ikke

               finnes noe annet enn kontakten.

               Hun er det eneste jeg er

               opptatt av.»

Jeget i Perverst navn har et enormt virkelighetsbegjær. Hun forsøker, igjen og igjen, å se verden, ta på verden, møte mennesker, ta på mennesker, men kommer aldri inn til kjernen, klarer aldri å gripe virkeligheten, «forstå» den: «Kikker på det grønne treet utenfor / vinduet. Misforstår det.» Da er «hun» et bedre alternativ, trygg og lettfattelig: «Hun sier: / Jeg forstår deg. Vet hva du / heter, osv.» På et vis er hun det mest virkelige som finnes. Hun er der, det er bare å strekke hånden ut.

Panoptikon-dans

Heller enn en maktkamp vil jeg beskrive dialogen mellom «hun» og «jeg» som en dans. En dans hvor det aldri blir helt tydelig hvem som fører og hvem som blir forført, eller hvem som er den andres ekko. Utforskningen av det virtuelle allestedsnærværet blir aldri til en enkel tese om teknologiens farer. Isolasjonen og virkelighetslengselen jeget kjenner på er ikke outrert, snarere virker jegets situasjon merkelig kjent. Slik performancekunsten er kjent for å gjøre, omgjør Frette hverdagen og kroppen til kunst. Men der performancens historiske prosjekt blant annet var å bryte ned det fremmedgjørende skillet mellom liv og kunst, viser Frettes performance oss hvordan kroppene og livene våre er skilt fra seg selv.

Nå er det vi som sitter og spiser hamburgere foran kameraet og lurer på hvordan det var å spise uten noens blikk på seg. Når panoptikonet har flyttet inn, når det like mye som den andres blikk er ditt eget blikk som overvåker deg, hvordan skal man da leve? «Beveger hendene. Prøver å / gjøre det fritt. Ikke ufritt.» Jeg vet ikke. Vi får vel bare prøve.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i Vagant, BT og BLA.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS