Dikt

Flak av ensomhet

I sin debutbok Blø meg sakte ut inviterer Endre Tveit oss inn i sorgens marerittlandskap, men det er de våkne øyeblikkene som skinner.

Publisert digitalt

Endre Tveit

Blø meg sakte ut

Dikt

Samlaget, 2020

62 sider

For mange har poesien utspring i en elastisk gjenkjennelse, det som gjør at en countrysang om whisky og tilgivelse blir en trøst i koronaens tid, eller når et dikt av Trygve Skaug som vagt omtaler «kampen mot mørket» og om å slåss med lysbryterknoker, blir et dikt som leses opp i begravelser.

I debutant Endre Tveits diktsamling Blø meg sakte ut spilles det òg på gjenkjennelse, ved at det er en bok som tar på seg oppgaven å skildre de indre tilstandene og forandringene i en pågående sorgprosess. Jeget i boka har mista faren sin, og gjennom samlinga bearbeides og observeres tapet, samtidig som jeget må forholde seg til moras fortvilelse, og i enkelte dikt prøver å trøste, et ansvar som gjør sorgen bare enda vanskeligere å bære.

Sorgbøker er sjelden dårlige, og heller ikke denne. Det er ingen vimsete hverdagslighet her. Språket har groteske klanger. Metaforene er kroppslige. Jeg-personen er i oppløsning, og det er skildra hensynsløst nok til at det ikke føles selvmedlidende, men troverdig. Man rives med. Kanskje anes det en inspirasjon av hotte Ocean Vuong.

Langsomt, tellende

Bokas tittel får meg til å tenke på en linje av Søren Kierkegaard fra Enten-Eller: «Livet er blevet mig en beesk Drik, og dog skal den indtages som Draaber, langsomt, tællende.» Setningen går inn i nettopp følelsen av nummenhet som følger av et tap, den samme stemninga som utgjør grunnlaget hos Tveit, hvor sorgen får alt til å forløpe sakte, opphører kontakt og gjør ensomheten nærmest til en substans. I Blø meg sakte ut merker man at jeget står midt i det. Den gjennomgående bruken av små bokstaver – med unntak av i ordet «mor», som skrives med stor forbokstav – underbygger inntrykket av at jeget er tappet for liv; kanskje et uttrykk for tapfølelsens egen stillferdighet. Selv om tonen i diktene slik er neddempet, kjennes de òg akutte, ved at bildene er så utstående, påtrengende.

En annen egenskap ved sorgen er at den i sin innesluttethet gir mulighet for overskridelse; at den kan stikke hull på illusjonene våre og endre perspektivet. Sammen med røtter, tårer, flass og blod, er nettopp hull det mest brukte motivet i boka. «augo sagar hòl i stadig nye røyndelag» sies det. Kroppen kan bli en kanalisator eller leder av krefter. Er dette det poetiske prosjektet? «ein dag skal hjernen min strekkja seg ut / til han ringar seg kringom heile verda […] heilt til det ikkje er meir att å kjenna».

Et landskap av metaforer

De vanlige metaforene for sorgen settes på prøve, så å si; de får konsekvenser, leves ut i diktene og virker som mer enn kun et språk. Som det heter hos Heidegger: språk er handling. Vegger smelter. Tårer etser hull i gulvet. Morsvann smøres «utover mursteinane som mørtel». Mora vanner planter ved å tømme «sitt eige liv over på blomane, nører dei med maten ho svelgde i timane før, lèt spirene gro ut av huda si». Statuer dekkes med hudflak «so dei kan kjenna korleis det er å vera menneske». Mora er ikke engang som en tannkost, «ho er en tannkost, vert toggen på kvart einaste sekund i døgeret, vert bustete og stiv» (min utheving).

Et slikt språk slår hardt, er fremmedgjørende. Man leser diktene med spenning, og det fins oppdagelser rundt hvert hjørne. Slik er det i starten. Etter hvert skaper de voldsomme verbene og rekken av bilder en merkelig stemning av noe eventyrlig, fabelaktig, som gjør at innlevelsen kveles. Den konsekvente bruken av «Mor» med stor forbokstav er òg et grep som gjør diktene mindre håndgripelige; grepet oppmuntrer til en allegorisk lesning ved å erklære at dette betyr noe. Og når man går metaforene etter i sømmene, møter man på alle mulige slags floker.

På den ene sida er diktene skitne, groteske, fulle av natur og by på sitt mest motbydelige, og på den andre sida så svevende i kraft av metaforenes absurde konsekvenser, at jeg ikke veit hva jeg skal tro at faktisk skjer. Følger diktene marerittlogikk? Jeg prøver å se for meg situasjonene, men tvinges til å innse at alt er bilder. Diktenes form viser seg nettopp som form. Men kanskje er dette nettopp sublimeringen, den eneste måten å skrive om emnet på, når man står i det; å skjerme seg med bilder eller ty til dem for å uttrykke noe uutsigelig.

For mye av det gode?

Og det er riktig, for på sitt beste uttrykker diktene fortvilelse, det altoppslukende ved sorgen, eller nummenheten av å være «i ei tåke av det ein tenkjer på / når ein har gløymt det ein tenkjer på». Andre ganger blir det likevel for mye av det gode, for mettende og monotont av ekspressiv sorg, for monokromt mørkt, og i siste instans forutsigbart. Dette er en kardinalsynd som egentlig ikke sier noe særlig om det lyriske talentet, men kanskje om redigeringsarbeidet.

Tanken slår meg når de bildene som er gode, blir punktert. Et sted skildres kroppen som en ubåt på havbunnen, «samstundes knust og halden saman av det mørke og blaute og tunge», et klaustrofobisk bilde som lar oss ane nummenhet, men det følges opp med at ubåten ruster, rust som «legg seg i mønster i sanden, i noko som vil likna språk». Et annet eksempel er en scene hvor jeget klipper bort faren fra et fotografi av foreldrene, så mora står igjen «utan armar / berre skarpe beinstumpar». Det legges til at «dei stikk ut lik draketenner / blodet dryp frå dei lik giftig galle / inn i eit hòl i verda» m.m. Men sant skal sies, diktet blir senere gøyalt og mangetydig, når jeget «grip tak i mor sine avbitne stumpar / byd ho opp til dans», i all sin morbiditet og incestuøse insinuasjoner!

Tilbake til virkeligheten

De diktene jeg ender opp med å huske, er derfor de som har en normal kausalitet, eller i det minste en gjenkjennelig virkelighet, som f.eks. et prosadikt hvor jeget snakker med sin far i grava (noe som selvsagt ikke går an i praksis, men situasjonen er forståelig). Det samme gjelder diktet bokas tittel er hentet fra, som er deilig avslappa – en pause innimellom sorgens marerittlandskap. Her er jeget ute og rusler, antakelig en rutine, for jeget legger merke til en person i kafévinduet som sitter der «på same vis som alltid […] og fylgjer meg med augo». «kor lang tid [tek det] før eg er klistra fast i augo dine» spør jeget seg, «kor lang tid før blikket ditt stel fargar ifrå meg, syg dei til seg som ei sprøyte», «eller vil du skilja dei frå deg, blø meg sakte ut […]». Diktet spør hva slags avtrykk man setter i verden, på omgivelsene; vil noe huskes når man er død? – et spørsmål som inneholder angsten for å forsvinne totalt; et spørsmål i nærkontakt med døden.

Kanskje er det tydelig hvordan det hverdagslige trumfer det hyperbole òg i bokas første dikt, en gravferdsscene, hvor moras tårer «flyt utover som ei vollgrav mot kista», et drømmeaktig bilde, uhåndgripelig, men etterfulgt av det jordnære «og det hjelper ikkje med blomar / ikkje med ord / ikkje for Mor», som er vakkert i sin skjulte enkelhet.

Et dikt forteller:

            «eg samlar padder frå vegen, turre paddeflate flak av liv knuste under bilhjul. padder er ikkje     som froskar, dei hoppar ikkje vekk når dei ser farar. dei blæs seg opp, gjer seg store. freistar gjera seg større enn maskinene som kjem mot dei […] eg har eit album i kjellaren»

Et flott bilde. Hvem er disse paddene? Det er disse tilsynelatende enkle diktflakene jeg vender tilbake til; ikke de spenstige, av og til umulige metaforene, men de skinnende sammenligningene, som inviterer til tolkning, snarere enn å forlange det. Skildringene av den mer generelle ensomhetsfølelsen; den morbide innlevelsen i døden; spørsmålene som stilles til eksistensen, som viser at Tveit er en tenker, som når jeget undersøker «folkeavtrykk» i bussvinduene og søker tilhørighet i Bergen, «å slå rot i byen / å vatna føtene jamleg». Her nærmer diktene seg noe dypt gjenkjennelig. Blø meg sakte ut er en spennende debut, men helst når man leser langsomt, tellende.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er skribent og master i litteraturvitenskap.

BLA 4/20.

Powered by Labrador CMS