Dikt

Spøkelsesutdrivelser

Priya Bains debuterer med en diktsamling som kjemper med familietradisjonenes gjenferd, men blir selv for utydelig til å trå ut av skyggene.

Publisert digitalt

Priya Bains

Med restene av mine hender

Dikt

Forlaget Oktober, 2021

174 sider

Da Athena Farrokhzad og Yahya Hassan begge debuterte i 2013, blusset det raskt opp en debatt mellom de to og deres våpendragere: Hvem har rett til å tale de stemmeløses sak? Hassans Yahya Hassan sparket alle vegne, mens Farrokhzads Vitsvit gikk mer etisk til verks. Ved å legge alle diktene i Vitsvit i munnen på diktjegets familie, utforsker Farrokhzad de etiske konfliktene som kan oppstå når noen vil tale på vegne av noen andre. Diktene balte med den uunngåelige reduseringen av individualiteten og forvrengningen av virkeligheten som finner sted når minoritetserfaringer ikke bare skal oversettes til språk, men et fremmed språk som kun gir dem et par kategorier å gjenkjenne seg selv i: Terrorist eller føyelig, barbar eller integrert, Caliban eller Ariel.

En stemme til familien

I kjølvannet av Vitsvit og den stadig pågående representasjonsdebatten kommer Med restene av mine hender av debutant Priya Bains. Både stilistisk og tematisk står sistnevnte i åpenbar takknemlighetsgjeld til førstnevnte, i den grad at det er merkelig at det ikke gjøres et poeng av, enten i boken selv eller i forlagets innsalg. Man kan fort mistenke Forlaget Oktober for ikke å ville assosieres med den delen av svensk, feministisk venstreside som Farrokhzad tilhører, for Med restene av mine hender lener seg så tungt på troper og motiver fra Vitsvit at det umulig kan ha unnsluppet redaktørenes blikk.

I likhet med Vitsvit stiller også Med restene av mine hender spørsmål ved hvordan man kan fortelle om sin familie uten å redusere dem til versjoner av «den andre», selv om sistnevnte ikke gjør dette med samme politiske alvor som førstnevnte. Og i likhet med diktene i Vitsvit legger også Bains’ dikt seg i munnen på diktjegets familie, men her er familiemedlemmenes individualitet erstattet med et identitetsløst familiekor: «familien sier: / av oss fikk du kjærlighetens navn / men også det ga du bort / nå er ditt navn en dryppende honning / fra noen andres munn.» Også her tematiseres forholdet mellom familiens morsmål og det språket de er tvunget til å lære seg. Språket tar fra dem stoltheten, krøller tungene deres og gjør dem til «tørkede aprikoser.» Likhetene er kort sagt mange og dyptgående.

Tåkete landskap

Det er likevel to ulike fortellinger som formidles i de to diktsamlingene. Ikke bare fordi de er skrevet med utgangspunkt i ulike erfaringer. Med restene av mine hender gjør i mindre grad innvandrerposisjonen til en politisk posisjon. Snarere utforsker Priya Bains melankolien som farger familiens og diktjegets eksiltilværelse grå:

«familien sier:

hvor snur du deg for trøst

når du ikke kommer hit?

forstår de det når du sier

at du savner noe

du aldri har holdt

i dine egne hender

at du ble frarøvet et helt liv

lenge før du ble født»

Det andre, tapte livet er diktenes katalysator. Lengselen etter det som aldri ble hjemsøker familien. Det livet de levde, og som deres barn aldri vil få oppleve, antar en spøkelsesaktig karakter. Men vi får aldri noe tydelig bilde av hva det var de rømte fra, eller hvorfor. Familiehistorien fortelles på nesten generisk vis, noe som understreker dens utydelige karakter:

«familien sier:

vi forlot

panikken i gatene

men vi fikk

en panikk i hjertet

en trang til å holde

rundt ditt håndledd»

Denne fortiden dukker stadig opp gjennom slike metonymier, som om den ikke kan nevnes ved navn, som om behovet for å glemme er like tyngende som behovet for å huske. Stedet og tiden de har rømt fra får aldri egenart, det benevnes med en lang rekke eksotiserende tegn, som moden frukt, tempelgulv, valmueblomster og smykkeskrin.

Med restene av mine hender skildrer hvordan det er å stå i forlengelsen av denne spøkelsesaktige historien, hvordan den videreføres til det neste familieleddet. De gamle tantene bærer med seg smykkeskrin fra sin ungdom, med edelstener som de plasserer i diktjegets panne, den uklare familietragedien er en hvit og kald tåke, som «en fremmed hånd / i kroppen.» Alt som har skjedd, og som fortsatt skjer, med familien, skildres i et passivt språk. Historien er ikke politisk, den er en naturkraft som kaster menneskene hit og dit: Krigene «kjempes», volden «er», drap «skjer», språket «knekker og smuldrer». Avmakten i møte med disse subjektløse hendelsene fremstår som en kollektiv døs:

«familien er full av storslåtte tragedier

snille onkler som knuser sparegriser

for å kjøpe tabletter til tantene

som ligger på sofaen og døser

tar seg lurer som kan vare hele dagen

de kjøper friske agurker, store bunter mynte

de kjøper frimerker til brevene de skriver

til slektninger og tidligere kjærester

hvor de forteller om spøkelsene

som trenger inn gjennom veggene

og vandrer rundt i huset

så det forstyrrer tantene

så de vrir seg i drømme»

Alle disse tragediene, tantene og onklene, er innhyllet i en tåke som bare blir tettere for hver nye metafor. Utydeligheten er et poeng gjennom hele diktsamlingen, men det er også en hemsko. Alle disse «innvandreraktige» gjenstandene fratar dem individualiteten, gjør også dem spøkelsesaktige.

Frihet fra historien

Der Vitsvit la fram sin historie i en eksplisitt politisk kontekst – hvor avmakt ble forstått som et resultat av makt – blir avmakten i Med restene av mine hender forstått som et vilkår, noe man ikke kan forandre. Slik speiler disse diktene muligens en tidsånd. Historien er et tyngende åk, ikke noe man kan intervenere i og forandre: «mors liv handler om frarøvelse / plyndring og vold / hud og hår og metall / mitt liv må handle om å ta tilbake / det stjålne fra mors liv / grave meg ut / med restene av mine hender.» De siste linjene bærer på et dobbelt ønske: ønsket om å forandre fortiden, og behovet for å komme seg unna den med noe av sin individualitet intakt.

Frykten for å bli kvalt av familiens klamme hender står imot viktigheten av å minnes deres tragiske historie. Diktsamlingen målbærer en konflikt mellom individet og kollektivet, hvor individet til slutt går av med en bitter seier: «men det er ikke mulig / å lytte for lenge til mor / alt hun kan fortelle om er kråkene som sirkler over liket / når nok en kropp blir funnet i utkanten av byen / alt hun snakker om er avmakt / tap av kontroll / kjøtt som revner.» Diktjeget – datteren – som står som mottager av familiens utsagn, deres fortellinger og edelstener, ser seg nødt til å forråde moren og hennes arv for å finne sin egen plass i verden. «min kropps ruin, kniv av lys,» blir hun kalt av moren.

Vær deg selv

Paradoksalt nok fremstår også dette diktjeget som hevder sin individualitet, blottet for kjennetegn, også hun fremstår vag. Diktsamlingen er full av symboler som påkaller en verden, men denne verdenen forblir skyggelagt: «far sier: / krysantemum. kniv. datter. sløyfebånd. plastikkdiadem.» Vi aner at ordene viser til en virkelighet, men det forblir med denne anelsen. Leseren vandrer rundt i diktene som i et hjemsøkt hus, hvor gjenstander ligger strødd, gjenstander som muligens viser til noe annet, et smykkeskrin her, en dukke, spor i støvet der. Alt betyr egentlig noe annet: «det hender at mor våkner / med glasskår i sengen.» Men hva betyr det? Det blir aldri klart om det egentlig siktes til et voldelig hjem, morens mareritt eller en større allegori.

Når Bains i Med restene av mine hender setter opp en motsetning mellom kollektiv og individ, forsvinner både kollektivet og individet. Familien er bare «familien» og jeget er bare «jeg», fornektelsen av arven er bare «fornektelsen av arven». Frigjøringen fra familiehistoriens åk fremstår merkelig abstrakt, liksom vakuumpakket. Kanskje nettopp fordi det ikke er en frigjøring til en annen tradisjon, med alt det innebærer av politikk og konflikt. Diktene kjemper med familiespøkelsets klamme ektoplasma-hånd, men forsvinner inn i en like utydelig «frigjort» posisjon. Mot familiens søvngjengeraktige gjentagelser av sine tragiske historier, stiller ikke diktene opp et alternativ – samlingens frihetssøken blir selv like søvngjengeraktig. Dermed blir diktsamlingens konflikt litt for enkel: Å være bundet av en historie som ikke er din, eller lage sin egen historie. Resultatet er at diktsamlingens avgjørende innsikt blir viktigheten av å være seg selv.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i Vagant, BT og BLA.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS