Responsrommet

Stråmannsdebatter

Jeg kan gjerne figurere som stråmann i Bains’ kritikk av kritikere, men da vil jeg gjerne vite om det, skriver Johannes Grytnes.

Publisert digitalt

Priya Bains skulle gjerne visst hva jeg mente med «innvandreraktige» gjenstander, sier hun på panelsamtalen om «hvit kritikk», med ordstyrer Sumaya Jirde Ali, og deltakere Camara Lundestad Joof, Bains, Preben Jordal og Sigrid Hvidsten på Deichman 24. februar. Det skjønner jeg godt, det er ikke lett å forstå slike sarkastiske utsagn når de er helt tatt ut av kontekst, og gjort til en del av en debatt de på ingen måte var ment som et bidrag til. Ord løsrevet fra kontekst gir sjelden mye mening. Derfor synes jeg det er merkelig at verken Klassekampen, Morgenbladet eller ordstyreren på Deichman finner det nødvendig å nevne hvilken anmeldelse Bains snakker om, eller hvem det er hun kritiserer.

Jeg kan gjerne figurere som stråmann i Bains’ kritikk av kritikere, men da vil jeg gjerne vite om det. Ikke bare fordi jeg gjerne vil kunne forsvare meg mot slike mislesninger, jeg synes også det er synd at mine ord blir stående som eksempel på en hel kritikerstands manglende evne til å omtale minoritetslitteratur. Preben Jordal kan ikke forsvare seg mot en slik anklage, ei heller andre kritikere som blir møtt med denne stråmannen. Resultatet er som regel at debatten blir generell, det blir uklart hva man egentlig snakker om, og alle går hjem og tenker at mangfold er viktig, som man vel var overbevist om før debatten startet også.

Om vi kan ta utgangspunkt i noe konkret, for eksempel min lesning av Med restene av mine hender i BLA 8/2021 – en anmeldelse som tar boken på alvor, aksepterer dens premisser og leser dens virkemidler med genuin interesse, selv om den ender med å være kritisk – så kunne vi kanskje kommet fram til en faktisk uenighet. Kanskje Bains har et poeng, kanskje jeg mister blikket for nyansene i boken hennes, fordi jeg ikke har kontakt med de erfaringene hun beskriver. Kanskje trenger vi oppdaterte lesestrategier. Men da må debatten være basert i mer enn stråmenn og feillesninger.

Gjennom hele Med restene av mine hender lener Bains seg tungt på et virkemiddel vi kjenner fra Athena Farrokhzads Vitsvit. Farrokhzads dikt er formet som replikker fra hennes familiemedlemmer: «min mor sa» eller «min far sa». På samme måte er Bains dikt formet som replikker fra familiemedlemmene: «familien sier». For Farrokzhad var dette en måte å unngå å snakke på vegne av noen som ikke hadde tilgang på offentligheten. Ved å gi ordet til sin

Responsrommet

er BLAs debattspalte. Har du en mening? Send inn!

familie unngikk hun at familien ble statister i sin egen fortelling.

Til en viss grad er det nettopp dette som skjer i Bains bok. Familiemedlemmenes individualitet forsvinner inn i denne uklare massen, «familien». De blir statister. Når jeg skriver det kanskje unødvendig sleivete «innvandreraktige», er det en kritikk av denne de-individualiseringen jeg opplever at Med restene av mine hender gjennomfører. Heller enn å skrive fram personene og gjenstandenes egenart, deres tilknytning til et partikulært her og , gi dem agens og subjektivitet, opplever jeg at de står der som en homogen masse. Uten å ville det (dette er jeg helt sikker på) bekrefter dermed Bains et uheldig bilde av «det innvandreraktige» som dessverre finnes i kulturen.

Og så er jeg helt enig i at det på ingen måte er Bains sitt ansvar å unngå å bekrefte alle fordommer mot innvandrere, flyktninger og minoriteter i dette landet. Da hadde det blitt vanskelig å skrive noe som helst. Men når hun så gjennomført lener seg på et virkemiddel med en så nylig, så kjent og så tydelig historie, må hun også forvente å bli lest i lys av de etiske problemstillingene dette virkemidlet ble brukt til å løfte. Og om ikke det er kritikerens oppgave å påpeke ord og virkemidlers historikk, samt sette bøker inn i en større kontekst, så vet jeg ikke hva som er poenget med oss. I denne rollen ligger det også en forestilling om å løfte debatter ut av omtrentligheter og generaliseringer.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS