De jævla russerne
Innfall. Tykke russiske bind har fått stå og briske seg breirygget i hyllene, og gjerne blokkert sikten til andre lands bøker. Men deres tid er forbi, for en stund.
Omsider fikk jeg sagt adjø til rottene og råten som har omgitt meg de siste fem årene og fant meg et nytt sted å bo, en leilighet i et luftig trehus bygd før den russiske revolusjonen. Pappesker på pappesker fulle av bøker braste inn døra, for sånn må det gå når to litterater skal flytte på seg, og når bøker iallfall er den enes livsinnhold og yrke. Det burde imidlertid ikke forbause noen at et slikt eldgammelt hus har skeive vegger, og at de store bokhyllene våre som vi hadde pleid å stable dobbelt i dybden med bøker, slik at innholdet tøt utover, ikke klarte å stå stødig i sitt nye hjem. Hvor i tykjekuken skulle vi gjøre av alt sammen?
Et av husets utvilsomme pluss var løftet om en svær kjeller, en bod til pikkpakket vårt. Og på flyttedagen kom et væromslag til Trondheim som sugde all varmen vekk, slik at gradestokken falt ned på 14 minus. De doble, gamle vindusrutene kledde seg i frostroser, og det trakk et evig gufs gjennom parketten, opp fra kjelleren. Sa ikke svaret seg selv? Med tre par ullsokker på klarte vi etter hvert å tenke klart: Vi måtte stue bokkasser nede. Ned i boden og mørket. Ned i «dypfryseren». Men hvilke?
Det var russernes tur i kulda. Jeg vil ikke kalle det en slags surmulende, nytteløs protest mot krigen, heller at det føltes riktig. Russiske forfattere har lenge hatt en hedersplass i hyllene mine, fordi de har betydd så mye for meg. Det er få fislefjerter blant dem, la oss si det slik. I debuten min er det antakelig mer spor etter Raskolnikov og Opptegnelser fra et kjellerdyp enn samtidspoesi. Tykke russiske bind har derfor fått stå og briske seg breirygget i hyllene, og gjerne blokkert sikten til andre lands bøker. Men deres tid er forbi, for en stund.
Dostojevskij ble utvilsomt den mest skadelidende i denne prosessen, med sine massive føljetongromaner og tidligere så varme plass i hjertegropa mi. Joda var han tsarkritisk og en innbitt knurrekrangler, med oppvigleri, eksekusjonspelotongskrekk, tukthus og fire tvungne år som straffesoldat å vise til. Hvorfor da la det gå ut over ham? St. Petersburg-romaner er tross alt ikke Leningrad-romaner, så å si, og nihilismens arv er vel rikere enn den store russiske resignasjon som renner sørpete ut i Putin?
Men så er det dette med fascismen og den indre tomheten som den tråkker opp og nærmest forutsetter, dens sug etter infantile ritualer, et behov for omfavnelse og staffasje, for trøstende ord, uansett hvor åpenbart falsk de klinger – gjenklangen av hule rom, lyden som leter etter svar, men bare slår tilbake; man finner alltid det man leter etter. Var det ikke nettopp Dostosjevskij og hans apokalyptiske visjoner (og Turgenjevs Fedre og sønner) som først trampet denne løypa? Heldigvis er De besatte en ironisk bok, heldigvis er det hele tre brødre med ulikt livssyn i Brødrene Karamasov (og en svært forsumpet pappa).
Men selv god litteratur kan man bli lei av trynet til – nytt hjem, en frisk start –, særlig når for eksempel disiplene rundt Odd Nerdrum kan uttale med sitt karakteristiske bristeferdige overmodne alvor: «Jeg leser bare russiske romaner!» Den tid da Lenins skrifter fikk flotte seg blant filosofibøkene mine, med Machiavelli megetsigende på den ene siden og Arthur Koestler på andre som korrigerende apropos, er altså over. Men den litteraturen som har overlevd sin tid, som er blitt oversatt og bevart, det er ikke ofte en litteratur som står makten bi; dikting er en kultur på trass, en kultur som ånder uavhengig, og som regimer gjerne vil kvele.
Det som utmerker så mye russisk litteratur, er de hyperbolt elendige kårene der, og den nødvendige trassen, overlevelsen – at de likevel har skrevet, til tross for forfølgelse, fengsling, tvangsarbeid og henrettelser. Mange har jeg derfor heller ikke klart å stue ned i kulda, deriblant ukraineren (!) Nikolai Gogol og hans Døde sjeler. Og den omreisende Gorkij (et pseudonym som betyr «den bitre») og portrettene hans av den russiske folkesjela og utstøtte (Barndom, Ute i verden), selv om hans høye rang i regimet gjør at han lever farlig. Om så Fedre og sønner gjør en kvalm, hva da med den langt varere En jegers dagbok? Og eposet Doktor Zhivago og de utallige og ofte oversette (jævlig gode!) diktene til Pasternak, som måtte avstå fra Nobelprisen i litteratur? Eller Solzjenitsyn som mottok samme pris for bøkene sine om Gulag-leirene og ble anklaget for landsforræderi?
Når det gjelder Nabokov (Vår i Fialta, Pale Fire) som levde i evig eksil, tror jeg ikke Putin hadde tålt å snuse samme luft som en slik sommerfuglsamler. Fantastiske Osip Mandelsjtam som nok ironisk skrev: «Jeg elsker mitt karrige moderland, for jeg har ikke kjent noe annet» og led under Stalins terror og døde på vei til en arbeidsleir i Sibir, selvsagt må han få leve her. Det samme med den georgiskfødte poeten Majakovskij, av dyp takknemlighet, og fordi jeg tipper han ville vært venn med hele verden. Og så kanskje den største av dem alle, Anna Akhmatova, som alltid ble hundset og forfulgt i hjemlandet, både før og etter andre verdenskrig, blant annet fordi hun «forgiftet ungdommens sinn» med individualisme. Hennes utvalgte dikt på engelsk har jeg i et såpass lite bind at den kan være med meg hvor som helst; kanskje den type bok som tar imot en kule. I et dikt fra 1940 uten tittel skriver hun:
«Some walk in straight lines,
Others in circles
Waiting to return home, hoping
Their sweethearts have waited.
But I walk neither straight ahead
Nor aslant,
But to nowhere and to never,
Like a derailed train.»