Dikt

Oppstyltet poesi

Det er langt mellom teori og praksis i «Nedstyrtet poesi». Uten bakkekontakt blir ordene for luftige til å utføre det arbeidet de er satt til.

Publisert digitalt

Dan Andersen

Nedstyrtet poesi

Dikt

Flamme Forlag, 2021

Upaginert

Tanken har en viss geometri. Den kan gå fra anekdoten opp til det abstrakte, fra idé ned til det konkrete, i en åpnende spiral, en selvtilstrekkelig trekant, eller i stadig nedadgående og selvdestruktive sirkler. Bevegelsen tegner linjer vi kan følge etter hvert som de blir strukturer, tankesystemer og livsformer. Tittelen på Dan Andersens nye diktsamling Nedstyrtet poesi vitner om en bevegelse nedover, en bevegelse som kan minne om muslimens fall langs bakken under bønn, eller mystikeren som, blendet av himmelens lys, kaster seg til jorden.

Intuitivt er Gud en elevert tanke, en tanke som tvinger øynene oppover mot himmelen. Denne vertikale bevegelsen gjennomsyrer alt av vestlig tenking, fra forestillinger om at staten på et eller annet vis står over borgerne eller at mennesket står over naturen. Ikke bare står vi over alle andre former for liv, vi går også rundt og opplever at vårt «jeg» befinner seg på toppen av kroppen, et sted bak øynene: Mennesket er det vertikale dyret, og den abrahamittiske Gud er dette vertikale hierarkiets ypperste uttrykk.

Om kirker, minareter og synagoger retter sine spir oppover, finnes det også en lang tradisjon for å nærme seg den samme guden gjennom fattigdom, avståelse, underkastelse og ikke minst nedstyrtelse. Nedstyrtet poesi forsøker å være et bidrag til denne ydmyke tradisjonen, som synes å ha gode kår i det norske poesilandskapet for tiden.

Avskapelse

Andersen har gjennom flere diktsamlinger beskrevet skillet mellom himmelen og jorden. Om Mirakelet (2014) risset opp en bevegelse fra himmelen ned mot jordelivet, kretser Nedstyrtet poesi rundt ulike forsøk på å finne veien fra det jordlige menneskelivet tilbake til Gud. Denne veien går, som sagt, ikke oppover, men nedover, langs bakken, gjennom avskapelsen:

            «Jeg bærer meg selv til møllen

            for å male deg fram

            du er både luftigere

            og et konsentrat

            Men i det siste har snøen

            lavet fra blå himmel

           

            og forvandlet den ulendte veien

            til en stadig lengre bønn

            om at skapelsen også i morgen

            går sin knusende gang»

Her forstås skapelsen som en stadig pågående prosess som, heller enn å være et byggverk, sammenlignes med en møllestein som knuser korn. Bildet passer fint inn i en klassisk inspirasjons-estetikk, hvor dikterens oppgave er å gi «musen», «ånden» eller «poesien» plass til å uttrykke seg gjennom ham. Man gjenkjenner også fort en versjon av den religiøse dialektikken til navn som Simone Weil, Walter Benjamin og Giorgio Agamben: For å nærme seg himmelen, for å komme i kontakt med det hellige, det «egentlige», så må man gjennomgå en avskapelse, man må kvitte seg med de falske idolene og ikonene. Det hellige er med andre ord ikke en intensivering og opphøying av det bestående, men en negering og en uttømming, av fenomener som «personlighet» og «karakter», det er å forsvinne fra seg selv for å gi plass til Gud.

Denne åndelige tradisjonens gjenoppblomstring i skandinavisk poesi har flere gode bøker, blant annet Casper André Luggs og Andreas Vermehren Holms forfatterskap, som med stort alvor utforsker de politiske, økologiske og sosiale konsekvensene av en avskapelsens etikk. Ofte fremstår denne poesien som forsøk i nye væremåter, nye livsformer, for å utfordre samtidens selvgode individualisme, dens voldelige veksttvang, eller dens banale og katastrofale konsumerisme. Vi omgir oss med en enorm mengde bilder, representasjoner og ikoner, hvis formål er å agitere vårt begjær så vi mer intensivt og ekstensivt kan være oss selv. Mot dette virker en ikonoklastisk uttømming av «personen» som sådan, å være en produktiv tanke å følge.

Påståelig ydmykhet

Nedstyrtet poesi virker derimot noe hul. Den postulerer ulike versjoner av denne nedstyrtende og avskapende etikken, men forblir like fullt oppe i en luftig sfære hvor ordene ikke synes å referere til noe annet enn seg selv. Diktene tangerer et slags liv, men dette livet er abstrakt, et spøkelse, uten form og innhold: «I iveren etter å nå deg / ser jeg meg ikke for / og faller så lang jeg er over min egen skygge // I den overgitte latteren / skjuler universet skammen / over bare å være natt». Det er noe merkelig utidslig over disse diktene. De kan ikke plasseres i noe som helst her og nå, de eksisterer utenfor tid og rom, i et slags evig vakuum-paradis, en slags himmel.

Slik gjentar Nedstyrtet poesi den vertikale tankefiguren den selv hevder å stå i opposisjon til. Ta for eksempel dette diktet, som har fått navnet «Avlæring»: «Noen vil ha det til at vi er barn født på en grav / Til det er ikke mer å si // Andre hevder at vi lever videre gjennom våre verk / La dem snakke for seg // Jeg vil bare inn i deg / og der vil jeg forsvinne // En utilbørlig, ydmyk bønn». La oss ikke dvele ved den nest siste strofens ekko av «mor, jeg vil tilbake!», og heller se på diktets schizofrene etos. Motsetningen mellom det påstått «ydmyke» ved diktets bønn, og tonen, som snarere er krevende og selvhevdende – selv om jeget «bare» vil inn i deg – lugger mer enn jeg tåler.

Ordfetisjisme

Det finnes en del fine og tankevekkende bilder i Nedstyrtet poesi, men diskrepansen mellom hva diktene hevder at de gjør, og hva de faktisk gjør, blir tidvis altoverskyggende. På mange måter er de fine bildene noe av problemet. Heller enn å bidra til en nedstyrting eller avlæring, fremstår de som ordfetisjer, som i likhet med den religiøse fetisjen står som en erstatning for det egentlige. Som i «Ut av det blå»: «Å føre tyngdens sak / med noe som ligner vind // Slik malerne skapte dusere skygger / og lot hjertet unnslippe munnen / i fraværet av svart // Å gå til veien slutter å være et bilde / og nåden trekker oss ut av parabelen». Igjen møter vi denne påstanden om at diktet skal lede oss vekk fra bildene. Men heller enn «å føre tyngdens sak» forblir diktene luftige og abstrakte, uten bakkekontakt. Heller enn å «gå til veien slutter å være et bilde», lasser disse diktene på med bilde etter bilde, som en suvenirbutikk utenfor Vatikanet.

Fraværet av levd liv blotter diktene for ironi og ambivalens. Uten en instans som utsier alle disse påstandene finnes det heller ikke noe rom for å betvile dem, stille spørsmål ved dem. Linjene blir servert som fra oven, som uomtvistelige sannheter: «Døden har lært meg / å kjøpslå med det forvrengte // Åpenbaringen tvinger meg / til å svare med forvandling // Himmelens transfigurasjoner / målbundet av skapelse». Jeget i disse linjene virker helt frakoblet tid og rom, kropp og sosial kontekst. Dermed blir ordene boken er bestrødd med, som «døden», «det forvrengte», «åpenbaringen», «transfigurasjon» og «skapelse», aldri noe annet enn påstander, fetisjer.

Bildenes seier

Fetisjens magi er en tilslørende magi, den retter våre blikk oppover, mens maskinens hjul fortsetter å spinne her nede på bakken. Med Nedstyrtet poesi virker det som om Dan Andersen har latt seg blende av sine egne ord og forestillingen om det avskapende arbeidet. Resultatet er tvert om at nedstyrtelsen har blitt opphøyd, satt på en pidestall og omgjort til enda et ikon å tilbe, enda et bilde vi kan begjære for å bli oss selv enda litt fullere. «Ingen fornemmer / bildenes seier», skriver Andersen i titteldiktet, en påstand som også er dekkende for denne diktsamlingen, hvor ikonofilien har sneket seg inn bakveien.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i BLA, Vagant og BT.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS