Poetikk

Du gjør det du må, og du gjør noe annet

«Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle si noe dersom det ikke var høyst nødvendig. Det har jeg selvfølgelig ikke klart å holde», skriver Dag Johan Haugerud.

Foto: Paal Audnestad.
Foto: Paal Audnestad.
Publisert digitalt

«One does not then make any experiment but does what must be done. By this I mean one does not seek by his actions to arrive at money but does what must be done; one does not seek by his actions to arrive at fame (success) but does what must be done; one does not seek by his actions to provide pleasure to the senses (beauty) but does what must be done; one does not seek by his actions to arrive at the establishing of a school (truth) but does what must be done. One does something else. What else?»

Sitatet er fra John Cages Silence, en foredrag- og essaysamling, som til sammen oppsummerer noe man kanskje kunne kalle en poetikk. Jeg fant den en gang i en bruktbutikk, den lå i en ti-kronerskasse, men da jeg skulle betale insisterte ekspeditøren på at den måtte koste hundre.

Jeg spurte hvorfor det: Hvorfor det?

Fordi det er det den koster, sa hun, ung, men tidlig grå.

Men den lå i ti-kronerskassa, sa jeg.

Ja, men jeg syns den skal koste hundre, sa hun.

Ble det altså opp til meg og finne ut om jeg var enig i det, og siden jeg allerede hadde lest ovenstående sitat mens jeg sto og hang over ti-kronerskassa, konkluderte jeg med at det alene var verdt hundre kroner.

*

Som så mange andre som er i konstant tvil om hva de holder på med, dras oppmerksomheten min til stemmer eller tekster som kan hjelpe meg å forklare for meg selv hva jeg holder på med og hvor jeg er på vei, både for å lindre tvilen og for å gjøre livet mindre tungt og mer lystbetont, kanskje også gi meg trøst.

Men når jeg leser Cage-sitatet igjen nå, husker jeg ikke lenger hva det var som gjorde at jeg fant trøst i det. Jeg er jo slett ikke enig i alt heller. «To provide pleasure» for eksempel, mener jeg er en god ting, selvfølgelig avhengig av hvordan man definerer pleasure. Er pleasure kun skjønnhet, slik Cage antyder i parentesen, kan jeg slutte meg til det, men hvis pleasure også omfatter underholdning, er jeg ikke like enig. Begrepet underholdning er en del av grunnfjellet, i alle fall så lenge man anser ordets første ledd som en forutsetning for hvordan begrepet skal oppfattes. Med andre ord må de ulike betydningene av ‘underhold’ – forsørging, mat eller næring, til og med vedlikehold, som også er en av flere betydninger av ordet på svensk – være et premiss for at underholdning som atspredelse skal ha noen mening. Hva som deretter gir atspredelse kan være hva som helst og er helt individuelt. Jeg kan bare navigere etter hva jeg finner underholdende selv, og prøve å realisere det så godt jeg kan gjennom et tempo, en rytme og et innhold som er så rikt og komplekst jeg klarer å få det, og dermed også – i mine øyne – så underholdende som mulig.
Resten av Cage-teksten, i alle fall det med penger og suksess, tenker jeg både på som en selvfølge og som noe som uansett ikke angår meg.

Det jeg derimot både opplever som essensielt, og også noe som jeg stadig trenger å gjenta for meg selv, er tekstens refreng:

«[one] … does what must be done.»

Og også slutten: «one does something else».

Du gjør det du må gjøre, og du gjør noe annet. Noe mer trøst enn det trenger jeg egentlig ikke.

*

Hvis det var akkurat denne delen av teksten jenta i bruktbutikken mente skulle koste hundre kroner, er det greit. For det å skulle formulere slike ting selv framstår som det vanskeligste av alt; ikke bare virker det pretensiøst å skulle beskrive noe som føles som en nødvendighet i kroppen, men også umulig; det ekspanderer og er i konstant forandring, likevel ender jeg alltid med å låse og redusere det idet jeg prøver å innkapsle det med ord.

For så fort du har sagt en ting, blir det opplagt at det alltid handler om noe annet. Jeg mener dessuten at en poetikk, enten man definerer begrepet som visjoner eller praksis eller metode, først blir til i det du formulerer den. Muligens bygger formuleringene på erfaring, men erfaringer er også springende og sprikende og foranderlige, og skaper like mye tvil som sikkerhet og tyngde. Og så fort man har sagt noe, har man allerede redusert det, for det handler jo alltid om noe annet, og noe mer:

*
I begynnelsen av desember, i annen etasje på en kafe i et kjøpesenter, forklarte en venninne meg at det å skifte mening fra en dag til en annen var et privilegium hun aldri hadde følt at hun hadde. Det hadde gått opp for henne da en kollega, en mann på min alder, hadde argumentert sterkt for noe han mente, for så å dagen etter si at han hadde tenkt seg om og at han ikke mente det likevel. Både er det å ytre sin mening et privilegium i seg, men det er også noe som forplikter, fordi du idet du har gitt uttrykk for en oppfatning også representerer noe. Og det å slippe å være bundet av denne representasjonen, å skifte mening som du finner det for godt, er ikke bare et enda større privilegium, det innebærer en frihet.  Dette var ikke noe hun sa, det var sånn jeg forsto det, antagelig fordi det var slik det føltes gjenkjennelig for meg, og dermed var jeg også så tilfreds med min tolkning at jeg ikke stilte et oppfølgingsspørsmål.

*

For meg har det alltid vært en selvfølge å forandre mening, det er både en utfordring og en gevinst ved det å utsette seg for inntrykk, enten det handler om kunst eller folk. Så jeg gjør det daglig. Men det innebærer også at jeg aldri føler meg helt sikker på noe. Derfor prøver jeg å si minst mulig. Det har jeg i og for seg alltid gjort, og det handler ikke bare om at jeg er i tvil, det handler også om at det føles som om livet er smidigere for alle dersom man lar være å åpne munnen. Det har jeg tenkt siden en episode i første klasse på barneskolen, hvor læreren ba oss ta opp en fargeblyant og understreke et ord i en bok, hvorpå en elev rakk opp hånden og spurte hvilken farge vi skulle bruke. Velg selv, sa hun, hvorpå nok en elev rakk opp hånden og erklærte at han valgte å bruke grønn. Han ble etterfulgt av en rekke andre elever som også ville opplyse om hvilken farge de brukte. Dette kommer til å bli et langtekkelig liv, tenkte jeg, og lovet meg selv at jeg aldri skulle si noe dersom det ikke var høyst nødvendig. Det har jeg selvfølgelig ikke klart å holde. (Bare denne ankedoten var jo unødvendig). Men jeg har likevel hatt det i bakhodet hele livet, si minst mulig, og etter hvert har også denne opptattheten av å prøve å ikke forsøple verden med unødvendige ytringer blandet seg med feighet. Det å ytre seg, prøve meningene sine, kan potensielt føre deg videre, men det kan også innebære at man blir bedt om å utdype, forklare seg, til og med stå til svars, noe som kan være både vanskelig og skummelt. Summen av det hele er uansett at jeg har prøvd å si minst mulig.
Det vil si, jeg har heller ytret meg gjennom fiksjon, hvor det er opp til leseren og seeren å avgjøre om de vil at ytringene skal oppta deres tid. Det føles også som om fiksjonsrommet er et tryggere sted å ytre seg fordi fallhøyden fortoner seg som mye lavere. En fiksjonstekst, om den oppfattes som masete eller uinteressant eller dårlig tenkt og gjennomført, kan avfeies med en skuldertrekning. Man kan slå igjen boka, forlate kinosalen. Fiksjon er derfor en måte å både prøve og å unnslippe på. Det betyr ikke at jeg ikke også i fiksjonen tenker at det er best for alle, både meg selv og andre, å si så lite mulig. Slik John Ashbery, i Three Poems, et annet tikronerkasse-funn, sier det: «I thought that if I could put it all down, that would be one way. And next the thought came to me that to leave it all out would be another, and truer, way.»

Men «to leave it all out» betyr jo i prinsippet stillhet, og er ikke tanken om at stillhet er mer sant en poetisk villfarelse? Jeg tenker derfor at det er bedre å si lite, og samtidig å prøve å si noe annet:

*

I det siste har det for meg handlet om å forestille seg en verden der et ord som ‘narrativ’ med sine nesten uløselige koblinger til psykoterapiens vokabular ikke lenger brukes som en selvfølgelig beskrivelse av livet; om å tenke seg at det å presse livet inn i historiefortelling ikke lenger ble oppfattet som naturlig; at om man sluttet å skygge for livet med introspektivt snakk, kunne man kanskje igjen få øye på det bruset som omgir oss, det som hverken kan forklares eller medisineres og som er avgjørende for måten vi tenker på, for valgene vi tar, livsverdien.

Det spørs om det vil skje, jeg tror heller ikke jeg vil finne en fiksjon som er fri fra et narrativ. Men en måte å begynne på, er å prøve å finne tilbake til de mulighetene som finnes i litteraturen. «I always wanted to do in cinema what literature can do in one single sentence», sier Gus van Sant i boka The art of filmmaking. I det ligger det en anerkjennelse av at det ikke finnes et filmbilde som ikke kan beskrives med like stor kompleksitet gjennom litteratur. Å si noe annet skulle derfor kunne handle om å frigjøre seg fra den delen av litteraturen som filmen har lent seg mest mot så langt, og heller søke mot noe annet i språket enn det som handler om plot, narrativ og dialog. Eller å fokusere på den ene tingen som ikke kan beskrives i litteratur: musikk.

Dag Johan Haugerud (f. 1964) er forfatter og filmskaper. Han står bak en rekke filmer og romaner, seinest henholdsvis Lyset fra sjokoladefabrikken (2020) og Enkle atonale stykker for barn (2016), som han fikk P2-lytternes romanpris for.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS