Poetikk

En dag i forfatterens liv. 21.02.2021

Hva må til hvis jeg skal fortsette å skrive? Jo, jeg må faktisk ville skrive, skriver Cathrine Knudsen.

Publisert digitalt

Hvorfor skriver jeg? Av vane. En fiks idé som kom en gang i barndommen. Hvorfor ikke slutte å skrive? God idé. Hvorfor trodde jeg at jeg måtte holde på med dette? Fingrene har ikke lyst til å tappe mot disse tastene mer. Jeg gruer meg til å høre lyden av neglene som treffer plastmaterialet. Det er et ork å utføre dette: Overføre kraft til de svarte kvadratene med hvite versaler. En så utførlig operasjon, og så lang vei mellom mine intenderte kraftoverføringer og det som skal bygges ut i skrift. Skjønt kraft … kraftløs er ordet, derfor må jeg mobilisere, virkelig ta i for å greie å overføre denne stakkarslige viljen til motstanden i tastaturet. Ja, det er stadig større motstand i tastene, de krever mer for å lystre. Kan ikke huske å ha brukt krefter på det før, da var det umerkelig det som foregikk. Rett fra meg (tankene, følelsene) til det jeg så vokste på skjermen. Nå er det veien dit jeg legger merke til. Er det verdt det? Er anstrengelsene mine noe verdt? Systemet er liksom uvillig, uttværende, seigt. Mellomeksistensen fra hendene til åndsverket der inne, jeg tror ikke helt på transformasjonen til fingertastingen lenger. Jeg kjenner fingrenes forgjengelighet, deres mottagelighet for vær og vind som blir en svak verking. Den plutselige spiren som kan være der, og så vokse videre av seg selv. Vokse vilt. Nei. Her må hver bokstav såkalt hamres inn, kraft, kraft, krefter. Når skal det andre ta over? Når skal teksten bli en selvgående maskin slik den pleide? Nå må jeg hvile, hvile, hvile – før jeg skriver! Jeg er redd for utmattelsen, og tar hvilen på forskudd. Når jeg har hvilt nesten hele dagen og det er en time eller to igjen, først da …

*

Hva betyr det at avstanden mellom skrivebordet og senga nå bare er en meter? Er det et tegn på at skrivingen og søvnen, eller er det drømmene – skal sammenfalle? Kanskje allerede sammenfaller. Jeg bor og oppholder meg på en mindre flate i dette nye livet. Bare èn etasje, mot de to etasjene tidligere, da var det også flere hus og bygninger som inngikk i det som var mitt. Alt har krympet rundt meg. Det tok ett år før jeg greide å møblere denne leiligheten riktig. Det er rart, men i begynnelsen var det umulig å se at denne løsningen var her. Eller jeg ville kanskje ikke innse det, at det var det eneste mulige tatt i betraktning mangelen på rom – et sammenfallende arbeids- og soverom. Soverommet mitt er nå også kontoret mitt, mens før var dette to helt atskilte enheter, til og med i hver sin bygning. Nå har de blitt ett.

Riktignok har jeg et loft der oppe, det fører en trapp opp dit, det er en dør, noen har allerede før min tid forberedt et mulig rom der oppe. Men enten falt behovet bort, eller så fikk de ikke tid, kanskje begge deler. Noen har iallfall før, som meg, ønsket seg flere rom, mer plass. Men døra (den ekstra, i tillegg til den som er i bruk og fører inn til loftets lagerrom som er fylt av nedstøvete gjenstander, etterlatt av fire generasjoner) fører foreløpig bare inn til nok et kaldloft med sagmugg mellom bjelkene, som man må balansere på for ikke å tråkke gjennom taket. Enkelte steder er det laget en slags veier, av planker lagt løst oppå bjelkene. Bare ett bord i bredden, smale bord. Men takhøyden er dimensjonert for boligstandard, og vinduene som er satt inn mot øst og vest er vanlige vinduer, som i resten av huset. I tilfelle rom. Menneskene som bygde dette huset var foretaksomme, planleggende, hardtarbeidende folk. Jeg blir stående en stund og forestille meg rommet jeg skal bygge, som jeg ofte gjør, står til jeg får frosten i meg, lar fingrene gli over et gammelt speil og kjenner støvlaget avsettes på huden, både tørt og klebrig.

Jeg går ned igjen. Kommer inn på det nylagte, jevne tregulvet med sagflis på sokkene. Rommet mitt ble slik selv om jeg må ha strittet imot. Det kombinerte kontoret og soverommet, som ikke engang har dør inn mot stua. Det er ikke egentlig et rom heller, men en slags overbygd vinterhage, og det er møblert på samme måte som hos den forrige som bodde her, innser jeg nå. Slik jeg så det den ene gangen jeg var her før han flyttet, den forrige beboeren: Han hadde også en seng akkurat her. Og han sa at det var umulig å skrive i dette rommet. Jeg greide å skrive ferdig en bok. Men den var ikke påbegynt her. Det var om å gjøre for meg å skrive mest mulig av den før jeg flyttet, siden jeg hørte ordene hans i hodet mitt. Han – den forhenværende forfatteren. Han var forfatter da han flyttet inn her, men ikke da han flyttet ut. Ommøbleringene som har tvunget seg fram av praktiske hensyn, har nå blitt en gjentagelse av hans mønster, ser jeg nå.

*

Mitt testamente. Et testamente over et forfatterskap. Der skal det stå: Her skal dere få den etterlengtede handlingen. Personene, hvordan det går. Jeg forstår at jeg har tatt feil. Jeg har sett det som mindreverdig å lure leseren inn i «handling» og «følelser», men forstår nå at jeg ikke har vært en venn. Forfatteren og boka må være en venn. Jeg har verken vært venner med mine egne bøker eller lesere. Sett det som ikke skarpt nok. For lunende og behagelig. Jeg tror ingen elsker det jeg skriver. Jeg skulle kanskje aldri begynt å skrive. Dessverre er jeg sta, så jeg sluttet ikke. Men samtidig har jeg en personlighet som … et jeg som ikke henger sammen. Må bare late som det henger sammen. Som om jeg husker hvem jeg er. For det gjør jeg ikke. Følelsene mine brant ut, tror jeg. Jeg kunne overleve så lenge bare fordi jeg lærte meg å skru av følelser. Og jeg husker hva som er riktig og galt, derfor fungerer det. Men det er klart, når man skal skrive romaner må man bry seg om mennesker. Det gjør ikke jeg. Er likegyldig, helt til en relasjon inntreffer og åpner. Jeg har rett og slett ikke abstrakte følelser, eller avstandsfølelser kanskje. Bilder virker ikke på meg. Jeg greier ikke å mobilisere følelser over stor distanse. Men når jeg får følelser, så er følelsene uhyrlige. De tar alt. Det er derfor jeg må holde dem unna. Kan jo ikke leve av følelser. Tanker. Handling. Fornuft. Det liker jeg så mye bedre. Å slippe å være så nær folk. Å snakke om følelser er så bortkastet tid. Sitte der og snakke om hvordan man har det mens tida går. Tankene er sult og tørst. Følelsene er beslektet med døden, passiviteten, latskapen.

*

Eller jeg kunne gått andre veien. Blitt poet. Men hvordan kunne jeg blitt det? Det var noen hindringer der som jeg aldri var i nærheten av å komme over. Nei, det var heller slik at det ikke har vært mulig for meg å bli poet. Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg har faktisk tenkt på det mange ganger, mer og mer de siste årene. Jeg så ikke en eneste vei inn dit. Kanskje veien inn dit ville ha vist seg hvis jeg hadde sett etter den, men nå vet jeg ikke engang hva som hindret meg, fordi jeg ikke var klar over muligheten av å bli poet. Nå tenker jeg at det ypperste måtte være å være poet. Gunnar Wærness, lær meg å være poet! Lær meg å tro på menneskene, å snakke til verden, å snakke til andre enn meg selv. Å snakke høyere enn ensomheten, ikke overdøve ensomheten, det forblir hermetisk, men å ville snakke, å virkelig nyttiggjøre seg språket (som pølse- og hamburgerselgerne du skriver om i diktet om Auschwitz.) Jeg var der også, som 19-åring, men jeg ville ikke våget å skrive noe om det. Alt jeg har fra besøket er noen tåpelige bilder.

*

Uansett er det ikke mulig å være forfatter lenger. Når jeg gjenfinner bøker jeg leste i slutten av tenårene, i tjueårene, finner jeg dem for vanskelige. Litteraturen har bare tilsynelatende beholdt sin plass. Men det hender fremdeles jeg får den oseaniske følelsen. Begjær etter å underlegge meg uoverskuelige tankeområder i skrift. Kolonisere tida jeg har vært i, omdanne det jeg er fylt av, kjenne det vokse ut og trylles til skrift mellom hjernen og fingerspissene, maskinen og bokstavene. Se tankene finne raskere sammen enn jeg kunne satt dem sammen selv. Skriften monterer språket for meg uten å henvende seg til tankene og be om ordet. Skriften er sin egen ordstyrer. Teksten. Er kanskje hellig likevel?

*

Hva må til hvis jeg skal fortsette å skrive? Jo, jeg må faktisk ville skrive, det er det jeg har kommet fram til denne vinteren. Folk, iallfall mange, har det artig på jobb, de gleder seg til å komme på jobb (men jeg vet også hvor mange som hater jobben sin). Jeg har vokst opp i ganske gode middelklassekår, hadde alle muligheter, hvorfor skulle ikke jeg også unne meg en jobb som er lett å gå til? Latter og practical jokes, gratulasjoner og kollegiale karakterer. Fin genser, den kledde du virkelig! Takk.

Lysten til å gjøre noe overkommelig. Driften etter å overkomme det uutholdelige. Å nok en gang gjenfinne en tekst som har skrevet seg selv. Som jeg ikke husker eller enset at jeg skrev. Som denne, som jeg fant nå. Skrevet før den var bedt om. Det må ha vært jeg som har skrevet den, for den ligger her inne på maskinen. Noe av dette har engang vært meg. Nå vet jeg ikke hva som er hva. Vi bytter stadig plass, jeg og skriften. Utveksler enheter og moduler. Det pågår fortsatt.

Cathrine Knudsen (f. 1970) debuterte med romanen Mulighetene i 2005, og har siden utgitt en rekke bøker, seinest Kjærlighetsfragmentet (Pelikanen, 2020).

BLA 5/2021.

Powered by Labrador CMS