Dikt

Bevaringstrang og undergang

Klimaaktivisme og klimaaksjon må vike plass for klimamelankoli i Kristin Bergets nye diktsamling. Men kanskje er det nettopp i sorgen det finnes frelse.

Publisert digitalt

Kristin Berget

Våre sår i hogstflaten / rense overgi blanke trær / blomstre opp i dødsraten / hvisk navnet / ut her

Dikt

Cappelen Damm, 2021

71 sider

Mens publikum vandrer ut og inn av foajeen til KMD i Bergen, fylles rommet av vakker og melankolsk sang, toner som glir ut og inn av fokus, som en tanke midt mellom søvn og oppvåkning. Operaen Sun & Sea, som ble satt opp under Borealis i mars 2020, går i loop under publikummet, som hviler blikket sitt på en provisorisk strand full av lekende unger og soldaffe badegjester i bikini. Alt gjentar seg, alt er behagelig, alt er slik det skal være. Mens denne idylliske scenen utspiller seg, hører vi om voldsomme væromslag, plastforsøplede hav og eksperter som forsøker å forutsi og demme opp for den voksende, men vage trusselen.

Uhyggen i denne hyggeligheten er ikke så mye forårsaket av at klimakatastrofen kan komme til å ødelegge idyllen, men mer av at idyllen med all sannsynlighet vil fortsette på tross av katastrofen. Over hele verden popper det opp kunstige strender, resorter for de rike, enklaver av kroppslig og mental ro midt i det tiltagende kaoset. Vi kan pakke oss inn i plast, lage dyrehager og museum for de utdøende artene, bygge gjerder og murer mot flyktningene og havet, så hvorfor ikke?

Kristin Bergets nye diktsamling beveger seg i det samme melankolske landskapet, hvor klimaaktivismen til «Forfatternes klimaaksjon» er erstattet av klimasorg. Tittelen er i seg selv et motløst dikt: Våre sår i hogstflaten / rense overgi blanke trær / blomstre opp i dødsraten / hvisk navnet / ut her. Samtidig målbærer tittelen et ansvar, det er nettopp våre sår. I ordet «hogstflaten» lyder det også et ekko av «håndflaten», som for å minne oss på at sårene vi påfører våre omgivelser også er sår vi påfører oss selv. Hvordan skal vi bære disse sårene, hva skal vi gjøre med sorgen? Disse spørsmålene animerer diktene i denne utgivelsen. De to siste linjenes imperativ vitner også om at det er mer å gjøre, at poetens og menneskets arbeid ikke er over.

Sorg og plast

Slik Sun & Sea gir tilskuerne en følelse av at idyllen og kollapsen finner sted samtidig, beskriver også Våre sår i hogstflaten et liv som foregår parallelt med en dypere, truende bevegelse: «mens mørket tett utenfor og høst og regn / og te og honning og melk og nygarvede saueskinn». Setningsstrukturen «mens … og …» gir ikke bare inntrykk av at det som beskrives foregår ved siden av noe mye viktigere, det gir også en følelse av samtidighet. Som om det trygge livet dikt-jeget lever er helt uten fortid og fremtid. Vi befinner oss i en synkron verden, det diakrone – historiske – har forsvunnet:

«mens naturene overgir seg 
kjærlighetene overgir seg  
åndedrettene gir tapt  
og dyp tid  
og forestillingsevnen på vei mot paralyse  
mens skyene samles i himmelen 
som var den et massedeponi»

Naturødeleggelsen er også et tap av navn, på fugler, insekter og planter som ikke lenger finnes. Diktet peker på naturtapet som et tiltagende fravær av kjærligheter og åndedrett, av potensial, språk, og dermed også av fremtid. Mange av diktene gjentar disse navnene, som for å beskytte seg mot ensomheten mennesket hensetter seg i. Forestillingen om at man dør to ganger – den andre gangen når ditt navn sies for siste gang – blir utgangspunktet for en sorgpraksis som også kobles til dikt-jegets personlige tap. Navnet helliggjøres, som for å forberede verden på et liv etter døden.

Verden utstoppes

Denne praksisen blir imidlertid utfordret etter hvert som diktsamlingen skrider frem. Gradvis fremstår denne opphøyningen og velsignelsen av navnet med en viss ironi. Heller enn å bevare det levende virker navngivningen å bekrefte døden. Diktene lister opp religionens mange helliggjørende ord, helt til de blir tømt for innhold: «Velsignet og æret, helliggjort, opphøyet og lovprist, beundret og hyllet». Slike ord, som holder den døde fast i navnet, blir en erstatning for den som faktisk har forsvunnet. Heller enn å legge til rette for empati med det levende, blir den maniske opplistingen av truede dyre- og plantearter en bekreftelse av dødens arbeid.

Forsøket på å gi det døde nytt liv i språket minner om plastens konserverende funksjon. Ved å innhylle alt i plast – for å bevare, motvirke forfallet og døden som hefter ved alle ting – har vi bidratt til å sette fart på masseutryddelsen av arter og livsformer. Navngivingen som en sorgpraksis får i Våre sår i hogstflaten et destruktivt preg: «Sorgen holder hat og avstand / Opphøyet og helliggjort er ditt navn». Denne destruktiviteten er likevel ikke uten ambivalens. For om gjentagelsen av navn på utdødde dyr på et vis innebærer en bekreftelse av død og avstand, er det likevel en dypt menneskelig måte å sørge og minnes de døde på.

Det paradoksale ved en slik sorgpraksis blir særlig grotesk i geirfuglens tilfelle, som også nevnes i diktsamlingen. Idet det tidlig på 1800-tallet ble klart at geirfuglen holdt på å forsvinne fra planeten, innledet europeiske museer en klappjakt på den. De siste geirfuglene ble skutt og solgt for enorme summer til museene, som stilte dem ut for å minnes den nå utdødde fuglen.

Språkets museum

Våre sår i hogstflaten stiller spørsmål ved språkets museale funksjon. Museene, i likhet med de religiøse lovprisningene, er en måte å minnes det forsvunne på. Men slik vi ser i geirfuglens tilfelle kan ønsket om å minnes og bevare slå om i sin ødeleggende motsetning.

Det samme kan sies om det leksikalske språket, som benevner verden ved sitt navn, katalogiserer og ordner. Berget spør om dette språket egentlig bringer oss nærmere virkeligheten, åpner oss opp for empati og sameksistens med verden. «Klargjør et språk som griper døden», skriver Berget, og kontrasterer det med et annet språk: «Klargjør pronomen for denne bruken / Forbi alle velsignelser og hymner, lovprisninger og fortrøstninger». Pronomen er, i motsetning til navn, indeksikalske, det vil si at de er helt avhengig av et her og nå for å benevne. «Du» og «jeg» er ikke navn vi kan stille ut på museer eller skrive opp på rødlister. Det er i en viss forstand ord som fordrer nærhet, ord som alltid bærer i seg en relasjon. Pronomenene som «klargjøres» kan også forstås som et forsøk på å gjenfinne verdens historisitet, det faktum at alt står i en historisk og fysisk relasjon til alt annet, slik «jeg» står i en bestemt relasjon til «deg».

Laissez-faire

Motsetningen mellom språket som leksikalt og indeksikalt er en av mange motsetninger Berget arbeider med, mot og i. Forholdet mellom minne og glemsel, mellom hverdag og ritualer, menneskets lover og himmelens lover, tas også opp og gir diktsamlingen et slags indre narrativt driv. Og hele tiden dette underliggende spørsmålet: Hvordan skal vi sørge over det tapte?

Også selve sorgen bærer i seg en motsetning som blir særlig potent i møte med klimakrisen. For om vi minnes den døde ved dens navn, må vi også på et eller annet vis kvitte oss med kroppen. Gravleggingen blir et ritual som gir Berget mulighet til å tenke mennesket som en del av jordens dype tid. Bilder av forråtnelse, avleiring og geologiske metamorfoser står i sterk kontrast til den historieløse hverdagen som beskrives tidligere i diktsamlingen: «mens en kompakt jordfornemmelse / mens felles arrdannelse / mens vi søker arnestedet for denne endelse».

Gjennom den døde kroppens nedlegging i jorden inngår mennesket i et skjebnefellesskap, ikke bare med andre livsformer, men med leiren, grusen, steinen og magmaen som beveger seg uendelig sakte under føttene våre. «så ber vi en bønn / for en metamorf stat / som skal vokse fram / fra jordsmonnet i hver av oss». Plastemballasjen vi omgir oss stadig mer med, hvis formål det er å utsette forråtnelsen og døden, er ikke bare et uttrykk for vår uendelige frykt for å dø, det er også det som hindrer oss i å oppleve denne planeten som en felles skjebne. Våre sår i hogstflaten stiller spørsmålet: Er det vår frykt for døden som tar livet av planeten? Er det vårt ønske om – og ikke minst vår økende evne til – å stoppe tiden, fryse fast i et uendelig, ungdommelig , omgitt av orden, ro og skjønnhet, som fører med seg all denne lidelsen?

Våre sår i hogstflaten er en utpreget tenkende diktsamling som inviterer leseren til å dvele ved bildene med intellektuell nysgjerrighet. Som en seig magmastrøm flyter tankene under overflaten, og sprenger seg frem der presset er størst, gjennom doxaens størknede overflate. Med sorgen og døden som utgangspunkt minner Kristin Berget oss om at også vi engang skal bli til sand. Menneskets kamp mot døden er utrettelig og monumental. Forhåpentligvis glemmer vi ikke at vi også må leve med den.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i Vagant og BLA.

BLA 1/21.

Powered by Labrador CMS