Dikt

Dikt springer ut som blomster i en park

Charlotte Vaillot Knudsen inviterer oss inn i en ekspansiv diktpark som bugner av livsformer i alle fasonger: Her kan du løpe fritt.

Publisert digitalt

Charlotte Vaillot Knudsen

Forlisets vannlilje

Dikt

Cappelen Damm, 2021

87 sider

Hva er det som gjør noe kunstig? Plantene som står i vinduskarmen er ikke kunstige, mens plastplanten som står i hjørnet av stuen er kunstig. Men det er ikke selve materialet som skaper dette skillet, for ingen vil hevde at plastpottene plantene står i er kunstige. Et annet eksempel: En park er kunstig, mens en eplegård ikke er det. Hva er forskjellen på de to? Begge etterligner naturens «naturlige» prosesser, søker å dyrke frem organiske vekster, men de gjør det med forskjellige mål for øye. Hva om gården er omsluttet av en glasskuppel, som et stort drivhus, hva om den ikke drives av en bonde som har arvet gården fra sin far, men av roboter? «Det kunstige» viser seg å være dypt knyttet til moralske og ideologiske forestillinger om hva som er sant og godt, heller enn å være en tydelig avgrenset kategori av typen «det som etterligner noe annet».

I denne begrepsforvirringen utgjør hagen og parken en slags gråsonetilfeller. For om blomstene i parken ikke er kunstige, er utformingen av parken og det faktum at det i det hele tatt er en park akkurat der, en kuriositet. Parken er et unntak midt i byen, et «kunstig» økosystem hvis formål er å gi byfolket en følelse av «det naturlige». Det er i denne urbane gråsonen Charlotte Vaillot Knudsens diktsamling Forlisets vannlilje utspiller seg. Men i motsetning til de fleste parker, lar ikke parken poeten inviterer oss inn i, seg inngjerde:

«universets

dansende soldryss

ballader rundt

korallrevene

her leker vi

fritt ute i

kosmisk støv»

Her er vi i en kosmisk, vulkansk, oseanisk menneskepark av språklig oppfinnsomhet, hvor det geologiske, musikalske og arkitektoniske blander seg i et luftig raritetskabinett.

Paris 1871

At diktene utspiller seg over alt til alle tider er likevel ikke helt sant, for det er noe dypt parisisk over Forlisets vannlilje. Nærmere bestemt Paris på sent 1800-tall, Baudelaires, Mallarmés og Apollinaires Paris, en by hvor moderniteten oppleves som en dyp umenneskelig brumming av maskiner og økende hastighet, men også en løfterik sang om gamle hierarkiers fall og en friere kunst og menneskehet. Det menneskelige og naturlige er ikke lenger gudegitte størrelser, men materialer gitt menneskene å forme med vitenskap, maskiner og ideologier. Kort sagt, en tid hvor det kunstige og naturlige blir stadig vanskeligere å holde adskilt.

Bakerst i boken er en tegning av den franske karikaturtegneren J. J. Grandville, en vannlilje personifisert som en ung kvinne. Grandville, som også kommer fra 1800-tallets Paris, ga gjerne objekter menneskelige egenskaper og omgjorde planeter, dyr og planter til fasjonable parisiske objekter. Av Walter Benjamin ble han beskrevet som en fortropp for varefetisjismen. Hele universet, ikke bare mennesker, blir hos Grandville kledd opp i den nyeste mote. Grandvilles estetikk er en tydelig inspirasjon for Forlisets vannlilje, også her blandes det moderne med det arkaiske, og døde objekter parrer seg med det organiske.

Ta dette diktet for eksempel:

«under   klippene

ror   vi   i   selskap   med

himmelkroppene,

leger   sfærens   harmoniske

klangbilder,   stillferdige   atomer,

lodder   kantater   på   haleløse

former»

Gjennom diktet foregår det en overføring fra det menneskelige «vi», til universet og stjernehimmelen over dem, videre gjennom musikken («klangbilder», «kantater»), før det hele oppløses i den siste linjens enslige «former». Denne bevegelsen ligner en poetisk gjengivelse av Einsteins E­MC^2, hvor masse og energi bare er ulike uttrykk for det samme: Planetenes bane, en sang, en klippe, en båt som beveger seg gjennom vannet, alt sammen er bare forskjellige former for energi som blir tydelige for oss via poetens sanser, for deretter å oppløses ved hennes synestesi.

Eføy-jeg

Samlingens narrativ – om det finnes noen – ligner fortellingen i Arthur Rimbauds Ein båt i rus, en berusende båtreise gjennom verden. I henhold til Rimbauds forestilling om poeten som en seer, en visjonær, er jeget i Forlisets vannlilje ikke en psykologisk og sosial størrelse, men en beholder av inntrykk og en katalysator for universets uendelige åpenbaringer. Reisen diktets jeg og du drar ut på er en romantisk og rolig robåt-tur i det som ligner et større vann i en park, med en venetiansk roer bak i båten som synger tradisjonsrike, italienske viser. Men det er også en reise ut mot det hinsidige, hvor bardehvaler synger i dypet og morild lyser opp slangende elver.

I tillegg til de tydelige referansene til franske symbolister og surrealister, minner disse diktene også om Nils Chr. Moe-Repstads 850 sider lange Wunderkammer (27 kataloger), hvor det psykologiske jeg er erstattet med en hypertekstuell bevissthet som i det ene øyeblikket befinner seg blant renessansemalerier, og i det neste bevitner den globaliserte kapitalismens irrganger. Men der Moe-Repstads dikt er mer eksplisitt postmoderne og internettoppkoblede, dyrker Knudsen en mer modernistisk sanselig lyrikk:

«handlingsmønstrene

følger hverandres

vingeslag

du er rundsoldugg

som kaver

deg fra nakenfrø

til dekkfrø

jeg. bergflette

som tøyer mine

frodige sanser»

På sin reise gjennom verdensparken preges diktjeget av en rekke sanselige opplevelser. Noen steder, som over, blir denne pregingen så sterk at den glir over i en identifikasjon. Slik eføyen sanser og strekker seg oppover steiner og trær, blir jegets sanser også strukket i alle retninger. Identifikasjonen åpner opp for å anerkjenne eføyen som en subjektivitet som selv tøyer sine «frodige sanser», en subjektivitet som utforskes videre i de neste diktene.

Kunstig kunst

De ulike plantene og steinene, dyrene og algene som befolker parken, får alle sette sitt merke på diktenes musikalske og typografiske utforming. Slik blir parken, denne urbane frisonen, et sted for vill poetisk lek. Diktene er befriende frie for psykologisk drama og politiske paroler. Heller enn aktualitet blir vi møtt med en forførende referanserikdom iblandet typografisk og musikalsk språklek.

Om diktsamlingen har et prosjekt, fremstår det underordnet denne lekenheten, som også kjennetegner parken. I kraft av å være verken kunstig eller naturlig, eller kanskje begge deler, er parken et sted hvor de vanlige reglene ikke gjelder, hvor ordene ikke trenger å kommunisere informasjon, hvor lydene, plantene og arkitekturen får nye, formålsløse betydninger.

Diktparken Knudsen skaper fremstår som en revitalisering av l’art pour l’art, kunsten som en frisone hvor sider ved det menneskelige som ellers undertrykkes får komme til uttrykk. Kan man drive med kunst for kunstens skyld i 2021? Tidvis virker det umulig å dyrke en slik estetisk tilnærming til poesien i en offentlighet så gjennomsyret av etiske, terapeutiske og «bevisstgjørende» bøker. Men strofer som dette, som beveger seg så langt vekk fra intime beskrivelser av psykologiske traumer og sanne, nære fortellinger om norsk middelklassevirkelighet som det er mulig å komme, er så forfriskende deilige: «d i r r e n d e / didgeridoo-frekvens / av is».

Anmelderen er våryr

Etter å ha beveget meg rundt i denne diktparken en stund går det opp for meg hvor ordentlig drittlei jeg er av riktige og viktige bøker, av bøker som oppfordrer oss til å være snille med dyrene, behandle planeten pent, og så videre og så videre. Jeg har rett og slett nådd et metningspunkt. Ikke fordi Forlisets vannlilje gjør det motsatte, også her fremheves naturens skjønnhet. Men jeg finner ingen moral å trekke ut av diktsamlingen, intet politisk subjekt som roper til meg fra sidene. Og det er så deilig.

Kanskje jeg driver en slags projeksjon, kanskje jeg bare er lei av å sitte inne og være ansvarlig, kjenne på samfunnsansvar, lese kronikker, lei av å bli fortalt hva jeg skal gjøre til enhver tid. Kanskje det bare er våren som bobler i blodet, kanskje det jeg tolker som politiske eller litterære følelser egentlig bare er undertrykt skam, kanskje jeg bare er sulten? Hvem vet. Jeg vet bare at den luftige frihetsfølelsen jeg får av Forlisets vannlilje er god, og at den gir meg lyst til å være i den lenge. Slik den også gir meg lyst til å sette meg i parken, drikke vin, røyke sigaretter og diskutere litteratur. Så kanskje jeg går og gjør det nå.

Johannes Grytnes (f. 1994) er anmelder i BLA, Vagant og BT.

BLA 5/2021.

Powered by Labrador CMS