Dikt

Alle tings ende

I Björner Torssons bøker går verden opp i liminga, men i berusede, ordnede former.

Publisert digitalt

Björner Torsson

x2

Gjendiktet av Gunstein Bakke
Dikt

Samlaget, 2020

129 sider

På minuttet da jeg hentet leseeksemplaret ut av den kalde postkassa, kom meldingen om at Björner Torsson var død.

Det umiddelbare spørsmålet for en skribent er kanskje: Bør jeg skrive annerledes? Eksempler fins, som å forfatte en velvillig nekrolog, å drive folkeopplysning, men det overlater jeg til noen andre; Torsson var et navn jeg ikke kjente til før jeg så Samlagets vårliste i år.

Likevel, det er ikke ubetydelig at forfatteren er borte. Det er, griskt sett, en mulighet som skjerper oppmerksomheten, og man leter etter det en kan lære, heller enn å krangle om små poetiske poenger og uenigheter hva angår form, fordi forfatteren ikke lenger er en samtidig, men på sett og vis ei stemme hugget i stein.

Utgivelsen fra Samlaget er to bøker i én, en snål innpakning gjendiktet fra svensk av traveren Gunstein Bakke, med tittelen x2. De to bøkene heter imidlertid (langt mer forlokkende) I skuggen av ein hare og Hüzun eller Den samamleggbare nasen, og er henholdsvis fra 2001 og 2012. Dette er første gang Torsson er å finne på norsk. Hvorfor akkurat disse to? Kanskje et urettferdig spørsmål med tanke på Torssons død, men et som imidlertid melder seg.

Gjennom muren

Midt oppi koronapandemien leser jeg altså ei diktsamling om en sammenleggbar nese. Titlene er vakre, men vanskelige å bli kloke på, kanskje provoserende vage. Som en karakter sier et sted hos Maxim Gorkij: «Alt det de dikter sammen, de slynglene… Det er akkurat som om de slår deg i fjeset og du vet ikke hvorfor!»

Førsteinntrykket av I skuggen av ein hare er at den er surrealisme eller antipoesi i forlengelse av f.eks. Gunnar Ekelöf og Paul Eluard, inspirert av det nære Østen i sin bildeverden – ørkenlandskaper, vann, dyreliv, en ensomhet så vid at den oppløser seg (i det guddommelige?). Etter hvert dukker det òg opp, hva skal man si, svenske bilder – som kyr, piggtråd, grøftekanter, tyttebær, granskog. Sammenfallet av verdener merkes ikke som disharmonisk, snarere tvert imot.

Hensikten med å nevne surrealisme er ikke for å posthumt plassere poeten pyntelig i en boks, men for å diskutere. Surrealisme – er det i det hele tatt mulig å uttale ordet uten at man tenker på uforståelig møl? For meg representerer retninga imidlertid det motsatte, nemlig klare linjer, energiske bilder, alltid på terskelen til oppdagelser, sjokk; bilder som jo gjerne kommer fra innfall, men som sprenger seg frem og gjør at virkeligheten skinner på nye måter, ved at poesien har brutt igjennom en rutinepreget eller fortrengningssperret mur. Notene i boka bekrefter koblinga, og bilder som «den skalperte Jorda» minner påfallende om Apollinaires «strupeskårne sol».

I skuggen av ein hare består av lange verselinjer med stor forbokstav, uten tegnsetting, men hvor linjeskiftene funker som pauser. Stødig og konsekvent, stilrent som hos surrealistene. Av og til fins det likevel brudd, f.eks. ved bruk av ellipser, og disse er effektive og morsomme. Humoren er det vrient å gjengi uten å se boksidene, men et dikt som «Der» kan gi et inntrykk, et dikt som ikke løper lengre enn:

«Der snublar eit par gamlingar».

Jakt på det grenseløse

Det stilrene står som en underliggjørende kontrast til bokas leitmotif, som er oppløsning. Å fortape seg, gå opp i sansene, men òg å miste seg selv, beruset av ekspansjon. «Det handlar om oppløysing, grenseløyse», som det står svart på hvitt, eller som det heter et annet sted:

            «Det har med den store uvissa å gjere: 

            vatnet der det skjelv, spegelbiletet som viser 

            at noko anna enn det gitte er mogleg»

Det er både en styrke og svakhet at diktene uttaler seg så direkte, da det blir tydelig hva de ønsker å si, samtidig som det kjennes påtrengende, litt plumpt. Det kommer ikke minst av at erkjennelsen av tings flyktighet i seg selv jo ikke er særlig original, fra Heraklit til Nietzsche osv., og er en staple ved nesten all moderne kunst.

Det spennende hos Torsson er måten oppløsningen finner form på, i bilder som «auget mitt [er] ein bakespade» eller «eit foster køyrer kjelke under teltduken / Altfor nær ved, luktar botnlaust». Slike bilder er vanskelige, men fester seg. Man deler rett og slett Torssons trang når han skriver:

            «Det er noko eg leiter etter 

            Noko smått og ubetydelig å lytte til 

            

            Som når du går i ørkenen – og plutseleg høyrer 

            korleis nokon blar om i ei bok»

Den dikteriske lengselen, selv om den er så spesifikk, speiler gjenkjennelige menneskelige lengsler, som ren og skjær nysgjerrighet, selvdestruktivitet og dødsdrift, og blir slik mer enn bare «dikt for forfattere», skjønt de òg har stor verdi i så henseende.

Fy fy eller fest?

Diktene er best de gangene de åpner for intuisjonen hos leseren, slipper innlevelsen til. Det skjer heldigvis ofte, kanskje særlig gjennom det konkrete, synlige, hørbare, en lukt: «Den fyller sjela mi med lukta av tjærepapp, / hushaldningssaft, desinfeksjonsmiddel, skodder av kai, grus».

Som hos Salvador Dalí er det altså ikke det kaputt symbolske som beveger oss, men det sanselige; ikke påstanden om tida som renner vekk, men det liksom hudaktige og taktile, uret som blir til noe annet; forvandlinga og overskridelsen som skipler forstanden, om så bare en smule. Om diktene til Torsson kan lastes, er det i sin trang til nettopp å skiple, ri bølgen til sin ende. Den poetiske fyllekula flyter ut, og det konkrete tapes av syne. Men også overdådighet kan man like! Poesi er, takk og lov, ikke bare sart og ordknapp.

Villskap og galle

I Hüzün eller Den samanleggbare nasen finner vi det samme landskapet, men et annet språk. «Nasen / ligg samanslått på avrusinga». Skiftene blir bråere, linjene løper over i hverandre, ofte fragmenterte. Å kalle det en mangel på form er feil, for uttrykket er bevisst og effektivt, men det er et fravær av åpenbar stilisering. Enkeltdiktene forsvinner, til fordel for en tittelløs vassing i emnet, som er melankoli, nemlig det «hüzün» angivelig betyr på tyrkisk:

            «Den svarte gallen ein druknar i, pøl 

            Plassen for skurebørstar, ormar, brukte plaster 

            den utsølte mjølka, ei sann kjensle av 

            skit, for nasen, av svart liding, hüzün»

Melankoli her er følelsen av venting og av å se hvordan alt svinner hen, forandrer seg:

            «Eg tenker: 

            Det som fanst, finst ikkje 

            Venting finst 

            Og fyller hjartet med mudderet sitt»

Sidene begynner gjerne med et tablå, f.eks. «Klesvasken, vinkar frå knatten», etterfulgt av en forfølging av bildet. Slik sett er linjen «Gestalten i ein augeblink får bli næring» slående som ramme. Det viktige er «det ibuande ville», «det utette, småsjuke, provisoriske», eller som Torsson skriver videre:

            «Å ta til fange, 

            … den vesle, ville innertingen, i alt, 

            blir fortært av kvart blikk: 

            Først er kvart bilete noko som tøymer : I 

            villskapen finst: tinga, skapningane 

            før dei er sette»

Klarhet til slutt

Med andre ord følger de to bøkene samme spor, men Hüzün er klart mørkest. Grunnen er at den er langt mer konsentrert i sitt fokus, råere i uttrykket, og den lar seg ikke forføre av sin egen overstadighet.

Et eksempel er gjennomgangsmotivet om folk som drukner, der det i I skuggen av ein hare ligner en poetisk utforskning av å bli tatt av strømmen, et slags ekko av Shelleys «Ode to the West Wind», mens det i Hüzün vender tilbake, igjen og igjen, insisterende konkretiseres, og empatisk kommer til live: «Der i mørket / Eg vart også dregen med, av ei elv». Ifølge etterordet har dette grunn i et traume.

Jeg skjønner derfor at de to bøkene hører sammen; de utforsker det samme, og utfyller hverandre. Som surrealisme-entusiast tiltaler I skuggen av ein hare meg sterkt, på grunn av dens selvbevisste humor og frodige innlevelse. Hüzün vokser på meg, og gir nok den mest interessante opp-pløyningen av emnene depresjon og død.

«Til slutt finst inga grense», heter det i et dikt. Grensene oppløser seg i døden. Hva står igjen når språket er borte, når blikket ikke lenger kan gi sitt stempel? Hos Torsson høres det nesten lystbetont ut, når svaret er ‘ingenting’ eller ‘tingene slik de er’, som om kunsten er en fiende. Der skiller vi nok lag, av to grunner: at boka hans havnet i min postkasse og taler hinsides grava, og at blikket dens har gjort ting klarere.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er skribent og master i litteraturvitenskap.

BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS