Dikt

Hvordan leve med spøkelser

I «Inventarium» finner Pedro Carmona-Alvarez trøst i en grensesprengende åpenhet, i møte med verdens mange tragedier.

Publisert digitalt

Pedro Carmona-Alvarez

Inventarium

Dikt

Kolon Forlag, 2020

160 sider

Noe har gått i stykker i Pedro Carmona-Alvarez’ siste diktsamling Inventarium. Foran seg ser dikteren ruiner, fragmenter og hele verdener som har gått tapt. Han vil stoppe opp, lime bitene sammen igjen, lege sårene, redde de døde. Men en ødelagt vase kan ikke repareres, et liv kan ikke kalles tilbake. Historiens fremadrettede akselerasjon kan ikke snus. Dette er melankolikerens store sorg over det tapte, vissheten om at det ikke finnes noen vei tilbake. Så den melankolske dikteren retter seg mot fragmentene, disse små, ubetydelige tingene: historier ingen vil høre, knuste melkeglass, arr ingen husker hvor kommer fra: «En gutt leter etter en mistet mynt // Himmelen er en åker av knust glass // Mynten er av melk». Glasskårene er spredd for alle vinder. Men likevel er det som om dikteren fornemmer en hvisking fra vinden: Husk meg! Slik Walter Benjamin skriver i «Oversetterens oppgave»: «Man kunne altså tale om et uforglemmelig liv eller øyeblikk også etter at alle mennesker hadde glemt dem.» Det er disse glemte, men uforglemmelige hendelsene Inventarium vender seg mot.

Empatibilder

For oppgaven Carmona-Alvarez har tatt på seg med denne diktsamlingen er den samme som oversetterens. Hvordan formidle en erfaring som tilhører et annet sted, en annen tid, uten å redusere erfaringen til en historisk kuriositet, en fremmed fortelling om hvordan det var der, langt borte, for lenge siden? Mer konkret er Inventarium kulminasjonen av et prosjekt som strekker seg som en åre gjennom Carmona-Alvarez’ forfatterskap: Den poetiske bearbeidelsen av volden og undertrykkelsen som har herjet Chile siden Augusto Pinochet tok makten den 11. september 1973, og ikke minst forfatterens egen tilknytning til dette landet han måtte flykte fra som barn. I Inventarium identifiserer diktene seg, ikke bare med fjerne enkeltskjebner, familiemedlemmer jeget måtte forlate, men også hele Chiles tragiske historie, arrene i landskapet og den kollektive hukommelsen:

«Det var mange spørsmål, mange drømmer / jeg ikke forstod, nettene var fulle / av saltfjell og hvite plutselige vesener / hvem kvernet denne larmen / hvorfor var klærne mine / fulle av sand, var jeg et ekkelt lys / en skarp skjelving».

Slik fremstår Inventarium som en forlengelse av det oversettelsesarbeidet Carmona-Alvarez påbegynte med boken Skjærsild (1979) av den chilenske poeten Raúl Zurita, som kom ut på norsk tidligere i år. Også der blir Pinochet-regimets undertrykkelse skildret som en hukommelses-tappende vold som setter dype, uhelbredelige spor i landskapet. Og også der er poetens eneste våpen mot overmakten en empati som grenser til det schizofrene: «JEG DEM OG ALDRI JEG ER DEN GRØNNE SLETTEN CHILES ØRKEN». Zuritas dikt er forpinte og drømmeaktige identifikasjoner med alt det som selv ikke kan fortelle om sin smerte. Inventarium søker den samme grensesprengende, lyttende kjærligheten til alle ting. Her lar dikt-jeget seg oppsluke av de andre i den grad at identiteten forsvinner i «a logic of multiplicities», som det står i en av diktsamlingens epigrafer.

Empatien er med andre ord både et forsøk på å oversette – fra Chile til Norge, fra 70-tallet til 20-tallet, fra chilenske ørkenlandsbyer til oljesmurte, forblåste og våte vestlandsbyer – og et forsøk på å lege sårene som ikke vil leges. Diktene kaster seg ut i empatiarbeidet med en åpenhet som truer med å slite jeget i stykker:

«Jeg ble tatt, forsvant, døde og ble til en hest / nei, jeg ble til alle hester, de slepte meg ut / og jeg gikk i døden, vannet ventet på meg / med sine gjennomsiktige armer / jeg kysset den gjørmete bunnen / og gresset mens bølgene rusket / til menneskeminnene».

Selv den andres død blir tatt opp i dette grenseløse jeget som rives mellom overlevelse, forvandling og gjenkjennelse.

Det grenseløse

Inventarium er delt inn i kapitler som ved første øyekast ikke utgjør noe narrativ. Diktene er preget av produktive og assosierende bilder som slynges om seg selv til store og virvlende kveiler av mening:

«Hvem vet hva hester drømmer / om drømmene freser som slanger / under sanden, hvem vet om ørkenen / er et pledd, om hesten er redd, / kortpustet, pesende, hvem vet / hva hester gjør med pleddene / eller ørkenene vi kaster over dem».

Etter hvert som lesingen skrider frem legger man merke til hvordan bildene gjentas, hvordan ørkenen stadig beskrives som et hav, men også i motsetning til havet, hvordan jeget identifiserer seg med hesten, og hvordan hesten hele tiden er i fare. Den stolte, sterke og potente skapningen omgjøres til et offer, noe sårbart, slik ørkenens knitrende tørrhet og varme beskrives som noe flytende, rennende, sildrende. Gud beskrives med knokkelvinger, og steiner er hele tiden i bevegelse, fresende, glødende, fallende fra himmelen, som kropper. Det er en verden hvor alt er snudd på hodet. Ikke skarpt og aggressivt, som Duchamps pissoar, men som i en drøm, hvor det ubevisste regjerer, hvor «Papirbåten danser med søvnen til en jentunge / i et hus laget av vann».

Og så innser man at det hele likevel er et narrativ, et narrativ som følger den samme logikken som de assosierende og skapende bildene. Dets røde tråd er ikke så mye Chiles traumer som det skrivende jegets traumer. For den voldsomme identifikasjonen går begge veier: Om jeget er grøftekanten, opposisjonelle som i biter kastes ut av helikoptre over ørkenen, kvinner som sørger, flyktninger som forsøker å minnes sitt land, selvmordere, hester og Kristus, så er alle også bare mant frem i en utslitt-lyttende dikters indre, som i et sinnets inventarium.

Om dette indre skuespillet hadde forblitt en regissert oppsetning, hvor de ulike personene gjør sin inntreden akkurat når de skal, for å si sine replikker og så gått av scenen, kunne det fort blitt skjødesløst. For hva er egentlig sammenhengen mellom de mange som forsvant under Pinochets diktatur, en hund som snart skal dø, som ligger ved fotenden av jegets seng, og poeter som ender sitt liv for egen hånd?

Men sammenhengen blir så åpenbar i Carmona-Alvarez’ poetiske univers, så full av empati og lyrisk kraft at den aldri kan trekkes i tvil. Mangfoldighetens logikk er i Inventarium ikke en beleilig epigraf som gir dikteren mulighet til å flyktig identifisere seg med hvem han vil. Hver gang ordet «jeg» kommer til syne på disse sidene er det som resultat av en smertefull åpenhet for den andres erfaring, som åpne sår som ikke vil gro: «Alt vokser. Ingenting tørker».

Poetens oppgave

Tidlig i diktsamlingen står det: «Ørkenen gnisser i ørene», som om ørkenen har satt seg fast i hodet på poeten, som sand i ørene etter en dag på stranden. Atacamo-ørkenen i Chile er den tørreste ikke-polare ørkenen i verden, og har vært åsted for en av konsentrasjonsleirene Pinochet opprettet etter militærkuppet. Grusomhetene og volden under diktaturet, som fortsetter å prege Chile, kan ikke glemmes, legges vekk. Det må minnes, det er poetens oppgave: «For sønnens arbeid er å leve / med kongens skjelving / å la vinden blåse gjennom huset / å gråte for alle».

I «Personen og det hellige» skriver Simone Weil om det hellige i mennesket, som ikke har med rettigheter eller krav det kan få og fremsette i kraft av sin offentlige person å gjøre. Det hellige i et menneske er det skriket mennesket retter mot Gud, mot ingenting, mot verden, når det blir begått en urettferdighet mot det. For Weil må dette skriket være grunnlaget for enhver rettferdig politikk. Men hvor skal vi lytte? Hvordan skal vi lytte? Og hvem kan ta inn over seg all denne lidelsen? Med Inventarium viser Pedro Carmona-Alvarez oss at svaret på disse spørsmålene kanskje begynner i poesien.

Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser og gårdsdreng.

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS