Poetikk

Poetikk fra Utgard

«Hvordan jeg skriver? Jeg prøver å høre etter hva steinen vil», skriver Bergsveinn Birgisson.

Publisert digitalt

Her hvor jeg sitter ute på Sotra fantes det for tre generasjoner siden en kar med spesielle evner for å hugge til stein og lade mur og vegger. Et såpass godt rykte hadde han at ladningene hans skal kunne spores over alt på Sotra ennå i dag. Han ble kalt svært effektiv, hans motto var «ein stein om dagen». Likevel hendte det ikke sjelden at han var tidlig hjemme uten å ha fått gjort noe som helst. Da sa han: «Steinen ville ikkje i dag».

Poetikk, takk.

BLA inviterer forfattere til å skrive om hvorfor de skriver.

En slik kar ville blitt en utmerket forfatter – hadde han gått inn for det. For av og til vil ikke stoffet fram, det er motstand, jeg snakker ikke om skrivesperre, for faktum er at her velger mange å fortsette skrivingen trass denne motstanden. En begynner å streve, en har mer vilje enn ydmykhet, og skal bare få prosjektet sitt gjennom. Det kan kalles diktatoriske tendenser mot stoffet. Dette kan gjerne merkes tidlig i en bok, og dette er grunnen til at jeg svært ofte gir opp å lese videre i slike bøker. En forfatter kan stå fast, og det er svært ulikt hvordan folk velger å takle dette. Noen sitter der, og gir seg ikke, og til slutt skjer det kanskje noe. Jeg har valgt meg en annen vei. Den går ut på å gi fullstendig opp. Her er det i bunn og grunn to utveier. Enten å gå bort fra hele prosjektet og være skikkelig sur, eller å prøve å høre etter hva stoffet vil. Og av og til i denne prosessen, der man setter seg selv til side, skjer det at noe større slippes til. Man begynner å høre hva steinen selv vil. Det er ingen mystikk det der, snarere en erfaring alle seriøse kunstnere opplever av og til, noen kaller det inspirasjon, andre kaller det hjelp eller kontakt med noe større enn de selv, det indere kaller dharma, andre tao, Gud eller Allah. Hvordan jeg skriver? Jeg prøver å høre etter hva steinen vil.

I den siste romanen min, Reisen til livsvannet, merket jeg hvordan spøkelsene tok over fortellingen da hovedpersonen, en kartograf og det danske kansellis representant Magnus Aurelius, var kommet langt nord på Strandir i Vestfjordene. Det var rett og slett dystre menneskeskjebner i historien som jeg hadde plukket opp en eller annen gang, spøkelsene ble fortellerne. Det bor alltid en historie i et spøkelse, en Islandshistorie sett fra en spøkelsesvinkel kan det kalles. En 10 år gammel gutt meldte seg. Han hadde dødd av hunger og vanstell, og hadde blitt banket opp av de som brukte ham som dreng. Jeg begynte å gå gjennom annalene. Første referanse til en ung gutt som «blir ute», det vil si fryser i hjel i leiting etter sauer, ble nevnt i en annal fra 1400-tallet, så var han der på 1500-tallet, mange ganger på 1600- og 1700-tallet. Siste referanse til den 10 åringen som dør av hunger, vold og vanstell, var fra 1903. Alltid funnet død med blåmerker og med ribbein så synlige at de kunne telles. Folket som traderte slike historier, utgjorde samfunnets samvittighet, vi aksepterer ikke at barn får slik medfart. Det er gjerne slik spøkelser dannes. Men gutten kom til meg og fortalte før jeg begynte å grave. Stoffet ville noe og jeg ga etter for det, selv om det fucka opp hele strukturen. Den måtte jeg da tenke på nytt. 

Det lyder kanskje pompøst, og jeg er faktisk helt enig. Men jorda snus omkring sola likevel, som Giordano Bruno sa. Og ikke har jeg hørt mer enn en distansert mumling fra steinen. Der har dere mitt forfatterskap: mumling fra en stein. For her baler man faktisk med ting som er større enn en selv: «There are more things in heaven and earth, Horatio, /Than are dreamt of in your philosophy», skrev Shakespeare. Jeg tenker meg at hvis den ydmykheten ikke blir respektert, så er det forfatterens skygge en havner i. Du selv er faktisk ingenting, men det er mulig at forfedrenes følelsespalett kan skinne gjennom hullene på deg også – hvis du lar dem.

Problemet oppstår ved det faktum at en er surret fast til et subjekt, som igjen er sammenfiltret med en kultur, slik at en liksom må tolke steinen for de andre som ikke hører på stein, det går ikke an å snakke stein til folk, man ender opp med å bli en slags mellommann mellom stein og leser. En stein-saks-papir-mann. Og ting er litt mer kompliserte for forfatteren enn steinsmeden på Sotra. For det gjelder å finne stein inne i en selv, slik at det subjektive aspektet er der fra begynnelsen av, du er ikke et subjekt som velger å skrive om et eller annet objekt – stoffet velger også deg.

Og det andre er godt kjent, at går en for langt inn i steinen kan det hende at en ikke greier å ha ordene med seg, en mangler håndverkskunnskaper og greier liksom ikke å bringe erfaringen videre i en tekst. En blir litt mer ensom. Målet må være en slags forening av stoff og subjekt – der det ene ikke kan skilles fra det andre, i alle fall ikke for en leser. Og denne foreningen skjer, slik jeg ser på det, via håndverk og ydmykhet. Jeg hører svært sjelden folk snakke om dette. Dette anser jeg likevel som det viktigste i min skrivekunst.                                                                             

                                    ***

Men hvor kommer poesien fra? Og hvor skal en hente stoff til å skrive om? Her bruker jeg termen poesi i den brede meningen, siden lyrikk ikke har noe monopol på poesi. Poesi er i bunn og grunn en godt skrevet tekst.

Her har jeg valgt å gå til hva de gamle trodde. En må hente poesien til jotnene i Utgard. Generelt sett hadde de som skrev først her oppe i nord flere kategorier i sin hjerne enn vi moderne har, eller skal vi si at kategoriene overlappet lettere i hverandre, det var mer «fuzzy borderlines» mellom dem, som det ville hete i dagens terminologi, og der kunne ting få vokse. Slik sett var jotnene uvenner av mennesker og guder, Midgard og Åsgard, uten at jotnene satt fast i kategorien «uvenn». For det var fra jotnene menneskene og gudene fikk skaldskapen, poesien, Odin skapte seg om til en ørn og drakk opp poesimjøden og kastet den opp i et svært kar, de fleste kjenner denne myten fra Snorra-Edda. Og det var flere ting, dyrebar kunnskap og gjenstander som de norrøne hentet fra jotnene. Jeg leter etter det eksistensielle aspektet i disse mytene, og for meg handler det om å gå mot det ukjente, møte det fremmede i og utenfor en selv. En jotun er i bunn og grunn en fremmed – her har selve mytologien formidlet at sentrale bestanddeler i den norrøne kulturen er hentet fra fremmede strøk. Hør etter, rasistiske ekstremister som lefler med norrønt.

Overført til det eksistensielle må en selv være innstilt på å foreta en reise inn i seg selv, inn i ukjente strøk. Utgard ligger lengst i nord og aust, i det gamle verdensbildet. Det er også i det nord-østlige hjertet det verker når man er i kontakt med følelsene sine. Alt det vakre må hentes i smerten, til det utstøtte og forsmådde – til det folk vanligvis ser ned på, eller ikke ser i det hele tatt. Reisen foretas i en liten ferge, et liljeblad. Det handler om øyet som ser, øret som hører, fingrene som sanser underveis. Det kan bli vondt til å begynne med, men det blir borte med en gang bladet begynner å skli på bølgene. Det er blikket til den nyfødte og til den gamle som ser på deg, og du får en røst midt mellom livets ytterligheter. Du planlegger. Men gir planen opp etter hvert. Du kastes til av vind og strøm. Gir deg hen til naturens urkrefter. Du er ingenting. Du lar det strømme gjennom deg. Du hører steinen mumle.

***

Til slutt noen ord om hvorfor jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg må. Det fins ingen annen grunn. Jeg ser på det som en forbannelse, og har faktisk begynt å tenke på å bli en snekker, selv om jeg er redd for å bli deprimert hvis jeg ikke får til å skape noe vakkert der. Jeg får da prøve å høre etter hva veden har å si. Det er den verste form for idioti å velge å bli forfatter. Du får få venner blant andre forfattere, de er med noen få hederlige unntak tilknappet i møte med andre forfattere, redde for at en skal stjele fra dem. Mange av de som skriver burde ikke utgi bøker, det ødelegger for de som tar yrket seriøst. Andre er høytidelig selvopptatte og blinde på alt det vakre som skinner omkring dem. Det er også det verste blant yrker når det gjelder økonomi. Alle på et forlag tjener bedre enn forfatteren. Og så har vi i det siste sett hvordan strømmetjenester som Storytel stjeler fortellingene fra forfatterne og tjener fett på det, uten at det blir noe igjen til forfatteren. Og siden det er en splittet og disharmonisk flokk mennesker som skriver, har en egentlig lønnskamp aldri funnet sted, og de forskjellige forfatterforeninger er tannløse i møte med pengemakta (forleggerne). Det er et ensomt yrke. Dine bøker blir slaktet av analfabeter som sitter i aviser og tidsskrifter og tenker kun på å posisjonere seg selv og valser på en ettermiddag over det du har ofret mange år på å materialisere. Men det er likevel én ting som gjør det hele verdt det. Det er den gode leseren. Av og til støter du på ham, som oftest på en helt uventet plass, sånn som poesien alltid er der en minst skulle vente at den var, og det er den gode leseren som på sett og vis har båret fram alt det jeg har skrevet.

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er en islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Birgisson skriver både skjønnlitteratur og sakprosa, både på islandsk og norsk. Seinest kom sakprosaboka Mannen fra middelalderen. Historikeren og morderen Tormod Torfæus. For sin forrige bok, romanen Reisen til livsvannet (oversatt fra islandsk) er Birgisson nominert til Nordisk råds litteraturpris.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS