Dikt

Produksjonen av ord

Jørn H. Sværens gåtefulle og oppmerksomme språkverk er både glassklare og mangetydige.

Publisert digitalt

Jørn H. Sværen

Britisk museum

Dikt/brev/kortprosa

Kolon forlag, 2020

168 sider

Britisk museum er en bok som handler om å samle, i mange betydninger av ordet, og som samler en rekke flotte utgivelser Jørn H. Sværen har gitt ut de siste årene på sitt eget mikroforlag, England Forlag. Enkelte nyskrevne tekster, samt bidrag til tidsskrifter, er også føyd til. Her står korthugde dikt og mailutvekslinger side om side med reiseskildringer, fragmentert kortprosa og dagboklignende tekster. Hybridformen er ikke vanlig kost i norsk forlagspraksis, og småskalaproduksjonen handler jo også om å verne om en mer autonom praksis til side for litteraturindustrien. Selv om disse tekstene nå er slått sammen i en mer konvensjonell utgivelse, påminner de et ofte glemt håndverk – selve kunsten det er å sette, binde, trykke, utgi, distribuere og utbre bøker. I dag er det rett og slett en fortrøstningsfull handling å drive et ettmannsbokbinderi som også utgir god litteratur.

Årets bok åpner en stor hvelving av ulikeartede motiver. Sværen går ubesværet fra middelaldermanuskripter og våpenskjold til antikk mytologi, keiser Caligula, den nytestamentlige korsveien og ordet «jomfrublad» i Ibsens Brand – «et enefunn, et hapax legomenon, ordet forekommer bare en gang i den norske litteraturen». Det er ikke flere slike enefunn her, så vidt jeg vet, men handlingen, oppsamlingsarbeidet, blir min forståelse av prosjektet. «samle og spre», deklamerer Sværen i et diktfragment. Det er et motto for boken så godt som noe.

Motivene veves svakt sammen ikke så mye av en overordnet idé, en visjon eller et grunnsyn som de får sin felles nødvendighet fra en årvåken måte å arbeide med språket på som ikke bruker det opp. Som ikke tapper ordene for egenart, og som bevarer et blikk for de enkelte ordenes selvstendighet. Det blir en kjærlig måte å motvirke abstraksjons- og kategoriseringstenkning på, uten å artikulere fienden.

Dialogisk flaskepost

I Britisk museum er det som om fortiden har etset seg fast i ordene – ikke en fastlagt fortid, med et tydelig definert referanseunivers og kronologiske knagger, men en plastisk en, en åpning av historien, både forfatterens egen og den brokete øvrige – samlingen innledes med disse karakteristisk ordknappe diktene fra Dronningburet:

«Du ber meg lage et nytt verk av det gamle, / skriver Hieronymus til pave Damasus år 383. / Jeg svarer deg nå.»

Og på neste side:

«Varsomt og villig fører jeg hånden inn i ilden.»

Det er vanskelig å ikke tenke på den tyske Jena-romantikkens fragmentestetikk, hvor det nettopp er det nedbrutte, ruinene, som utgjør en kime til ny meningsoppstandelse. Og ganske riktig: «til urnene / til kildene» – «så i asken / slik at ingenting går tapt» – «den brente jords poesi».

«Alle setninger har en historie», skriver Sværen. Det kan høres nesten selvsagt ut, men boka følger opp ved å bringe en rekke usynlige avtrykk til bevissthet; den dykker ned i ordenes grøftekanter for å vise alt det som har ligget bak. Flere ganger handler det bare om å stanse opp ved hvordan en linje ble strøket, erstattet med en annen, hvordan oppdagelsen av ordet «kirkeruiner» ble til en strofe i et dikt; «kilder / ruiner er kirker / de dyrker jorden mellom dem». Andre ganger handler det om stedet, inspirasjonen, den romlige erfaringen av å skrive og dikte, men aldri påståelig eller endegyldig.

Dette er nemlig ingen dogmatisk idolisering av det kreative arbeidet med og forut skriften, av den sorten det kanskje har blitt litt mye av i samtidslitteraturen. Marguerite Duras grunnla nesten et helt sidespor i den sene modernismen ved å fremelske det tilsynelatende uferdige uttrykket, med en egen prosessuell etikk som ga motstand til det helhetlige og avklarte – og tausheten som gjerne følger en endelig avklaring. Det er imidlertid ikke mange forunt å virkelig videreføre tradisjonen etter Duras – å ikke bare skrive i, eller etter den. Derfor er det oppløftende å se at det finnes forfattere som går andre veier. Sværen er en av disse.

Sværensk stjernekart

Selv om minimalismen åpenbart går imot plapringen som preger så å si alle medieuttrykk vi omgir oss med i dag, er det liten grunn til å betrakte Britisk museum som noen ren negasjon, som et forsøk på å grave ut kantene, parentesene og hulrommene bak, i og under alt som har blitt plapret. Det ville ha vært en fattig trøst. Dessuten tror jeg ikke at dette er et eksempel på tverr askese. En egenartet litteratur, det er klart – et strengt kuratert arbeid med ord og idéer, bevisst sin egen posisjon som marginalia – men på ingen måte negativ, og radikalt omsorgsfull i måten den spiller ut kortene sine på. Utgivelsens politikk – hva det betyr at Britisk museum finnes i en litterær offentlighet og i en bransje som heller mot å glemme slike utgivelser – kommer heller varsomt på, underveis og etter lesningen.

I et av brevene i boken siterer Sværen Paul Celan på at «diktet, som jo er en manifestasjon av språk og dermed i all vesentlighet dialogisk, kan være en flaskepost, utsendt i – den ikke alltid så håpefulle – troen på at det et eller annet sted og en eller annen gang vil skylles i land, kanskje i et hjerte.» Det er langt fra noen nyvinnende poetologisk grunnlære, men den er stadig sann. Nye språkverk blir reist selv om den insisterende enkelheten går tapt idet de små utgivelsene – diktsamlinger med bare en håndfull strofer – ikke lenger står for seg selv.

I en liten tekst om setningene i Ole Robert Sundes Kalypso (2006) (som Sværen selv var redaktør for), for øvrig ikke på trykk i Britisk museum, lanserer Sværen begrepet «Sunde-kikkerten, eller det olerobertske teleskop». Det skal betegne grepet hvor setningsleddene som angir hvem som uttaler hva er hopet opp helt til slutt – etter selve utsagnene – og hvor «sa min kone, spurte jeg, sa min datter»-leddet blir en svimlende, flerstemmig «inkvit-klynge», et teleskop som åpner selve talekunsten for undersøkelse. La meg prøve meg på noe lignende: Det sværenske stjernekartet er en metode som antyder en himmel av uferdige konstellasjoner, og som lar det være opp til betrakteren av disse svakt skingrende stjernene – etter en myk instruks, en liten dytt – å danne seg sine egne koordinater. Ordene klynges ikke sammen, tvert imot – men det gjør assosiasjonene, på ny og på ny.

En tanke som glass

Med et verk som altså stadig går i ny dialog med seg selv og omgrupperer sitt eget meningsinnhold, er det vanskelig – og det kan bli reduktivt – å trekke ut én eller flere såkalte nøkkelpassasjer. Ikke minst fordi nøklene, eller chifferene, ligger nedfelt i skjulte forbindelser, vaklende assosiasjoner, og, ja, i det ennå ikke tenkte. Det er likevel ett skriftstykke jeg særlig har gått rundt og tenkt på i ettertid.

 Sværen assosierer fra ríza, det russiske ordet for en metallplate som dekker over et helgenbilde i den ortodokse kirken, til korsveien i kirken, og derfra til besøket i en steinkirke i det nordvestre Spania – så lander tankespranget i en skjør scene, hvor jeg-et klipper neglene på sin gamle fars føtter, i en handling av nåde, selvoppofrelse. Han «tenkte på de små tingene, og de siste tingene, alt dette som skal komme. En ung novise tenner lysene. Munkene smaler seg, gamle og sortkledde, de synger med sprukne stemmer. Slik vil det alltid være. Jeg lukket øynene og ba om tid.» Passasjen søker seg mot et gåtefullt bilde, men med en glassklar åndelighet, et nydelig renskårent språk.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er litteraturviter og kritiker.

BLA 5/20.

Powered by Labrador CMS