Dikt

Visnende frø og hard furu

En Yngling prøver seg på å dra den sårbare, kåte og lengtende kroppen inn i sentrallyrikken – og inn i egne mytologier.

Publisert digitalt

Jonathan August Lengali

Yngling

Lyrikk

Oktober, 2022

106 sider

Jonathan August Lengalis andre diktsamling renner over! Den er ordrik, ulydig, lang, antageligvis for lang (er dette en noen ganger ubevisst, andre ganger bevisst generasjonsgreie, en sen reaksjon på åtti-, nitti- og totusentallets senmodernistiske askeser?), tålmodigheten settes etter hvert på prøve, og rødpennen med forslag til strykninger får kjørt seg hvis leseren bare har lyst til å stirre sin egen rastløshet i hvitøyet. Det burde jo ikke leseren gjøre, er det som om Yngling sier. Kom igjen. Og idet jeg skal sette i gang med å ramse opp akkurat hva den bugner av – hvorfor det på virkelig godt og like virkelig vondt føles som om det nærmest sildrer over, pipler og tyter ut med nyord, popkulturelle referanser og sitater, fornyelsesvilje og erkjennelsestrang, et begjær som iblant er forstilt, andre ganger tilfredsstilt, men kanskje bare for en stund, en viril og iblant selvbevisst og provoserende enkel omgang med gresk mytologi og antikke guder, og en mer jordet og bevegende omgang med egen mytologi, intens, brutal kåthet og oppgitt, sukkende lengsel – må jeg stoppe opp.

For det første fordi det føles som en tverr klisjé å påpeke at det er for mye, at det ikke når opp, det er ikke mer enn summen av alle delene, og så videre. Kanskje stemmer det, men det er liten tvil om at overflødighetshornet som form og som poetisk tenkning er selve poenget her, hvis det skal finnes et poeng. Og at det som iblant kan føles som en svak stemming mellom det jeg er fristet til å kalle instagramvitalisme, det som er en kjettersk og dypt interessert lek med et hav av mytestoff, og det som er tilløp til en sterkere, mer selvstendig stemme, skjuler en språkkritisk impuls det er verdt å ta inn, eller i det minste med i betraktningen. For, og for det andre: Dette er en serie dikt som tviler på sin egen selvtilstrekkelighet, som river ned sin egen reisning, før de skyter den opp igjen og prøver å forplante den inn i andre rom. «Frø visner, før de springer ut (som nyttige borgere) / Sønner er gaver skjenket av tårer, til alle som vil».

Higen etter potensialitet

Sjangerbeskrivelsen er «dickt» – en ubeskjeden antydning om at Lengali strekker seg etter en ny og annen form enn den tilvente, like mye som den viser til det lyriske jeg-ets jag etter hvile og intimitet i møtene med de mange kroppene som befolker samlingen. Selv om man kan spørre seg om hvor direkte fornyende dette egentlig er, må han ha for forsøket. Og det sier jeg ikke med nedlatende empati, et klapp på hodet, virkelig ikke. Forsøk, prosess og uferdighet, når det uferdige ikke opphøyes til unnskyldning, retorisk triks eller uforpliktende norm, det kan jo være en vel så kompleks materie å bryte med og mot?

Sammenligningen er urettferdig, men det går an å la tankene løpe til Anne Carsons klassiske Autobiography in Red. Også den aktualiserer, vrir og vender på mytologiske forelegg – skaper sin egen mytologi mens fortellingen løper av gårde – og turnerer størrelser som utenforskap, gryende kjønnsidentitet og usikkert begjær med autoritet og nysgjerrighet. Og der Carson har et lysende blikk for sårbarheten i mellomrommene, i det utprøvende, er skeivheten i Yngling nesten uten unntak formulert mindre overtydelig enn at «Jeg tar guds stemme, skaper meg et ansikt, på tross // den skjønne kjærligheten og seksualiteten / mellom mann og kvinne». Ynglingsmotivet, tilblivelsen, higenen etter potensialitet og forvandling, fører frem til en egenartet myte hvor «gudtene» står i sentrum (de får etter hvert selskap av «Jegsus»), og her er Lengali virkelig inne på noe. «Gudt» står, så langt jeg kan se, både for skeiv opphisselse, for det virilt unge, lyst og åpning, og kan være en hvilken som helst mann som trer inn i dikter-jeg-ets rom, men også for noe mer mytomant og surrealistisk, en slags terskel til Ynglings sterkeste enkeltlinjer: «Gudtene er søvnige / Trøtte utvaskede drømmehester som melk ikke betyr noe for / Den blanke, livgivende og skuffende melkestrømmen / vanlige dråper faller alltid, familien sover på gulvet / Mørk melk melkes, jord beplantes / ingen plass / naive føll vrinsker, naive gudter stønner». Og det fonetiske, lydene og ordleken er aldri bedre enn når gudtene befolker strofene.

Kroppen inn i sentrallyrikken

I et dikt som iscenesetter en klassisk cruising-situasjon (eller bare en dristig trekant) blant furutrær og innsjø, opptrer bildene på den menneskelige lysten og den ytre naturen liksom i en klebrig, seig symbiose: «Jeg legger munnen mot et håndspeil, nam / lener hånden mot en høy og mørk furu // Hodet hans bryter overflaten / så dukker det en kropp opp av vannet, og én til // vi oppfører oss som om vi hører til her … Tre kropper med knærne trukket fulle av håp ved vannet / nysgjerrige, nakne, enkle / en brukt kondom». Kanskje ville samlivet og de sprukne grensene mellom de ulike livsformene ha stått enda bedre frem, tenker jeg – uten at diktet ville ha blitt mer bluferdig eller mindre impulsivt og bejaende – hvis det ikke var kondomet, men flere mannlige furutrær som punkterte den både faktiske og den metaforiske knullingen i og med naturen.

Når suging, fingring, berøring, penetrasjon og opphisselse opptrer i mindre poetisert form – som med «Lengselen i de stramme nervene, etter natt, etter spytt / etter det av innsiden din jeg kan ta på / én finger i rumpa to i munnen» – er det ikke alltid et spørsmål om prosaisk direkthet funker eller ikke (akkurat her gjør det jo ikke det), men om det enten er innlemmet godt nok i den poetiske totaliteten, eller om det danner nok av et spenstig bruddmoment. Flerstemmig, ja visst, men en såpass radikal sidestilling eller oppløst kollasj av det helt hverdagslige, det navnedroppende mytologiske, det fantaserende og det sprikende surrealistiske krever en veldig konsentrasjon.

Det er lite erotikk i norsk samtidslyrikk. Og kanskje kan Yngling leses som et forsøk på å tilbakeføre kroppen til sentrallyrikken, og ikke nødvendigvis som den kroppsligheten vi etter hvert har begynt å forbinde med nyere poesi – les: nymaterialisme, utbyttbarhet, antropocen materie, sårbarhet og utsatthet i et identitetspolitisk eller interseksjonelt perspektiv. Alt dette kan sikkert leses inn i diktene, men nettopp den sinnrike omskifteligheten, den svulmende mengden, gjør at begrepene kommer til kort som abstrakter. I løpet av samlingen skriver Lengali nemlig frem et poetisk område hvor livsdriften, begjæret, sexen og kroppen, i sine mange former, ikke er avsondrede størrelser, men eksistensielle grunnbetingelser (og hvor naturelementene heller ikke bare tjener som typiske projektive beholdere for jeg-et). En melankolsk vending som «hvorfor elske kroppen, det er ikke logisk» kan både leses som en protest mot et kjønnsnormativt begrep om begjær, og som et dempet sinne i møte med en kultur med et dualistisk begrep om kropp og kjærlighet i det hele tatt. Og jeg tror den er vel så viktig for diktene som den litt uvørne og vage økologiske bevisstheten om forsøpling og utryddelse, mors- og brystmelkfantasmene i tredje del, eller innstikkene av kredibel pop.

I et knippe dikt er miksen av gåtefullt billedspråk og rytmisk vilje ordentlig avstemt: «Solbildet deler sakte sitt begjær / da jeg var barn da jeg var dyr // Et lite ansikt åpner øyet / forknytt inne i et egg, en neve med ung jord // gudt, guttene åpner opp». Mer fikst blir det derimot igjen når Lengali gjenoppfinner Lysistrata som «gjensidig onanis gudinne», en slags hieroglyf som blir humremorsom (men ikke akkurat ekstremt snedig) hvis man på forhånd vet, eller raskt kan lese seg frem til hva som ligger i allusjonen. I et annet dikt påkalles både den britiske r&b-auteuren FKA twigs og Persefone uten noe tenkt skisma mellom dem. Men hva mer? «Lille Velvet Ikarus» er en annen nyskapning jeg er mer likegyldig enn undrende på. «Sapfo spiser en sommerfugl» – mest påklistret, tror jeg, og lurer på hvorfor det er «en streng og symbolsk handling / et ekko gjennom tidevervene», og hvorfor diktet ikke tar denne åndshistoriske og kjødelige bevegelsen opp i sin egen form. Men et sted i Yngling ligger det en hel og kanskje mer kondensert – men ikke mindre ekspansiv! – samling med gudtene i sentrum. Det er ansats nok.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 4/2022.

Powered by Labrador CMS