Dikt

Så rart!

I 'Rundt jorda' gnisser sonetteformens munterhet og harmoni mot naturødeleggelsens kaos.

Publisert digitalt

Camilla Groth

Rundt jorda. En sonettkrans

Dikt

Cappelen Damm, 2020

32 sider

For de av oss som vokste opp akkurat litt for sent til den capsbekledte, ungdommelige miljødetektiven Blekkulf, var Kykelikokos det første mediale innslaget som fortalte noe om at naturen ikke er en upåvirket, uforanderlig størrelse «der ute», men tvert imot dynamisk, sårbar og under press fra menneskelig rovdrift. Gladlaksen Bowler (Jørn Kolsrud) lærte oss om ENØK – energiøkonomiserende tiltak – om ikke å overdrive koketemperaturen og å slå av lyset når man går ut av rommet. Programmet er ikke å finne i NRK-arkivene, så her er små snutter det eneste som kan bøte på erindringsforstyrrelsen. I retrospekt er det ikke vanskelig å tenke på ENØK-sprellene som et nesten rørende uttrykk for en svunnen tid. Her skjøttet jo virkelig statskanalen sitt oppdragelsesembete med hederlig kreativitet. Man kan bli bløthjertet av mindre, nå som underholdning og didaktikk for barn er synonymt med algoritmeskapt iPad-stimuli. Det er rett og slett umulig å forestille seg et lignende fellesskap av skjermmobilisering i dag.

At jeg skuer tilbake med like deler nostalgi og ironi, handler kanskje mer om en tid hvor naturkrisen liksom kunne avskaffes ved å trekke ut støpsler som ikke var i bruk, enn om lengselen etter late, bekymringsløse lørdagsmorgener under dyna på sofaen. Derfor er det noe historiens slutt-aktig godtroende over Kykelikokos (1996–2003), og som noen tiår senere er nødt til å se ut som første, ufrivillige steg på veien til fortrengning og fornektelse. Verdensånden kom ikke ridende til hest på det glade 90-tallet, den snek seg inn med miljøminister Thorbjørn Berntsens (Ap) lune skikkelse i beste morgensendetid. Hvis man i år 2020 tillot seg å tenke at det skulle være greit å skåne barn for konsekvensene av naturkrisen, ligner det umiddelbart en feig unnlatelsessynd – vi klarte ikke å gjøre noe, og så presterte vi jammen meg å holde kjeft om det til de som må ta støyten også.

Det er dette jeg tenker på når jeg leser Rundt jorda, oversetter, lyriker og romanforfatter Camilla Groths nesten barnlig lekne sonettekrans om antropocen: Hvilken form skal man egentlig gi litteratur som tar for seg en økologisk kollaps som virker grensesprengende formløs og uoversiktlig? (I årene som har gått siden Kykelikokos og Blekkulf har vi fått klimastreikende skoleelever og Greta Thunberg.) Ved første øyekast virker den sprelske streken til Groth nesten uforskammet (ikke dermed sagt uvelkommen!), men viser seg raskt å være både kritisk og betagende.

Mellom enderim og ødeleggelse

Regle-preget og innslagene av undring i den tradisjonelle, ærverdige sonetteformen minner om Inger Hagerup; den lune rytmen sender tankene til lettheten hos en Bjerke. Man må selvfølgelig også se til Inger Christensens sonettekrans Sommerfugldalen (1991) – Groth har oversatt hennes eminente poetikker i Hemmelighetstilstanden (2000) til norsk – selv om Rundt jorda er mer frivol og både mindre systemorientert og bevinget enn den danske klassikeren. De aller fleste enderimene sitter som de skal her – diktene har et lett, ledig og fyndig driv, og elegant munterhet gnisser mot materialet (endetidssymptomet som er naturkrisen). Komposisjonen er upåklagelig, selv om «mestersonetten» – den femtende og siste, som er bygget opp av første verselinje i hvert av diktene – ikke helt sitter som det svulmende punktumet det skulle ha vært.

Men jeg lar meg begeistre av den stilistiske antagonismen mellom sonetteformens nitide håndverk, med sine stringente enderim og harmoni, og den økologiske bevisstheten om katastrofe, som tvert imot er uhyrlig, apokalyptisk, kaotisk og preget av masseødeleggelse, og som liksom skulle «kreve» en villere og mer ustadig form. Med et slikt brytningspunkt, som aldri er artikulert for heftig, retter Rundt jorda oppmerksomhet mot hvilke forståelsesformer og tankefigurer som begrenser, men potensielt sett også åpner for et større resonansrom rundt forholdet mellom menneskelig tanke og utsatt natur. (Men jammen dukker den ikke opp her også, svarttrosten, den eksemplariske fuglen i norsk lyrikk fremfor noe, i form av en noe lettvint besjeling med forutsigbart typografisk vidd: «jeg har et lys i strupen, h ø r h ø r h ø r / jeg har et liv i deg, blir ø r ø r ø r / i nebbet mitt, et saftig lys som gynger.»)

Desimaler i et roseblad

Siden Preben Jordal i 2014 polemiserte mot det han så av selvtilfredshet, ekkokammer-tendenser og formsvakhet i Forfatternes klimaaksjon, har det norske ordskiftet om natur og litteratur vært temmelig knapt. Maja Lundes uttalte engasjement selges i hopetall til de tusen hjem, og så får man sysle hver for seg med å finne frem til kritiske momenter der det er plausibelt. De fleste synes å ha avfunnet seg greit med denne arbeidsdelingen: Det blir for dumt og kunstfiendtlig å avkreve økomoralsk poesi eller å foreskrive systemkritikk og fordømmelse for forfattere, og for bedagelig å lete med lys og lykte etter «økokritiske» profetier hos Ibsen eller Hamsun.

Det er egentlig ikke så mye å si på dét. Kritiker Sigurd Tenningen sa det klokt da han advarte mot økoteoretisk automatisering, oppheng i klimakrisen som «mestertematikk» og ahistoriske lesninger av naturkrise i eldre litteratur («Utsiden som forsvant», Morgenbladet 20.01.2020). Med utgangspunkt i Jena-romantikkens syn på kunstverket som refleksjonsmedium, og med referanse til Friedrich Schlegels dictum om kritikken som fullendelsen av kunsten, fordret Tenningen en kritikk som tenker med litteraturen, og ikke ikler den en økokritisk tvangstrøye. Å sitte og vente på den store, bevissthetsomveltende klimaromanen er like ubehjelpelig – og like politisk og estetisk impotent – som å tro at den store innvandrerromanen en gang i nær fremtid skal avskaffe både fordommer og behovet for identitetspolitisk splittelse. Men selv de av oss som mener at det ikke har blitt skrevet noe bedre om kunst og samfunn siden Adornos Estetisk teori (1970), må fra tid til annen innrømme at det er trist å se at den offentlige samtalen om litteratur på norsk ikke kretser mer rundt naturens betydning, og hva litteraturen kan utrette av sanselige og erkjennelsesmessige dytt. I stedet har vi fått masse lektyre om de dyre lekene på Geir Gulliksens stuegulv og «debatter» rundt hvorvidt Sandra Lillebø er slem eller ikke.

Rundt jorda går i alle fall i rette med det rådende, instrumentelle blikket på natur så vel som svindelen om bærekraftig utvikling. Ikke i polemikk, men ved å påkalle egenverdi, den perfekte gåtefullheten i soppsporer og vingestøv fra sommerfuglen – og ved å synge «en langsom sykdomssang». Iblant blir brodden likevel litt overtydelig og saksinnlegg-aktig, og blekner til fordel for en slags kausale slagord, selv om den barnebok-lignende surrealismen slår godt an: «Beveger jeg meg rundt i sorgens skjorte / i pandapels, og pangolinens blikk / der jorda rørte seg så mykt, ble borte / i tallenes finansmatematikk». Men så henter dikteren seg inn igjen allerede i neste strofe: «den kunne både være ball og skjellkropp / den lignet konglen der den gikk, med klør / og ble til kjøtt på fatet hos herr Banktopp / og sikret god potens, herr Direktør». Linjene tar barnereglens tøysete grunntone på ordet, og vender tøyset over i en nødvendig hån av en voksenverden som for hver dag som går – og for hver art som dør ut – ser mer og mer irrasjonell ut satt opp mot barneleken. Når logikken som styrer den økologiske krisen nødvendigvis må munne ut i selvmord – vi tar livet av oss selv når vi tar livet av den ytre naturen – er det selvfølgelig mer fornuftig å tre rim på snor på denne måten, og å dikte over kråkeboller, fargesprakende papegøyer og «gledens desimaler» i et roseblad.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om naturbegrepet i Tone Hødnebøs lyrikk, og jobber som kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS