Dikt

Kjærlighet og ensomhet

Den amerikanske feministen og borgerrettighetsaktivisten Audre Lord skildrer ikke en tilbakelagt verden. Bøkene hennes veksler mellom å vise resignasjon og mane til kamp.

Publisert digitalt

Audre Lorde

Hvem sa det var enkelt

Dikt

Gjendiktet av Johanne Fronth-Nygren
95 sider

&

Zami – en ny måte å stave navnet mitt på

Prosa

Oversatt av Johanne Fronth-Nygren og Knut Ofstad

285 sider

Fanfare, 2021

«Svart, lesbe, mor, kriger, poet, hvem sa det var enkelt?» Hvem sa det var enkelt å frigjøre seg fra verdens stadige påminnelser om ens underlegenhet? Hvem? Mens jeg leser Audre Lorde er jeg melankolsk, jeg glir fra verden, fylt av tilværelsens brutalitet. Samtidig er jeg håpefull, jeg ler og humrer i sinne, frustrasjon, mens jeg blar gjennom sidene.  

I lang tid kjente jeg til Audre Lorde (1934-1992) gjennom fengende og kompromissløse sitater som: «The master’s tools will never dismantle the master’s house», «Your silence will not protect you», og: «I am not free while any woman is unfree, even when her shackles are very different from my own.» Fanfare har nå oversatt den amerikanske feministen og borgerrettighetsaktivisten. Hvem sa det var enkelt er en rekke dikt hentet fra Lordes omfangsrike poetiske virke, mens Zami – en ny måte å stave navnet mitt på, er hennes biomytografi fra 1982. Her finner vi en blanding av selvbiografi, historie og myter. Romanforfatter Marjam Idriss har skrevet forordet til diktsamlingen, og hun skriver: «At Audre Lordes poesi nå er tilgjengelig på norsk, er både altfor seint og akkurat i tide.».

En dannelsesreise

«Jeg har alltid villet være både kvinne og mann, inkorporere det sterkeste og frodigste fra mor og far inni / inn i meg […] jeg har lyst til å trenge inn i en kvinne slik enhver mann kan, og bli trengt inn i – forlate og bli forlatt», skriver Lorde. Zami er en dannelsesreise. Språket er direkte, innbydende og detaljrikt, Lorde er en forfatter som ikke skyr unna. «Zami» er navnet på kvinner som arbeider sammen som venner og elskere. Navnet stammer fra den karibiske øya Grenada hvor Lordes mor flyktet fra: «En gang var hjemme langt unna, et sted jeg aldri hadde vært, men kjente på mors munn.»

Audre Lorde vokser opp i Harlem i New York på 30-tallet. Hun går på en katolsk skole hvor hun stadig opplever rasistisk diskriminering på grunn av hudfarge og funksjonsevne – hun er juridisk blind, og mobbet som følge av å være den smarteste jenta i klassen. Lorde har talent for språk og skriving i ung alder. I Zami får vi gjennomgående innblikk i hvordan det kjennes på kroppen å vokse opp som svart, lesbisk kvinne i et samfunn som ikke har rom for en:

«Svarte lesber på The Bag [et utested] stod overfor en verden som bare var en anelse mindre fiendtlig enn den verdenen vi måtte forholde oss til daglig utenfor – den verdenen som definerte oss som dobbelt uverdige fordi vi var svarte og fordi vi var kvinner – den verdenen som fikk blodtrykket vårt til å stige og som formet raseriet og marerittene våre.»

Utsattheten i den enkle kroppen er til å føle på.

Lordes kvinner

Biomytografien handler hovedsakelig om Lordes forhold til en rekke kvinner. Først og fremst det anstrengte forholdet til moren, som kunne passere for å være hvit. «Noen ganger når mor ikke skrek til meg, tok jeg henne i å betrakte meg med redde og verkende øyne», «som barn var det å gjøre feil og bli oppdaget det frykteligste jeg kunne forestille meg.», og: «jeg er et gjenskinn av mors hemmelige poesi, så vel som hennes skjulte sinne». Den vanskeligste relasjonen av alle klarer Lorde å skildre på en sår og usminket måte. Moren er streng og avvisende når Lorde forteller om vanskeligheter på skolen, hun sier blant annet at Lorde ikke trenger venner, og hun forstår ikke hvorfor Lorde vil være klasserepresentant. Når Lorde omsider ikke blir valgt og kommer hjem gråtende, svarer moren med å være verbal og fysisk voldelig:

«Hva for en tulling er du, som tror at de udugelige hvite drittfolka ville valgt deg i stedet for ei lita tøyte? […] hvorfor bryr du deg så mye om hva som er rettferdig og urettferdig, barn? Bare gjør det du skal, og la de andre skjøtte seg selv.»

Lorde evner å skildre generasjonsforskjeller på en måte som er lite fordømmende. Morens vold kan nemlig sees på som en refleksjon av volden i samfunnet. Det er nesten som om hun er nådeløs for å ruste datteren opp for hva som finnes der ute. Det er ikke en unnskyldning, men kanskje begynnelsen på en forklaring. Lorde skriver: «Jeg så ikke hjelpeløsheten eller smerten hennes.»

Zami handler også om kvinnene Lorde forelsker seg i. Gennie, Ginger, Bea, Eudora, Muriel, og Afrekete. Fødsel, kropp, erotikk. Kvinnene kommer, kvinnene går. Gjennom dem lærer Lorde å kjenne liv og død, seksualitet, selvrealisering og sykdom, desperasjon og mani, utroskap og sjalusi. Etter farens død, reiser hun til Mexico: «Det var i Mexico jeg sluttet å føle meg usynlig.» Her kjente jeg meg igjen. Det har ikke nødvendigvis noe med landet å gjøre, men opplevelsen av å være en svart kropp som endelig føler at hun hører til, og som ikke lenger trenger å forhandle vekk deler av seg selv for å passe inn. Boken ender med at Lorde reflekterer over hva moren og de ulike kvinnene har lært henne:

«Alle kvinner jeg har elsket har satt sine spor i meg fordi jeg elsket dem som en fremmed, men dyrebar del av meg selv – hver og en av dem så ulik meg at jeg var nødt til å strekke meg og vokse for å favne henne.»

Zami er en usedvanlig rik fortelling om kjærlighet og ensomhet. Boken er et viktig portrett av en tenker som med sin klokskap og solidaritet inspirerer mange. 

Om moderskap, om svarthet

Diktsamlingen Hvem sa det var enkelt, derimot, handler om moderskap, Lordes egen rolle som mor, og svarthet. Nesebor, knokler, skulder og hals, dette er en ekstremt kroppslig diktsamling:

«Dagene som gikk / mens du blomstret inni meg / husker jeg én for én / de svulmende nye kroppsflatene mine / og den første gangen du dirret og gjorde et hopp / og jeg trodde det var hjertet mitt.»

Her finnes det et hav av ømhet, men også redsel og bekymringer knyttet til en urolig og urettferdig hverdag.

«Barn vi ikke har satt / til verden plager oss ved å bli / seg selv», «vesle jente i ørska / hvis vi måles etter drømmene vi skyr / er du marerittet», «jeg har gransket de tette krøllene i nakken din / når de beveger seg bort fra meg.»

Det er sterkt, det er vakkert, og det får meg til å tenke på Athena Farrokzhads Vitsvit (2013): «Tänk att jag sög på de brösten / Tänk att hon stoppade sitt barbari i min mun.» Kanskje Lorde ikke holder kjærlighetserklæringene eller bekymringene tilbake, ettersom de er et privilegium hun selv ikke har vokst opp med? Dette er tydelig i Zami, men også i diktet «Fra Yemanjas hus»:

«Mor hadde to ansikt og en gryte / Hvor hun sprøstekte døtrene sine / til piker / før hun lagde middag til oss. / Mor hadde to ansikt / og en sprukken gryte / hvor hun gjemte en perfekt datter / som ikke var meg. / Jeg er sola og månen og alltid sulten / på hennes blikk.»

Lorde har ikke bare kjærlighet for barnet i magen, men også for kvinner:

«Jeg følger hakebuen din / med elskerens finger / og vet at den hardeste kampen / bare er den første / hvordan kan vi gjøre det vi må for å leve / med stolthet og kjærlighet / har vi valgt hverandre.»

Fri og fengslet

Lesbe er et av ordene Lorde brukte for å oppsummere seg selv, og identiteten har stor plass i både Zami og diktsamlingen. Det forfriskende er at Lorde går inn for å suge opp alle de ulike identitetene, bære dem om hverandre som utfyllende deler av ett og samme individ.

Kjærlighet for mannlige, brune kropper er også viet plass, blant annet i diktet «Lovtale for Alvin Frost»:

«Svarte menn som blør i hjel inni seg / inni den fine sterke kroppen / […] På Newark flyplass ved daggry leser jeg / at du er død i kunstig belysning / […] Danny sønn av Alvin / vær så snill og gråt / hver gang det gjør vondt / husk å le / selv når du går til kamp / hold deg unna kaffe og stekt plast / […] voks deg / svart og sterk og vakker / men ikke for fort.»

Jeg kan nesten høre det: No justice, no peace. No justice, no peace. Ingen er fri før alle er fri. Ingen er fri før alle kan leve med stolthet og kjærlighet. Å lese om rasisme når en selv kjenner rasisme på kroppen, er en øvelse som ofte fører til to ting: Å lese om ens virkelighet kan være befriende og høyst nødvendig, samtidig som det kan etterlate en med en følelse av å være låst, fengslet, ikke i stand til å unnslippe det uunngåelige. Og fordi Lorde skriver så sterkt og realistisk, har jeg under lesningen vekslet mellom å føle meg både fri og fengslet.

Resignert og kampklar

Og jeg har ikke engang kommet til det sterkeste i samlingen, det som skyter meg i magen, bilder som dette fra diktet «Kunsten å svare»: «fire svarte unger / og en til / demonstrerte i New York City / for å få en sykehusseng / å dø i.» Svarthet er nemlig også gjennomgående i samlingen: «jeg / er det helt svarte som ytres / fra jordas indre», «… og til og med jorda gråter / fordi svart er vakkert men per i dag / umoderne / […] vi må være veldig sterke / og elske hverandre / for å overleve.»

Lorde stopper ikke med å konstatere verdens syn og behandling av svarthet, hun redefinerer begrepet, utvider rommet og fyller det med famlende håp. I diktene veksler Lorde mellom å være resignert og å mane til kamp, veksler mellom å insistere på overlevelse, på at en holder ut, samtidig som hun tar høyde for at det er lettere sagt enn gjort:

«og når vi snakker er vi redde / for at ordene våre ikke blir hørt / eller tatt imot / men når vi er tause / er vi fortsatt redde / så det er bedre å snakke / og huske at / det var aldri meningen at vi skulle overleve.»

Jeg gråt da jeg leste dette, for det er sant. Jeg gråt fordi Lorde, med noen få setninger, oppsummerer hvordan det er å være aktiv antirasist når en stadig kjenner rasisme på kroppen. Når rasismen kommer inn, uansett situasjon, uansett rom, så er det vanskelig å ikke være vinglete i ens overlevelsesstrategi. 

Hverdagsrasisme

Jeg tar meg i å tenke at Lorde er for voldsom for meg. Jeg har lest henne før, særlig essayene, men jeg har ikke vært her før, nå, i dette øyeblikk, denne altomsluttende totaliteten. Årsaken er åpenbar, det er nemlig to nylige hendelser med hverdagsrasisme som preger min lesning av Lorde. Episoder som gjør at du som leser trolig tåler hennes litteratur bedre enn hva jeg gjør nå. For utsattheten er enda i kroppen. I den ene hendelsen står jeg ute og røyker da en fremmed kvinne stopper opp og spør meg hvor jeg kommer fra. Da jeg svarer Somalia, hvor jeg er født, spør kvinnen om ikke jeg lengter hjem. Jeg svarer: Jeg er hjemme. Dette synes kvinnen er underlig. «Norge?», spør hun. «Ja», svarer jeg. Likevel spør hun igjen: «Men lengter du ikke hjem til Somalia?» Jeg svarer nok en gang at jeg er hjemme. Da sier kvinnen: «Men det er varmere i Somalia.» Etter dette sier jeg ikke mer, jeg ser bare forskrekket på henne. Dette er ikke første gang fremmede stiller meg private spørsmål.

Den andre hendelsen er ferskere, bare noen dager siden. Jeg og kompisen min er på vei til han for å hente øl. Vi skal møte noen venner i parken. Han sykler, mens jeg sparkesykler. Det er fredagskveld, vi er nære venner som ler og prater med hverandre med en følelse av å være større enn øyeblikket, da vi hører noen lage apelyder. Apropos vinglete strategi: I den første episoden sa jeg ikke ifra til kvinnen om hva hennes invaderende spørsmål gjør med min tilhørighetsfølelse, jeg pratet ikke om hvordan hun ikke ser på meg som fullverdig borger, jeg ga henne ikke noe foredrag om at uansett intensjon så er hun svært uhøflig og lite norsk, selv om hun påberoper seg en slags norskhets-ekspertrolle med spørsmål som pirker borti meg og sier DU HØRER IKKE TIL HER. For selv om jeg ikke var helt passiv i situasjonen, tok jeg ingen aktive steg i å sette premissene. Jeg påvirket situasjonen gjennom ord, ja, men rammene var ikke mine. Når det kommer til fredagskvelden, derimot, bråbremset jeg sparkesykkelen og ropte aggressivt: «Hvem faen lagde apelydene?» Jeg er liten av størrelse, og var da på vei til en gjeng med menn som satt ute. Han som lagde apelyder, sto brått opp og sprang i motsatt retning. Situasjonen endte med at de andre mennene tok ansvar, og beklaget dypt og inderlig på vegne av sin kompis. «Skal noen tale for dem / som beveger seg bort fra meg», spør Lorde.

Jeg ønsket ikke skrive om disse hendelsene, men jeg klarer ikke å la være. For kan jeg virkelig lese og anmelde bøker om rasisme, uten å nevne den som banker utenfor min dør, uten å opplyse om hvordan jeg på grunn av de hendelsene, nå, i min skrivende stund, tåler mindre enn ellers? Audre Lorde skildrer ikke en tilbakelagt verden, skildrer ikke en særegent amerikansk virkelighet. Lorde skildrer min og andre nordmenns virkelighet. Og det er vel derfor Marjam Idriss skriver: «Selv hadde jeg nesten aldri lest ‘vi’ og kjent meg igjen, før jeg leste Audre Lorde … Hun døde året før jeg ble født, og allikevel var det meg hun skrev til.»

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er poet, skribent og redaktør i tidsskriftet Fett.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS