Poetikk

Klagesang og jubel

For poeten er den indre friheten det som er nødvendig for å skape – og å leve i kjærlighet og ro. Da kan hun evne å leve i usikkerhet, mysterier, tvil, greie å koble seg fra den evinnelige søkingen etter fornuft, skriver Karin Haugane.

Publisert digitalt

Er det dødsbevisstheten som fører til skrift – en type livsangst? Var det denne følelsen som gjorde at jeg ville uttrykke meg? Når du lider urett vil du kjempe, bruke det hvite reisverket av kunnskap, for å vinne fram. Når du sørger er du i en tilstand som ingen behøver. Du blir ensom. Da kan du søke diktets blå landskap.

Døden er en essensiell realitet, men det å skulle dø kjennes uakseptabelt. Døden bringer bare destruksjon og ydmykelse. Det å være en person er å leve og virke med dem du er glad i. Å ha en personlighet innebærer å bo i et selv, ta ansvar for sine handlinger, søke enhet i sinn og kropp. At vi må gi fra oss alt er uhørt. Å finne trøst i et gudsbilde forlot vi i de lange krigene – hvor var den positive, mektige kraften under disse lidelsene? I det noe blir ødelagt i oss blir noe ødelagt i mitt land samtidig. Konger, dronninger og prinsesser har falt ut av den fortryllende verden, kanskje også helten, som var villig til å ofre seg, redde oss når noe tragisk var skjedd? Nå er det våre liv som er heroiske og tragiske, vi må klare sorgene og gledene vi blir utsatt for, helt alminnelig. Hvem kan snakke med autoritet i det offentlige rommet i dag, altså fra et sted? I dette feltet skriver jeg.

Det dikterne kan er å spille gjennom, igjen og igjen, det menneskelige grunntemaet, dramaet om kjærlighet og angst, hat og ansvar, ensomhet og fellesskap. I dette landskapet lever diktet. Det kan være stille og tankefulle dikt eller lidenskapelige riv. Den rasjonelle dikteren mener at bak følelsene, om hun tør å slå vrak på dem, kan det store livet, som rommes i en sterkt ladet stillhet, tre fram. Den troende dikteren tror at hun er forpliktet overfor håpet, ellers vil hun leve i en uttrykksløs diabolsk tilstand, i en evig tragedie. Den lidenskapelige dikteren søker hjertene, vil smi dem sammen i mildhet. Dikteren beveger seg i alle mellomrommene, beskriver og spør for å forstå sin mening på jorda. Noen ganger blir en dikter berørt av et helt folks lidelse, som den palestinske dikteren Mahmud Darwish ble: Av en stein vil gettoens stat bli grunnlagt/av en stein vil vi grunnlegge elskernes stat.

Jeg tror det ligger i deg fra begynnelsen, å ville forstå det som ligger i mørke menneskene imellom. Uttrykksbehovet kan ikke lett forklares til andre. Hvis tak og vegger i rommet du har vokst opp i er blå, hvordan kan du forklare hva blått er? Intensiteten i arbeidet får dikteren til å glemme tid og sted. Når slike stunder av væren intuitivt blir vernet om, er det mennesket på vei mot en poetisk forklaring. For poeten er den indre friheten det som er nødvendig for å skape – og å leve i kjærlighet og ro. Da kan hun evne å leve i usikkerhet, mysterier, tvil, greie å koble seg fra den evinnelige søkingen etter fornuft. Får hun ikke det rommet, puster hun ikke og dør hen, for det er på hjertets scene at livet reflekteres, at bildene passerer forbi som en drøm, og at noe erfart fester seg og blir til form.

Den sammensatte tonen i et dikt, den som bærer både glede og vemod, var den som først gjorde inntrykk på meg. Jeg hørte «Vaaren» av Aasmund Olavsson Vinje lest i barneskolen. I den gjenkjente jeg noe essensielt om livet. Han både hyllet livet og skaperverket, men uttrykte samtidig et vemod over at det kanskje var den siste gangen han skulle erfare vårlivet. Hans eget liv var på hell. Å oppleve noe sjelelig vakkert kjennes som en nåde gitt oss utenfra.

Diktningen åpner verden og gjør den større, slik også kjærligheten gjør. Å skrive er å være rettet i kjærlighet, ikke mot ett menneske, men til alle mennesker. Kjærligheten er naturens mest vitale kraft. Hjemløs? Nei, jeg er hjemme her, i den. Å dikte er å klargjøre eksistensens mening. Hva gjelder for meg, og hvordan oppfatter jeg den realiteten jeg kommer til? Jeg kjempet meg over i det positive, og kom over negasjonen i modernismetradisjonen. I Oktavfeltet henvender jeg meg til et du. I arbeidet med Annas familieelegier, tenkte jeg, greier jeg å gå til bunns i voldserfaringen min, kan jeg skrive videre, hvis ikke ville jeg tørket ut i et negativt menneskebilde. Med Oder til Fenn kom jeg helt over. Bare kjærligheten kan bære over i litteraturen, i livet. Det er en rettethet, som ikke har et konkret mål, men en heftig besinnelse.

Elegien ligger nær meg, den positive klageklangen, den som vil bære døden og hylle livet, og opprettholdes av et menneskebilde. Kanskje har vi glemt hvordan vi hyller livets lidelser og gleder på en bejaende måte, slik Johan Sebastian Bach gjorde. Hjertet oppdager at smertens dyp er brennende. Dikterkilden har jeg ave for. Derfra kan det stige brann, bli is, fly opp både engler og demoner. Den kan slukne eller koke over. Du kan lokke deg selv utpå og begå hybris før du vet hva du gjør, om æretrangen er for sterk, eller du blir blendet av din egen kraft. Poeten bor på jorda, i naturen, er sårbar og dødelig. Det er en realitet.

Jeg vil fremkalle jubel fra den samme kilden som klagen stiger fra. De to står ansikt til ansikt, bor i samme naboskap. Egypterne kledde en hel dal med konge- og dronning-graver, bygde en by til minne om de døde i ørkenen i Luxor ved den blå Nilens bredde. Det tause klagelandet, nå nedgravd av sand. Og jeg som lever storbyens vakre liv, med statuer, parker, børsen, operaen, teateret, lyden av menneskenes føtter gjennom gatene, kirkegårder, jeg satte ut fra klagen, ikke som en gråtekone i det gamle Hellas, men jeg kjente på den kraften, for sorgen strømte som en elv da jeg begynte å skrive og så hva som gjaldt for meg. Sorgen min hadde mange farefulle opptakter i min barndom. Mor, som jeg fikk kjærlighet av, så jeg at det ble utøvd vold mot, uten at jeg kunne gjøre noe. Det endte med at far drepte mor og tok livet av seg selv. Han truet med å utslette oss alle da jeg var liten. Den tilstanden levde jeg med, men jeg kom ikke i kontakt med den erfaringen før jeg begynte å skrive, og mannen min, Erland, ryddet rom til meg for den sorgen. Før den tiden brukte jeg all tid på å glemme, for å gå videre, trodde jeg, utslette erfaringen i minnet. Jeg satte ut fra klagen og ble språkløs og hjelpeløs som et barn.

Jeg tenker med sorgen, komponerer bilder, tenker assossiativt, men også som en enstøing, med en lytting ut i rommet hvor de andre er, henger mine hendelser på en snor – som om livet var fylt av øyeblikk. Bilder er organiske, motsetningsfylte og kan fylle en verden. I det fylte nået, der er det jeg er. Av erfaringene mine har jeg dannet en indre verden som søker å bli ett med levende og døde.

Er smerten tilværelsens sanne instans? Det er vanskelig å få døden og livet til å henge sammen, i alle fall å gi døden mening, og kanskje er det dette spørsmålet som ligger forut for all diktning. Hva løfter? Kjærligheten og poesien er som skygger av hverandre, og skjønnhetens betydning overgår alt for en poet. Fra den samme kilden som klagen stiger fra kan også jubelen høres.

Karin Haugane (f. 1950) er poet og gjendikter. Hun har tidligere utgitt tolv diktsamlinger og en essaysamling. Nylig utkom boka Våre heroiske liv.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS