Dikt

Bråkete forundringspakke

Det er lite å si på Simen K. Nielsens ambisjoner, men selve diktningen blir enerverende.

Publisert digitalt

Simen K. Nielsen

Incunabula

Dikt

Aschehoug, 2020

102 sider

Mot slutten av kunsthistoriker Simen K. Nielsens (f. 1990) første forsøk som dikter leser jeg denne lille strofen: «slik ordet flater ut landet, / brenner begynnelsen det ubrente / det ufødte / som et Aleppo i livmoren din». Da har jeg kranglet meg gjennom åtti sider, forsøkt å stryke debutanten med hårene og festet meg ved flere ansatser til besnærende rykk og kast inn i ukjente verdener av nyord, uventede strofeinndelinger og et lite hav av referanser til kunst- og filosofihistorie. Det er ikke ofte disse mer eller mindre kaotiske kastene treffer med absurdistisk pondus eller surrealistisk patos, men det er likevel noe å ta med seg videre her: En sterk vilje til å finne et poetisk språk for en fortumlet erfaringsverden, en intens erkjennelsesdrift, og en ambisjon om å røske opp i «ribbeinsromantikken / i norsk poesi».

Ribbeinsromantikken vet jeg ikke hva er, men jeg må anta at den handler om en ordfattig, cerebral og hverdagsspråklig lyrikk Nielsen har planer om å yppe seg litt mot. Om ikke annet er det mulig å sympatisere med stridslysten. En ren vindmøllekamp er det jo heller ikke, men her hekter vel Nielsen seg på en etter hvert ganske slitsom fordom; den norske samtidslyrikken er tross alt breddfull av ordrik, grenseutvidende poesi. (Og hvis det er poeter som Steinar Opstad og Anne Helene Guddal som utgjør ribbeinsromantikken, vel, da gnager jeg «vekstvillig» på dét beinet, for å si det simennielsensk. Bjelken i ditt eget øye, og så videre).

Så kommer altså denne livmorens Aleppo inn som en kvasi-flamboyant provokasjon. Den er dessverre ingen simile som innreflekterer hovedmotivet i Incunabula, nemlig (mis)forholdet mellom ord og virkelighet – representasjon og realitet – rotfestet i en tapt tosomhet og ekstatisk undring over den mystiske Kvinnen og hennes kropp. Baksideteksten lover «en øvelse i ordenes erfaringsarkeologi» – en undersøkelse av «muligheten til å stå i det høye språket i en materiell verden» – men overforbruket av ualminnelige ord og vel mye høystemthet, gjør at jeg igjen og igjen må spørre meg hva som egentlig motiverer og rettferdiggjør at en pianotone beskrives som «russisk», et ansikt som «engelsk» og kjærlighetens forsvinning «som eikeskogene i Algerie under Romerriket / der kvinnen var en avkolonisert krise». Interessen for stadig ekspansjon har sikkert vært fruktbar i skriveprosessen, men på målstreken ender mange av diktene opp som en slags «fem-dikt-i-ett»-forundringspakker, hvor den eklektiske stemningen blir mer forstyrrende enn den er ansporende. Det er tross alt slik at man helst bør beherske én stilart før man rører den sammen med et utall andre.

Dette blåeste jævla dypet

Den nevnte ekstasen over kvinnen gjør at vi får ta del i spissformuleringer som «her er du min freudianske fange», «mellomlivets svarte honning» og ikke minst «trykker meg inn i deg / slik Italia trenger seg inn i Middelhavet». En viss naiv romantisering tilkjennegir riktignok jeget når det innrømmer at «instrumentell er min lengsel / under horesolens / herjinger», og lefler altså ironisk med et mentalitetshistorisk landskap hvor kvinnelighet har blitt opphøyd og redusert ned til utspring for maskulin fantasi.

De mange henvendelsene til du-et er imidlertid dvaske variasjoner over poetisk tiltale. Utforskingen av kroppslig og åndelig tosomhet er på sitt svakeste som en Trygve Skaug med doktorgrad og litt flere kulturhistoriske referanser i mytologiseringen av det feminine («dette var / kvinneskrift, en blomstring // og alt var helt åpent»). Isolert sett er det temmelig tannløst å fordømme enhver sammenstilling av kreativitetens utspring med møtet mellom dikter-jeget og en idyllisert, myteomspunnet og navnløs kvinneskikkelse. Det er greit. Men hvor blir det av musikaliteten og rytmen (og ikke bare tam lydlikhet) som kan trekke det kjødelige vekk fra det veldig tenkte – og som kan yte litt kraft mot begrepsopphenget, den mistroen til kategorienes fengsel poeten, slik jeg leser ham, besitter? Skulle han ikke heller bare ha lesset på med skatologi og vulgariteter, tenker jeg da, når han først var i gang.

Så er det også sånn at god smak aldri er identisk med vellykkede referanser – «litterært, nesten Bergmansk», «din Giacomettiske forskansning» (eller Ulven-vinket «etter deg, ingen tegn») – i stedet for å la alle navnene og stedene klinge med i jegets utforsking av verden, ender de opp som en slags emblemer for belesthet. Uheldigvis punkterer de, fremfor å invitere. Og om de er ment å skulle heve blikket, som en slags dialogiske bruddmomenter eller mangslungne stier inn i åndshistorien, er det for mange av dem til å utgjøre noe reelt brudd.

Ja, som her: «i Iris Murdochs Falconetti-aktige blikk / i det blåeste øyet, / det blåeste jævla dypet / i det gamle Irland». Her skjer det i alle fall mye som får meg til å stoppe opp. For det første: Hva er det ved draget over øynene til Iris Murdoch (på fotografier) som får henne til å ligne på Renée Jeanne Falconetti (1892–1946), eller nærmere bestemt – dette må jeg bare anta – hennes ikoniske gestaltning av Jeanne d’Arc i Carl Theodor Dreyers film ved samme navn? Og hvis det ikke er fysiognomiske kontaktflater det dreier seg om, skal det da henvise til Murdochs filosofi? Jo, saktens kan den uutgrunnelige lidelsen i Falconettis øyne påkalle oppmerksomhet for den andre, men den koblingen er ikke akkurat lysende stor, og så tror jeg neppe det meningsløse «jævla» setter hverken dikter-jeg eller leser i særlig berøring med Murdochs fordringer. Hva dikteren selv har fått ut av den saftige glosen, må man bare spekulere i. Senere i samme dikt «koker det katolske» i en ahistorisk, hypostasert sjø, og vi lander på at «det må alltid bli havet» – betegnende nok for en omgang med naturen som aller helst bare henviser den til abstraksjon. Det er alltid kjedelig å gjøre seg til pedant, men enda kjedeligere er det når lyrikken selv krever denne formen for pedanteri ved å forveksle assosiasjonsrikdom med inkoherens.

Metthetspåfunn

Til og med valget av typografi (en lite tiltalende skrifttype som heter Brandon Grotesque) gjør at Nielsens dikt fremstår hakket mer gjøglete og kunstlede enn nødvendig. Det svulmer liksom dobbelt opp her. Og det som helt sikkert er gode intensjoner om å skrive frem en monumental postmoderne trall, en slags profant kosmisk vise, faller i fisk – midtveis ut i samlingen tar det seg opp, her er det litt mer pregnans og presisjon, og vendinger som «[…] volden i fingrene våre // har ennå lys nok / til å klare seg» bærer bud om noe enklere, bedre – men så blir det bare anmassende igjen. De siste tjue, tretti diktene er rett og slett enerverende lesning, de bugner over av en lei metthetsfølelse.

Jeg liker derimot godt de innskutte og uventede, slentrende halvmuntre påfunnene som «Eg kjem i dag or livsens brand / så svøm i det, som vann», men bekymrer meg raskt for om det rett og slett bare bunner i den midlertidige gleden over litt dialektal variasjon og enderim, og ikke over noe som virkelig stikker seg ut. Å navigere i en så stor flom av inntrykk krever en hvass penn for å bli noe mer enn en ufrivillig reproduksjon av vår tids medielogikk, hvor ingenting lenger er splintrende detaljer fordi alt både er detalj og totalitet. For at språkkritisk poesi skal heve seg fra påstand til kunst, må pennen være enda hvassere.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS