Dikt

Vannet holder byen holder moren holder barnet

Johanne Fronth-Nygren debuterer med en løfterik diktsamling om språk, morskap og omsorg. Den holder høyest nivå når den er minst pedagogisk.

Publisert digitalt

De siste årene har vi blitt beriket med litterære undersøkelser av utfordringene som skapes når én og samme kropp vil, skal eller avviser å romme både forfatter- og morsrollen. På skandinavisk hjemmebane har Kjersti Annesdatter Skomsvold og Olga Ravn dykket inn i tematikken med særlig kvasse tanker og skarpe penner. Fra det engelskspråklige området må Sheila Hetis Morskap nevnes – en bok som Johanne Fronth-Nygren har oversatt til norsk med bravur. Når oversetteren debuterer som forfatter med diktsamlingen Vannverk, griper hun mors- og skrifttematikken med et slags omvendt fortegn. Heller enn å gi litterær form til konfliktene mellom skrivekunsten og omsorgsarbeidet gir hun oppmerksomhet til forutsetningene for at disse to hensynene – å kunne skrive og være mor – kan forenes.

Vannet bøyer verden

Vannverk er en hymne til en by i en velferdsstat hvis infrastruktur skaper et fellesskap for mødre. Jeg-et i langdiktet bærer frem et barn i Oslo. Boka består av fire deler hvor vi følger henne fra svangerskap til fødsel og tidlig barseltid, gjennom et år i byen hvor de «døde» tingene og den levende naturen flyter sammen til en uatskillelig helhet: Her kan jeg-et «suge vann fra årenettet / langveis fra / som bjørketreet», mens «hustakene blåner» sett fra fjorden. Om sommeren dupper menneskehoder der i vannet og kan «som blomsterhoder duve / som blomsterhoder drive». Heller enn en interesse for byens slagg og skitt, heller enn Rolf Jacobsenske gassledninger som hoster sykt, er det hos Fronth-Nygren et jeg som slår «røtter i betong». Byen er bygget på en «grunnmor», og under, over og gjennom fundamentet renner alle organiske og ikke-organiske bestanddeler sammen via regnvann, fjordvann og grunnvann. Det blander seg, «sildrer mellom linjer / oppgulpende / oppkulpende / utom rør seg brer og bukter / bøyer ord / og verk / og sted». Her skrives det frem en virkelighet hvor byfellesskapets måte å romme henne på gjør det mulig både å bære fram et barn og samtidig gi næring til egen skrivevirksomhet. Vannet tjener som en påminnelse om hvordan den vordende moren er bundet sammen med andre kropper som utgjør og holder fellesskapet.

Skogens skipslei

Det er også den konkrete og underfundige skildringen av vannets allestedsnærvær som byr på langdiktets fineste sekvenser. Som i første, del da det er blitt vår og magen vokser på jeg-et som har dratt til et tjern, undres på om hun tør la «nøletåa dyppe» og fortsetter:
 

lar jeg foten forsvinne hammen kaste
meg ut i grumsefavn
uavbrutt gli
som siv selv
i store vann stille vann
som kryper helt til Karl Johan

kryp meg inn i øregang
og nesebor   og siv meg inn    i sjelerom

og alle hule steder fyll meg opp

tar jeg tak som paddelopp

skogsmett snudd med magen opp

grannåler i navlen

Foruten den fortreffelige rytmen (les høyt fra og med «i store vann»!) åpner språket her for en detaljorientert oppmerksomhet mot vannets bevegelse gjennom kropp og samfunn, hvordan det binder sammen gaten, skogen, mennesket og paddeloppen («frosk» på flatbygd-dialekt). Det er denne åpenbare, og samtidig svimlende, sammenhengen som «hydrofeminismen» tar utgangspunkt i. Teoriretningen er en beskjeden, men vital gren av økofilosofien. Med opphav i kjønns- og miljøforskeren Astrida Neimani bygger både forfattere og teoretikere på erkjennelsen av at vannet som element viser frem behovet for solidaritet på tvers av alle planetens kropper. Urettferdighet mellom det globale nord og sør, mellom folket og private eiere, vil alltid kunne komme til syne gjennom vannet, som for eksempel havnivåstigning eller patenterte morsmelkprodukter. Rent vann i velsmurt infrastruktur vil på sin side minne oss om at omsorgsfulle og bærekraftige relasjoner mellom mennesker, andre arter og naturen vi lever i, er mulig. Den danske poeten Mette Moestrup sier det slik: Hydrofeminismen tilbyr å åpne oss «ikke kun for dystopier, men også for utopier som inviterer til venskab / med vandet, mørket og jorden».

Slike relasjoner er riktignok skjøre. Faren for forvitring og tørke er alltid til stede. Med Fronth-Nygrens ord: «vi er ingen selvfølge». Hvis en skal ta forfatterens påminnelser om «vi-et» som grunnlaget for jeg-ets skriftvirksomhet – «premisset for min trygghet» – tjener vannet til å minne oss om akkurat hvordan jeg-et flyter inn i utallige omsorgsrelasjoner: til naboer, skattebetalere, barn, dyr, fugler, blomster og frø.

Et høydepunkt i lesningen av Vannverk er at denne sammensmeltningen mellom kultur og natur etableres helt ned på ordnivå. For eksempel blir skogstien til «blåløypeleden». Slik sammenstilles ruten menneskene lager blant trærne – ved å klatte blåmaling på dem – med skipsleier til havs, hvor fartøyene løftes av vannet. I Fronth-Nygrens Oslo-univers blir dessuten svømmehallen til et «vannhull», som i menneskenes verden konnoterer til sosiale møteplasser, og hos dyrene ikke bare er et sted hvor det drikkes, men også et treffpunkt; her kan bortkomne individer vente på flokken sin. I byen er bassenget blitt «formet av omtanken / i streken på tegnebrettet / pennen på stupebrettet». Slik kobler Fronth-Nygren sammen naturen, byen og omsorgsrelasjonene som velferdsstaten bygger på.

Mellom hyllest og slagord

De kraftfulle enkeltbegrepene løfter hymnen i større grad enn verselinjene som slår fast at jeg-et oppholder seg under «velferdsstatens vinge», høster «gerhardsensk grøde», eller at heisekranene minner oss om dem «som får bygge / men ikke bo». Den didaktiske stemmen stoler liksom ikke helt på at kontrasten er tilstrekkelig stor mellom fellesskapsmirakelet langdiktet hyller, og de tegnene leserne i virkeligheten omgir seg med på at velferdsstaten er både skjør og ekskluderende.

Ikke dermed sagt at en ikke kan gjøre lyrikk av det mulige tapet. Men Fronth-Nygren lykkes best når hun hengir seg til den underliggjørende hyllesten, skildrer lykken i det som er og kan være, snarere enn å slå fast trusselen om å miste. Slagord-aktige vers som slår fast at «byen er vår egen», og ber oss «la ingen skattepolitikk fortelle oss annet / med knitrende sedler og klirrende mynt» er altså ikke samlingens mest slitesterke. Det som snarere fester seg – både i tanke og kropp – er oppfordringer om å holdet «vi-et varsomt / som blomsterklokke / som vanndråpe». Slike vers, sammen med Fronth-Nygrenske ord som «nøletåa», «mosebløtfotet», «lumpenhumen», «sandevarm» og «brustenbrått», skaper et språk som kan smakes. Og da blir det også enkelt å komme i kontakt med den lengselen jeg-et kjenner etter å la kroppen bære frem både barn og ord. Vi griper dermed bakgrunnen for jeg-ets kommando om å ta ordet «vi» i munnen:

bit til
saften renner avblomstret fruktig
knasende bløtt
mot gommene 

Gjennom Fronth-Nygrens dikt som lar munnen og kroppen smelte sammen med både barnet og språket, skapes assosiasjoner til uttrykket om å «ta munnen for full». Vannverk sanseliggjør strukturene som gjør skrive- og omsorgsarbeid til en helt håndterbar munnfull: fellesskapet som tillater moren å tygge på ordene, selv om barnet «beiter på mors drømmer». Fordi moren også blir holdt, kan hun holde barnet og ordene. Det er denne muligheten for fysisk og intellektuell fruktbarhet som bejubles når jeg-et utbryter: «la oss svømme i strømmen […] til nye ord springer til nye barn spretter til vi har munnen full / å!».

Med hydrofeminismens krav om aldri å slippe det planetære perspektivet av synet, kan jeg ikke unngå å tenke at omsorgsrelasjonene Fronth-Nygren skriver om, gjør at Vannverk preges av en sterk global bevissthet. Vannet stopper jo ikke ved bygrensen, men renner alltid videre. Slik forbindes Oslo til andre land og kontinenter. Vannverk byr på en utvidelse av morskapsbegrepet; det blir en metafor for alle relasjoner bygget på omsorg, på erkjennelsen av at vi er betinget ikke bare av vår egen, men utallige andre kropper. Vannet er et globalt skjebnefelleskap. Fronth-Nygrens diktdebut har gitt den erkjennelsen en lokal, snedig og fargerik form.

Anna Serafima S. Kvam (f. 1995) er utdannet litteraturviter og jobber som kritiker i Stavanger Aftenblad.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS