Dikt

Ritualer for en ny virkelighet

Nye teknologier og endringer i den politiske subjektiviteten vil nødvendigvis også endre litteraturen. Men hvordan vil fremtidens poesi se ut? Kanskje danskene har svaret.

Publisert digitalt

Andreas Vermehren Holm

Nye mytologier

Dikt

H//O//F | Tredje September, 2022

680 sider

Å vokse opp ved inngangen til det nye årtusenet var å vokse inn i en rekke kollapser den vestlige verden fortsatt befinner seg midt oppi: Tvillingtårnenes fall i 2001, bankkollapsen i 2008, de urettmessige krigene Vesten har drevet i Midtøsten, flyktningkrisen, og ikke minst den stadig ulmende klimakatastrofen. Felles for disse hendelsene er at de ikke bare har medført, og fortsetter å medføre, store lidelser; de har også undergravd den vestlige verdens liberale hegemoni. De er i en viss forstand apo-kalyptiske, av-slørende. Hva vil det si å leve i en verden hvis offentlige ritualer (som taler om universelle verdier som demokrati, frihet og rettferdighet) er tømt for alt innhold?

Parallelt med denne hegemoniske kollapsen har det skjedd en teknologisk og økonomisk utvikling som også utfordrer våre rådende politiske og etiske kategorier. Hva skjer med individet når vi i stadig større grad er tilknyttet resten av verden, når handlekraften og makten ikke ligger hos statene og borgerne, men abstraksjoner, algoritmer og transnasjonale selskaper? Hva skjer med det indre når vi i en tidligere uhørt grad er konstant påkoblet? Hva skjer med dette indre rommet som kjennetegnes av stillhet og mørke, stedet for selvrefleksjon og selvforståelse, når man så å si aldri kan unngå å stimuleres fra utsiden? Verden endrer seg, blir mer og mer posthumanistisk, mens vi fortsatt forstår oss selv i romantiske og humanistiske vendinger.

Litteraturen er skrevet innenfor det bestående, men kan også søke seg mot utkanten, mot de tankene som ennå ikke er uttenkt, de bevegelsene som fortsatt ligger i fødselsrier. I motsetning til filosofien, som alltid kommer for sent, kan litteraturen forestille seg det som ennå ikke er. Den kan være som et ord man ikke helt husker, eller kanskje som et ord man ennå ikke har lært, som man stammende, stotrende kan forsøke å sirkle inn.

Kollapsen

Den første novellen i danske Jonas Eikas Efter solen handler om en IT-konsulent som ankommer en bank i København, bare for å oppdage at den er redusert til ruiner, liksom sunket ned i selve jorden. Allerede her vil allegorifiendtlige lesere rynke på nesen. Han rekker knapt å sette seg ned på en lokal kafé før han skumper borti Alvin, en hyperaktiv derivat-handler, en slags postapokalyptisk bankmann som zoomer rundt på el-sparkehjul i ruinene av det gamle banksystemet. Det siste der er selvfølgelig en metafor, han sitter stort sett på kjøkkenet sitt, midt på natten, iført slippers og morgenkåpe (ser jeg for meg), og kobler seg opp på de digitale markedene. «Glem de frie markedskræfter, min ven», sier han. «Varepriserne refererer ikke længere til nogen værdi i fortiden eller nuet, de er mest af alt fremtidens genfærd.» Alt sammen kjent stoff. Børsene har blitt kasinoer for ritalinavhengige små zuckerbergs, hvor raskt nett og gode algoritmer er det viktigste i et stadig akselererende våpenkappløp.[1]

Etter å ha eksistert i denne digitale boblen sammen med Alvin i ti dager, vender jeg-personen tilbake til banken. Til hans overraskelse sitter bankpersonalet rundt omkring i den underjordiske, sammenraste banken og arbeider som før. Om analysen av aksjemarkedene ikke er superoriginal, er relasjonen mellom Alvin og jeg-personen beskrevet med en nærhet og varme som hinter om novellesamlingens egentlige tema, nemlig den livsform disse ruineksistensene sammen utvikler. Byene de er i, gatene de besøker, restaurantene de sitter på, alt sammen virker fremmed og tilfeldig. Den ene dagen i København, den andre i Bucharesti, verdenstopologien er en overflate de glir oppå. De eksisterer utenfor alt dette, i sin egen verden hvor det kun er kapitalstrømmene, eteriske oljer og hverandres kropper som finnes:

«Eukalyptussen som en levende dragt under huden dækkede hele min krop, med undtagelse af de steder hænderne havde ladt uberørt: øjnene, munden, skridtet og røven. Og på grund af den intense følelse overalt omkring dem, var øjnene, munden, skridtet og røven forsvundet, eller de føltes som intetheder, uendelige huller der ville sluge alt som kom i nærheden.»

Bankkollapsen muliggjør en verden hvor alt er snudd på hodet, hvor den mest intense affekt henger sammen med en nesten total tilintetgjørelse.

Slipp tingene fri

Kjennetegnet på den nye livsformen som dukker opp på sidene i Efter solen er en form for avskaping av selvet. Individualiteten, som utgjør kjernen i det liberale verdensbilde, må vike til fordel for en mer praktisk orientert administrering av kroppen. I novellen «Rachel, Nevada», for eksempel, dras en ensom mann mot en mystisk gjenstand i ørkenen. Gjenstanden utsondrer et slags skrik, et signal som tiltrekker seg alle ørkenens dyr. Ved å koble maskinen til luftrøret, får han ta del i det primale skriket. Det er et maskinelt ritual hvor selvet tømmes for å kunne fylles av verdensaltet:

«Han fik mundstykket til at vibrere, og mens luften sivede ud af lungerne lyttede han til skrigets monotone dissonans, tog imod det den lovede, mærkede den brede sig ned gennem brystet og sætte organerne i svingninger så et formløst liv vældede frem, og efter et øjebliks stilhed for enden af udåndingen gjorde skriget ham til ren vibration.»

Eika skriver frem et rom hvor kropp og maskin kan møtes i en felles vibrasjon. Personene vi møter oppfører seg ikke som personer, slik vi kjenner dem fra den klassiske 1800-tallsromanen. De reflekterer ikke, stiller seg ikke spørsmål om hvem de er, hva som er det riktige å gjøre. Gjenstander og kropper vibrerer sammen, uten å gå omveien om det indre.

Det samme er tilfellet i «Bad mexican dog», hvor en gruppe «beach boys» utfører sine daglige oppgaver for de soltilbedende turistene, mens de om natten utvikler ritualer som gir ny mening til stranden, solen, parasollene og solkremen. For liksom å fravriste objektene deres tilknytning til den globale turistøkonomien: «Efter solen, efter solen / er tingene ved siden af sig selv / tavse, uden nytte, sat fri». Solen er omdreiningspunktet i økonomien strandguttene tjener. Den er en garantist for tingenes brukbarhet, tingenes – og i forlengelse guttenes – inntreden i sirkulasjonen av varer. De tjener solen – økonomien – derfor er de. Men i de nye ritualene som oppstår i den kollapsende verdens sprekker, finnes det en mulighet for en annen tilknytning til tingene.

Poesi og historie

En lignende kollaps er utgangspunkt for Andreas Vermehren Holms storslagne verk Nye mytologier: «Helligdomen er ikke længere fast afgrænset / hvælvingen er brudt». Nye mytologier er en kilotung bok på over 600 sider, med tykke, fargelagte sider. Den pålegger leseren en kroppslig lesning. Et dikt på ti ord kan strekke seg over ti store sider, og leseren må bruke begge hendene for å bla fram og tilbake. Lesningens materialitet vektlegges ytterligere ved at mesteparten av boken er palimpsester – Holm har malt, tusjet og streket over tekster om Buddhas lære, den greske kulturens betydning, samt reisedagbøker og tekster om Gud, så det kun gjenstår noen få ord. Her og der kan man skimte deler av tekstene, mens andre steder er det historiske forløpet helt utvisket.

Palimpsesten er en historie-poetikk. Slik står det for eksempel i bokens første dikt, over en gjennomgang av buddhismens kanoniske litteratur: «Kilder / Omstændigheder / der hører sammen / kalder / denne forbindelse / betinget av Sindet / det startede som notater i marginen på bøger». Den siste linjen står for seg selv, på en ellers helt hvit side, som om den selv er et margnotat, en kommentar til de historiske kildene hvorfra Nye mytologier har hentet sine ord.

Margnotatene – det som på latin heter illuminasjoner – er et nikk til Walter Benjamin, som med sitt ufullførte Passasjeverket konstruerte en tenkning rundt historien bestående av sitater, notater, anekdoter og tidsbilder. I den benjaminske historieforståelsen er ikke fortiden et tilbakelagt stadium, men en del av våre livsbetingelser, som stadig er med på å skape fremtiden. Derfor er det nødvendig å gå til historien med et blikk for hvilke betingelser vi legger til grunn: «Spørgsmålet om poetik handler ikke om, hvordan noget var eller er, men om, hvordan noget være for at kunne være. Overlevering af viden er en tillidsproces: jeg giver deg mit ord». Poesien er et spørsmål om å berede grunnen for en annen livsform.

Det administrative selv

Hva slags livsform er det snakk om her? Nye mytologier er en kompleks struktur, hvis form og innhold informerer hverandre i en slags horisontal spiral som blir stadig mer omfattende, uten noensinne å forlate bakkeplanet. Det kan derfor være nødvendig med et lite intermesso. Litteraturen har alltid vært åstedet for menneskets refleksjoner om seg selv. Vi kan kanskje tenke på det som en selvmedierende teknologi, en maskin som uttrykker, samler, oppløser og fortolker jeget. Eller, om man vil være litt mer radikal, så kan man tenke seg skriftteknologien som selve måten mennesket former seg til et jeg.[2]

Samtidslitteraturen tar gjerne utgangspunkt i maksimet «Kjenn deg selv!» når den utforsker den menneskelige tilstand. Fra Sokrates til Augustin til Freud er skriften en måte å forstå sine indre beveggrunner, dykke ned i menneskets psykologi, avdekke skjulte motiv og nevroser. Mennesket kommer til seg selv gjennom å bekjenne seg selv. Men vi har også en annen tradisjon, som har stått i skyggen av denne kristne-psykoanalytiske tradisjonen. I brevene til den stoiske, romerske forfatteren Seneca er hans selv også det sentrale spørsmålet. Men det er ikke analysen av det indre som er viktig for ham. Snarere er selvet her et spørsmål om det grekerne kalte epimeleia heautou, som kan oversettes med trening, meditasjon eller en praktisk omsorg for selvet. Spørsmålet er ikke «tenker og føler jeg riktig?», men «hvor mange timer brukte jeg på å lese, hvor mye kroppslig utfoldelse fikk jeg, hvordan gikk dagens meditasjon, hvordan oppførte jeg meg mot andre?» Det er en bevegelse fra det indre til det ytre, fra det vertikale selvet til en praktisk administrering av selvet.

Og kjenner vi oss ikke litt igjen i dette? Hvordan selvforståelsen gradvis glir over i et spørsmål om praksis? Er du ikke lykkelig? Last ned en meditasjonsapp, stå opp tidligere, spis sunt, tren nok. Det gode liv er i mindre grad knyttet til en forestilling om å leve i henhold til et indre moralsk kompass, og i større grad knyttet til administrasjon av dagens timer, en velfungerende balanse mellom arbeid og sosialt liv, et passende treningsregime. Det politiske systemet er ikke et spørsmål om hva som er «godt», men om hva som er den mest effektive måten å forvalte og administrere kropper, penger, varer og infrastruktur. Veien til frelse er ikke brolagt med bekjennelser og selvransakelser, men med selvforbedrende praksiser som kan minne mer om buddhisme enn kristendom.

Som om ingenting har skjedd

Og så kan man spørre seg: Er det så galt da? Når vi kvitter oss med utdaterte forestillinger om det indre, om individet og andre borgerlige konstruksjoner, ligger vel veien åpen for en fri utfoldelse av kroppen? Muligens er det her Holm gjør sin intervensjon. For om praksisen vår har endret seg, om vi har beveget oss fra et kristen-humanistisk selvbilde til en posthumanistisk selvpraksis, så henger våre politiske og etiske kategorier fortsatt igjen i de gamle fortellingene. «Helligdomen er ikke længere fast afgrænset / hvælvingen er brudt». Men i likhet med bankpersonalet i Eikas novelle fortsetter vi å bo og jobbe i ruinene av det gamle, som om ingenting har skjedd.

For hjulene slutter ikke å snurre bare fordi vi ikke lenger fester tiltro til dem. Det administrative selvet er snarere perfekt rigget for å koble seg på overvåkingskapitalismen. Hvor mange timer har du meditert, hvor langt løp du, hvor mange uproduktive timer hadde du i dag? Det finnes en app for det – bare skriv under her, vi trenger dine data, det som før tilhørte deg, det man før ville tenkt på som en del av ditt indre, vi skal bare selge det til de som har penger nok til å kjøpe. Nettopp derfor trenger vi nye mytologier, og ikke minst nye ritualer, nye måter å organisere vår relasjon til hverandre og til tingene vi omgir oss med.

Kroppslig overføring

Nye mytologier er ikke et forsøk på å forstå det som var eller det som er. Snarere går den til historien for der å finne kilder til nye begynnelser, som tar utgangspunkt i en jegløs ydmykhet: «en /oprindelig / svaghed / åben: / for / virkeligheden, / Hvor et oprør / finder sted». I likhet med Lena Lindgren forespeiler Holm seg nymfen Ekko som en figur for vår tid. Det handler om å la en annen type oppmerksomhet komme til uttrykk, en lydhørhet for den smerten og sårbarheten alle levende organismer deler. Forfatterens oppgave er ikke lenger å formidle jegets kamp mot verden, men å bli et medium for det som allerede finnes over alt rundt oss, vibrerende og ropende for den som vil høre: «dette ansigt / denne / lighed med naturen / efterligner naturen / kærligheden er / en / efterligning / at / tilgive.» Det minner oss om bildet av mannen i ørkenen i Eikas novelle, som kobler seg til maskinen og får ta del i det verdensomfavnende skriket.

Dette minner også mistenkelig mye om en kristen etikk, sier den skeptiske leser. Men det er ikke snakk om å ha et godt hjerte eller et rent indre. Spørsmålet er hvilke gjenstander vi skal knytte oss til, hvilke maskiner vi skal koble oss på. Nye mytologier er en slik maskin, som kroppslig kobler sin leser til seg.

Et kapittel heter «Overførsel fra sten». Kapittelet består av et bilde og tre ord. Først bildet av en munk som lar sin hånd gli over en steinvegg hvor det er hugget inn en rekke tegn. Å lese med hånden, som en imitasjon av leseren som selv sitter lesende med hendene, blar i de tunge sidene, fører fingrene over figurene, de overmalte, gamle arkene. Så ordene: «jeg er hånden». Hva betyr det? Helt mot slutten av boken, liksom skjult i flere lag av maling og eksponering, to håndavtrykk, i naturlig størrelse. En oppfordring til å legge sine egne hender ned på sidene, en merkelig intim handling: «Overføring af viden er en tilidsprocess: jeg giver dig mit ord». Ordet er en overføring, en liturgi som poeten deler med sine lesere, som vi mottar med hendene. Som om teksten ikke retter seg mot det indre, mot refleksjonen, men mot kroppen.

Nye ritualer

Kanskje er det slik den kommende poesien vil være: Poesi som en buddhistisk liturgi, som en felles messing over en tekst eller en gjenstand. Mot de gamle romantiske idéene om poesi som et uttrykk for et jeg, så kan vi tenke oss poesien som et avskapingsritual, slik vi ser det hos Eikas strandgutter: «Para-sol, Para-sol, sådan var vores bøn: en udsendelse af lydbølger der satte det levende vand i svingninger». Avskapingen er en måte å «bli hos kroppen», som det heter i Nye mytologier, å utholde materialiteten, frigjøre oss selv og tingene fra solens økonomiske, vertikale mytologi.

Kanskje har solen allerede gått ned, kanskje vi allerede befinner oss etter solen, kanskje er avskapingen av individet, av det indre rommet, av jeget allerede i gang. Vi står allerede overfor en ny virkelighet. Spørsmålet er om vi har de redskapene vi trenger for å møte den, eller om vi vil fortsette å klamre oss til ritualer som sakte tømmes for innhold.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker og frilanser.

BLA 3/2022.

[1] «High Frequency Trading» er gammelt nytt: Selskaper som ser seg nødt til å flytte computerne sine nærmere Wall Street for å spare to millisekunder på transaksjonene sine. Tid har alltid vært kapitalens største fiende (for eksempel den tid det tar for en arbeider å reprodusere sin arbeidskraft, det vil si sove, spise, vaske seg, og så videre, som for kapitalen er dødtid, som er grunnen til at den alltid har søkt å begrense søvnens makt over menneskene).

[2] Blant annet Marshall McLuhan har hevdet at det latinske alfabetet er opphavet til individet.


Powered by Labrador CMS